S/Y Goffy

Fredag morgen gikk vi fra Porto Cristo videre sørover kysten til Portocolom. Portocolom er antagelig den største naturhavna på Mallorca.  Vi har merket at sommeren har kommet og med den også båtturistene. Det er plutselig mange båter i calaene og i havnene. Med dette har også prisene gått i taket. Selv når vi ligger på svai på eget anker, blir vi avkrevet avgift enkelte stedet, bl.a. i Portocolom. Vi la oss på svai blant mange andre båter. Det var lagt ut mange bøyer, men alle var selvfølgelig opptatt da vi kom inn i havna. Vinden hadde løyet og vi fikk en rolig natt.Neste dag oppsto med sol og stille, men vinden økte på utover dagen. Vi  sjekket ankeret med jevne mellomrom, noe også de andre båtene gjorde, særlig en svenske som startet motoren for å være klar dersom ankeret skulle slippe taket. Ved 16 tiden var det 10-12 m/s inne i havneområdet. Jeg syntes vi nærmet oss svensken faretruende fort.  Ankeret mitt hadde sluppet. Ikke nok med det, men ankervinsjen streiket når jeg hadde fått inn ca 5 meter av de tyve som var ute. Full pinne forover, ut til siden og gikk klar av svensken. Han ropte “SHIT HAPPENDS”  idet vi passerte ham med ankeret og 15 meter ankerkjetting ute.Jeg kalte opp marina public, men ingen svarte. Deretter kalte vi opp Club Nautico som oppfattet at vi trengte hjelp. Med anker og 15 meter kjetting ute hadde vi følelsen av at vi dro oss over moringer, kabler og annet fanteri som finnes på bunnen i slike havner. Plutselig sto vi bom fast. Hadde vi festet ankeret i en høyspentkabel, i en moring eller et annet “udyr” på bunnen ?  En gummibåt med to tyske ungdommer kom oss til unnsetning. Vi kunne bare glemme å dra opp ankeret. Derfor ble hele kjettingen (50 M) koblet fra og kastet til sjøs. GOFFY var fri og kunne gå til kai.Akkurat da var det en dykker med full utrusning ved kaia. Han ville gjerne ha en jobb. Jeg ble med ham ut i lettbåten og vi kjørte i retning markeringsbøya som var festet til ankeret med en line. Takk og pris for at jeg hadde begynt å bruke markeringsbøye på ankeret. Etter at dykkeren hadde fått på seg maske, flasker mm, hoppet han uti og kunne følge lina ned til ankeret. Etter 3-5 minutter var ankeret og ankerkjettingen om bord. Takk og pris det hele endte godt også denne gangen, men Torunn syntes det var noe i overkant spennende…….I skrivende stund gjenstår det bare  å finne grunnen til at ankervinsjen streiket. Det uler i riggen og vinden har tatt seg opp. Da er det deilig å ligge trygt ved kai, samtidig som vi sender en tanke til svensken som antagelig sitter ankervakt i cocpit. “SHIT HAPPENDS”.