Egg, kinakaal,tomater,loek,bananer, honningmelon, “andre” lokal groenne vekster, penger fra bankautmat, tunfisk fra fiskemarkedet …litt brunt drikke paa boks og paa flasker, ja saa var provianteringen unnagjort. Enkelt og greit. Resorten vi ankret opp foran hadde bil med sjaafoer og vi betalte pr time vi trengte ham og han visste selvfoelgelig hvor alt var noe vi var veldig glade for ettersom gaaturene mellom hvert av stedene vi trengte aa dra til, var alt for lange for aa unnagjoeres til fots. Fortsett å lese ‘Dragoner og apekatter i Lehoch Ginggo Rindja’
Sivilisasjonen paa Flores nordvestkyst dukket opp mellom takkede smaa oeyer som vi fort fant ut av maatte passeres langt om babord. Her var det ingen muligheter til snarveier og med masse mastre i det fjerne var det ikke vanskelig aa finne ankringsplassen. Dybdemaaleren fant ut aa gi oss dybde da vi skulle ankre noe vi var saerdeles glad for og ankret ble festet paa 5 meter og der laa vi. Fortsett å lese ‘Labuan Bajo’
Ja, saa skjedde det igjen. Dybdemaaleren eller ekkoloddet som vi kaller det, viste ingenting. Akkurat paa samme maate som paa nordspissen av Australia og akkurat paa samme maate naar vi trengte det som aller mest. Vi skulle nemmelig inn i et omraadet som vaart kartsystem (Navionic) hadde farget blaatt noe som betyr “ikke data”. Og det viste seg aa vaere helt riktig. Det er ikke ofte vi har seilt “over” store oeyer og ankret mitt uti havet, men det gjorde vi her. Imidlertid har vi noen papirkart og et reservesystem paa PC, men detaljene var ikke saa mye bedre her. Etter aa ha laget en best mulig rute inn bak oeya og til ankringen ble denne diskturert med BLUES som hadde kommet frem til tilsvarende best vei inn. Ettersom vaar dybdemaaler ikke virket la vi oss noen titalls meter bak BLUES og vi snirkelet oss innover uten aa treffe noe. Lyset og krusingen paa havet gjorde at vi ikke kunne se grunnene saa det var med hjertet i halsen vi seg innover, men Skipperen foroevrig hadde en koselig telefonsamtale med en arbeidskollega i Norge. Fortsett å lese ‘Selat Gili Bodo’
Vi har tidligere referert til boken “101ankringer i Indonesia” og Lingeh Flores er angitt som nr 22 og som til alle andre ankringer er der en liten beskrivelse av hvordan man kommer inn til ankringen. Men,…forfatteren kan vanskelig ha vaert her selv. Hadde vi fulgt hans anvisninger hadde vi statt pa toert land og heldigvis er vi forsiktige og mens vi lette etter hullet i revet, fikk vi radiostoette fra Peter i Gypsy Rose. Han har tidligere vaert veldig behjelpelig og ogsaa denne gangen kom vi trygt inn bak revet og til en aldeles herlig ankringsplass. Fortsett å lese ‘Lingeh Flores’
Naa er det 6 timer og i overkant av 30nm siden Maurole og vi ligger paa anker i Marapokot med doenninger stoerre enn paa lenge og vi har allerede bestemt at her blir vi ikke lenge. Men, hvorfor da velge en slik ankring naar det finnes andre gode ikke saa langt unna. En lang historie…som her gjoeres kort. Fortsett å lese ‘Maropokot -Nagekeo’
En liten men etter Indonesiske forhold velordnet landsby moette oss da vi tidlig onsdag morgen ankret opp. Her var det allerede ankommet mange andre baater for her skulle det neste arrangementet i Sail Indonesia vaere. Det var for anledningen laget i stand en egen brygge for at gummibaatene skal kunne tas trygt til land, en flott pyntet sene med tilhoerende paviljong begge godt beskyttet for sol og regn med palmegrentak og boder med servering av lokal mat.
Vel i land og etter mottakelse fra turistsjefen som foroevrig var godt kjent paa norskekysten etter som han hadde jobbet ombord paa to cruisskip som seilte paa bla Norge, velkomst-kokkosnoett og behoerig presentasjon av turistmaalene her i Ende som regionen heter, var det derfor naturlig aa innta lokal lunch. Og det angret vi ikke paa. Godt og ikke minst billig. En liten kilometers spasertur innover langs hovedveien og vi fant butikk og kunne sikre eggforraadet for de neste ukene. Groennsaker var det mindre av og markedet i nabolandsbyen skal derfor besoekes i dag.
En liten godbit av hva vi opplever, er at ungene hilser med “Hello mister” enten det er mister eller miss de moeter. Noen av de modigste spoer hva vi heter og sier stolt etterpaa “my name is ….”. Slik ogsaa med en liten gutt utenfor butikken men han spurte hvor vi kom fra. Da vi svarte Norge kom det umiddelbart fra ham …hovedstaden er Oslo. Og saa utfordret han Kokken paa hovedsteder i flere land i Europa, og da han spurte om hovedstaden i Estonia og Kokken noelte, saa han stolt paa henne og sa “Tallin”. Ja, den gutten blir det nok noe stort av en gang.
