S/Y Hilde

En liten men etter Indonesiske forhold velordnet landsby moette oss da vi tidlig onsdag morgen ankret opp. Her var det allerede ankommet mange andre baater for her skulle det neste arrangementet i Sail Indonesia vaere. Det var for anledningen laget i stand en egen brygge for at gummibaatene skal kunne tas trygt til land, en flott pyntet sene med tilhoerende paviljong begge godt beskyttet for sol og regn med palmegrentak og boder med servering av lokal mat.

Vel i land og etter mottakelse fra turistsjefen som foroevrig var godt kjent paa norskekysten etter som han hadde jobbet ombord paa to cruisskip som seilte paa bla Norge, og Dewi fra Sail Indonesia, velkomst-kokkosnoett og behoerig presentasjon av turistmaalene her i Ende som regionen heter, var det derfor naturlig aa innta lokal lunch. Og det angret vi ikke paa. Godt og ikke minst billig. En liten kilometers spasertur innover langs hovedveien og vi fant butikk og kunne sikre eggforraadet for de neste ukene. Groennsaker var det mindre av og markedet i nabolandsbyen skal derfor besoekes i dag.
En liten godbit av hva vi opplever, er at ungene hilser med “Hello mister” enten det er mister eller miss de moeter. Noen av de modigste spoer hva vi heter og sier stolt etterpaa “my name is ….”. Slik ogsaa med en liten gutt utenfor butikken men han spurte hvor vi kom fra. Da vi svarte Norge kom det umiddelbart fra ham …hovedstaden er Oslo. Og saa utfordret han Kokken paa hovedsteder i flere land i Europa, og da han spurte om hovedstaden i Estonia og Kokken noelte, saa han stolt paa henne og sa “Tallin”. Ja, den gutten blir det nok noe stort av en gang.
Kvelden kom og saa gjorde tiden…Ja, for arrangementet som skulle begynne klokken fem…kom igang litt over syv. Dette er et helt vanlig fenomen her nede og er ikke lenger noen overraskelse for oss. Da de prominente personene kom med sine flotte biler og vakter, satte seg ned litt sprett rundt bordene, ble vi seilere invitert til aa sette oss sammen med dem. Taler, taler og taler…med varierende oversettinger, ble det servert et bugnende koltbord som vel maa vaere et av de aller aller beste vi har opplevd paa denne breddegrad.

Danseoppvisningene av skolebarna var storslaatt og det var noen nummer med barnehagebarn som tok helt luven av oss. Jentene som danset var helt utrolig flinke og da de kom aa ba opp seilerne til aa danse sammen med dem kunne ingen si nei. Denne gangen satt manskapet vaart saa langt bak at vi kunne nyte danseopplevelsen fra tilskuerbenken. Vi har ellers vaert svaert saa ettertraktet av de lokale til aa komme opp aa danse.

Men fri gikk vi ikke i gaar kveld heller. For da konfransieren ville ha noen av oss seilnerne opp aa danse “western style dance” og de tro igang med gode gamle CCR, ja da kom Bibleotekaren og Maskinisten seg ikke unna. De var nemmelig ved tidligere anledning oppservert paa dansegulvet av andre seilere og ble hoeflig og unisont anmodet om aa representere…og det gjorde de til lags…og saa sandspruten sto rundt beina. Ja, for her var det ikke parkett med bordsyre. Nei, her var det som en sandvollybane som hadde blitt underkjent for aa vaere for bloet og hadde bandet dratt en runde ekstra av refrenget saa hadde pusten godt fullstendig ut av parret. Ja, her skulle du ha vaeri Klaus, saa hadde de virkelig faatt opplevd hvordan dette skal gjoeres.
Regnet kom ogsaa i kveld og etter som regn har vaert litt uvant de siste maanedene, saa ble Byssegutten (ja hvem ellers) sendt ombord for aa skalke luker og redde det som reddes kunne for regnet. Han fikk skryt av Skipperen senere paa kvelden og et ekstra glass farris beskjenket ham foer Ole Lukkoeye tok ham. “Farris”, ja vi har egen fabrikk ombord og produktet staar ikke noe tilbake for originalen og forbruket av annet fludium for aa slukke toerste er nesten eliminert. Ja, hvem kunne tro det. Til og med Maskinisten ber naa om Farris foer han koeyer…og det kan vi ikke paastaa har vaert regelen tidligere.
Naa er det like foer vi skal paa markedet og paa “skuter”, og hvordan det gikk faar vi komme tilbake til en annen dag.

Vi takker igjen for hilsner, paa og utenfor bloggen og haaper dere fremdeles ser det meningsfult aa foelge oss.

Til “kamphanene” med fiske og fiskeutstyr faar vi bare oenske lykke til og saa haaper vi at konkurranseinstinktet maner til gode treningsoekter paa TIS.

Dansehilsner

S/Y HILDE

Reidun & Finn

Onsdag 18.august

2010 0800 Indonesisk tid