Escape

Posisjon 12:35.803N 61:24.712W

Reprise nr. 2

Tilbake på Union Island. Tyrrel bay var full av båter, og vi lå ved siden av en som så ganske forlatt ut. Han hadde for lite kjetting ute, dessuten hadde han anker bak i tillegg. Det betød at han ikke svingte når alle vi andre gjorde det ifbm. nattens vindskift. Vi kom litt nærme etterhvert, så vi tok en kjapp frokost og la av gårde til Hillsborough. En kort tur rundt neset, på innsiden av Sandy Island og vips så var vi på plass. Vi måtte innom Hillsborough for å sjekke ut av Grenada & The Grenadines. Bare et par kontorbesøk senere kunne vi lette anker på vår ferd videre nordover. Først prøvde vi å få byttet gass på den lokale bensinstasjonen, men de måtte sende flaskene til Grenada for fylling. Ikke aktuelt, så jeg kjøpte med et par roti (lokal lefse med kylling og potet) og kallte opp Thomas som ventet ute på Escape. Forholdene i dag er mye vind og litt mer i kastene. Dinghy brygga var ikke trygg, så det ble til at jeg ble sluppet i land alene for å ordne utsjekk etc.
Vi tuslet oppover i 3 knop for motor. Vinden var rett i mot, og lå mellom 10 og 14sm. Underveis kallte vi opp Petite Martinique for å spørre om de hadde gass. Negativt. Jeg trodde de blå camping gass flaskene skulle være enkle å få fyllt, men hittil har det vist seg litt vanskelig. På St. Lucia gikk det greit. Vi får håpe det går bedre på Union. Vel fremme i Clifton var det ingen bøyer ledige, så vi ble geleidet til en ankringsplass nærme flystripen. Dette ba jeg spesielt om, da det kanskje blåser litt mer der ute, men til gjengjeld er sjøen helt flat på innsiden av revet. I tillegg slipper vi å bade i de andre sin bæ….. siden vi ligger nærmest vinden og strømmen.
Vi koblet av ankeret bak og bandt det inn på kjettingen foran ca. 10m bak det forreste med spectra tau. Vi bakket det hele på plass, så nå sitter det så fast at vi sikkert kan overleve en orkan (bank i bordet). Jeg tror ikke dette var nødvendig, men det forreste ankeret har begynt å vise tegn på hard belastning. Det er et 20kg Bruce kopi i syrefast stål. Stangen som går fra kjettingen og fremover ser nå ut som en banan, og det ene bladet har bøyd seg. Ankrene får litt mer belastning her nede enn hjemme. Men, det sitter bra. Vi hører folk skryter av Delta ankeret, og de er kanskje bedre enn Bruce, men vi har aldri dregget. Jeg har dykket og kikket på forskjellige ankere, og det er nok riktig at Delta graver seg letter ned i og under sanden, men det ser jeg at også Bruce ankeret vårt gjør når det er litt porøs bunn. I gjørme tror jeg nok dessverre at Delta vil virke som en plog og bare skjære seg gjennom bunnen med sin skarpe egg. På gress/sand sliter Bruce, da det ikke får så lett tak som Delta. Begge ankrene er nok sikkert bra, men har vel sin force i litt forskjellige bunnforhold. Det viktigste er å ankre riktig. Man må få ut litt kjetting, feks. 15m på 5m dyp, la båten drive av slik at kjettingen strammer seg og ankeret begynner å grave seg ned. Så bakker man, først forsiktig, så litt mer, inntil man ikke klarer å kjøre det av. deretter slipper man ut ytterligere noen meter. Vi pleier å ha som krav 1800 - 2000rpm på vår 55 hesters Vovo D2. Max rpm er ca. 2700. Nok nerdeprat om ankere…..
Inne i byen kjøpte vi litt internett-tid, selv om vi allerede ved ankomst fant et gratis nett. Dette var litt ustabilt, og Thomas krever ordentlig tilgang slik at han får fulgt opp skolearbeidet sitt. Gutten er seriøs, og fikk et par julekarakterer han ikke er fornøyd med. Litt synd forresten at noen av lærerne hans ikke svarer på mail. Vi har en avtale med skolens ledelse om dette opplegget, og da bør ikke enkelt-lærere sabotere. Vi kjøpte også en ny brødfrukt som skal kokes til kveldens biff som erstatning for poteter. At det tok meg 50 år å oppdage brødfrukt ! Det er nydelig. Den kan kokes, kokes og stekes, råstekes etc. etc Nydelig konstistens og smak.
Vel tilbake på båten var det bading, og ja,,,,skriving av blogg…….og så må jeg løpe !!
…..nå er jeg tilbake. Nobobåten, forøvrig en norsk båt vi aldri har sett før, drev plutselig avgårde. Thomas og jeg hopper i jolla for å hjelpe til, men før vi rekker frem dundrer de på revet med en 20 tons stålbåt. Det hele ser ikke lystelig ut. Vi prøver å dreie baugen med jolla mens han bakker. Så kommer Trond i Trollwind til, men våre joller har for svake motorer. Etterhvert kommer det en boat-boy med kraftigere utstyr. Vi skyver alle tre båtene, og sakte men sikkert sklir stålbåten av revet. I øyeblikket er to boat-boyer ombord i båten og hjelper til med å fortøye i bøya på nytt. Det viste seg at det var nordmennenes tau som røk, ikke bøya. Skal bli spennende å høre om boat-boy’ene krever 90% av båtens verdi slik jeg har hørt har skjedd her nede tidligere……i så fall skal Trollwind og Escape ha sin del………
Vi lurte litt på hvilke bilder vi skulle legge ut i dag. Heldigvis var Sus rask på avtrekkeren, sjekk de rykende ferske bildene under.
Ut fra Escape.