S/Y Hilde

Et ordtak sier at begynnelsen er ikke lik slutten og slik var det med denne ankringsplassen. Vinden snudde til nord. Doenningen gjorde likesaa og dermed var en idyllisk ankring omgjort til det reneste storhavet! Heldigvis var det i ferd med aa bli lyst og ankret hevet og vi blaaste videre vestover mot Lombok, oeya foer vi kommer til Bali som vel er mer kjent for de fleste.
Ankringen paa nordre del av Lombok er beskrevet som grei for overnatting, med vann som ikke er saa egnet til annet enn aa baere en baat…og slik var det. Vannet var forferdelig skittent og forsoeplet uten at vi fant ut hvorfor ettersom det ikke var bebyggelse i naerheten. Det maatte vaere stroemforholdene som gjorde det konstaterte Styrmannen raskt og etter som vi lette og lette etter hullet i revet som ville foere oss inn til ankringsplassen og vannet ble verre og verre…Ja vi saa ikke bunnen paa tre meter. Ihvertfall sa BLUES at det var tre meter, for Maskinisten har enda ikke faatt orden paa vaar dybdemaaler/ekkolodd saa vi ligger paa vent mens BLUES maaler. Men etter som vi kanskje har bedre navigasjonshjelpemidler maa vi vise vei til “waypoints” som er oppgitt i navigasjonsboekene… Denne gangen (ogsaa) stemte ikke waypointene og vi bestemte oss for aa foelge Malaika som meddelte at de hadde funnet grei ankring paa andre siden av fjorden.
Godt hold for ankret paa sandbunn, KRISTIAN ble satt paa vannet, manskapet paa BLUES hentet,…og sjampisen sprettet. Skipper’n hadde bursdag og den maate jo feires med god mat og dertilhoerende godt drikke. Noe annet var det ikke paa denne ankringsplassen. Jo, kanskje en ting aa nevne…det luktet fjoes …for det var “farmerland” innenfor.
Til alle dere som sendte koselige gratulasjonshilsner baade paa telefon, mail og blogg, … tusen takk for at dere minnes en slik dag. Det foeles godt!
Sjampishilsen S/Y HILDE Reidun & Finn Fredag 10.september 2010 0800 Indonesisk tid