Kvelden kom og saa gjorde tiden…Ja, for arrangementet som skulle begynne klokken fem…kom igang litt over syv. Dette er et helt vanlig fenomen her nede og er ikke lenger noen overraskelse for oss. Da de prominente personene kom med sine flotte biler og vakter, satte seg ned litt sprett rundt bordene, ble vi seilere invitert til aa sette oss sammen med dem. Taler, taler og taler…med varierende oversettinger, ble det servert et bugnende koltbord som vel maa vaere et av de aller aller beste vi har opplevd paa denne breddegrad. Danseoppvisningene av skolebarna var storslaatt og det var noen nummer med barnehagebarn som tok helt luven av oss. Jentene som danset var helt utrolig flinke og da de kom aa ba opp seilerne til aa danse sammen med dem kunne ingen si nei. Denne gangen satt manskapet vaart saa langt bak at vi kunne nyte danseopplevelsen fra tilskuerbenken. Vi har ellers vaert svaert saa ettertraktet av de lokale til aa komme opp aa danse.
Men fri gikk vi ikke i gaar kveld heller. For da konfransieren ville ha noen av oss seilnerne opp aa danse “western style dance” og de tro igang med gode gamle CCR, ja da kom Bibleotekaren og Maskinisten seg ikke unna. De var nemmelig ved tidligere anledning oppservert paa dansegulvet av andre seilere og ble hoeflig og unisont anmodet om aa representere…og det gjorde de til lags…og saa sandspruten sto rundt beina. Ja, for her var det ikke parkett med bordsyre. Nei, her var det som en sandvollybane som hadde blitt underkjent for aa vaere for bloet og hadde bandet dratt en runde ekstra av refrenget saa hadde pusten godt fullstendig ut av parret. Ja, her skulle du ha vaeri Klaus, saa hadde de virkelig faatt opplevd hvordan dette skal gjoeres.
Regnet kom ogsaa i kveld og etter som regn har vaert litt uvant de siste maanedene, saa ble Byssegutten (ja hvem ellers) sendt ombord for aa skalke luker og redde det som reddes kunne for regnet. Han fikk skryt av Skipperen senere paa kvelden og et ekstra glass farris beskjenket ham foer Ole Lukkoeye tok ham. “Farris”, ja vi har egen fabrikk ombord og produktet staar ikke noe tilbake for originalen og forbruket av annet fludium for aa slukke toerste er nesten eliminert. Ja, hvem kunne tro det. Til og med Maskinisten ber naa om Farris foer han koeyer…og det kan vi ikke paastaa har vaert regelen tidligere.
Naa er det like foer vi skal paa markedet og paa “skuter”, og hvordan det gikk faar vi komme tilbake til en annen dag. Vi takker igjen for hilsner, paa og utenfor bloggen og haaper dere fremdeles ser det meningsfult aa foelge oss. Til “kamphanene” med fiske og fiskeutstyr faar vi bare oenske lykke til og saa haaper vi at konkurranseinstinktet maner til gode treningsoekter paa TIS.
Dansehilsner S/Y HILDE Reidun & Finn Onsdag 18.august 2010 0800 Indonesisk tid
Soendag morgen lettet vi anker og forlot Wailiti etter noen flotte dager med masse gode inntrykk og minner. Vinden uteble og jernhesten vrinsket igjen mens vi sakte beveget oss nordvestover. Etter noen timer klarte vi aa komme oss inn i en kraftig regnvaersbyge og fikk vasket baat, nesten alle klaer som var skitne og ikke minst en fortjent dusj til manskapet. Fortsett å lese ‘Batu Boga’
Hei Jon-Olaf. Tante og onkel vil gratulere deg med dagen og haaper vi i aar har husket riktig maaned.
Kos deg paa dagen saa skal vi tenke paa deg naar det blir feiringstid og familien kommer paa besoek i ettermiddag. Vi ligger 6 timer foran dere i tid saa naa er det enda natta hos dere.
Klemmer fra oss her nede i Indonesia.
Fremdeles motorseiling! Men etterhvert med god stoette fra en nordvestlig lett bris og som i loepet av noen faa timer foerte oss til Maumere som er “neste” stopp i arrangementet Sail Indonesia. Dette er uten aa fornaerme Alore og Kalibahi, den foerste “byen” siden vi forlot Kupang. Bybegrepet har nok endret seg noe siden vi forlot Australia men saann er det bare. Maumere har en noe trist historie ettersom den i 1992 ble hards rammet av et jordskjelv hvor episentret bare laa noen mil fra byen og hvor byen ble lagt i grus og mange titusner doede. Vi legger ikke skjul paa at vi var spente paa hvordan dette ville se ut i forhold til byggeskikk og standard i forhold til de andre stedene vi har besoekt. Fortsett å lese ‘Bytur til Maumere’
En aldeles nydelig seilas soerover til Wodong ble det og selv om farta ikke var stoerre enn at manskapet mente jernhesten maatte ut av stallen ettersom BLUES gikk for motor, var det igjen godt aa kun hoere sangen fra boelgene og vinden. Fortsett å lese ‘Middag i Wodong’