Rhapsody in Blue

Så var nok en tredagers havkryssing over og vi ligger vel fortøyd i en bøye i havna i Porto Santo, den første av øyene i Madeira øygruppen. En liten og ganske karrig vulkanøy med ca. 4000 innbyggere. Her tenker vi å bli en ukes tid og utforske byen og terrenget rundt før vi reiser videre til Madeira.

Da vi la ut fra Cascais blåste det 25 knop rett inn i bukta og det bygget seg opp ganske store bølger. Alle båtene hoppet og spratt på ankerkjettingene og i løpet av dagen valgte de fleste som ikke skulle legge ut den dagen å legge seg inn i marinaen. Da vi kom utenfor moloen var det både mindre vind og mindre sjø, og de første timene utover seilte vi i 13-16 knops vind (ca 6-8 m/s). Men selvfølgelig måtte det som alltid skje noe uforutsett og denne gangen var det autopiloten som plutselig takket for seg. Dere kan tenke dere hvor lysten vi var til å stå og håndstyre i tre døgn, så mens jeg fikk ansvaret for å styre, krøp Ole-Kristian ned bak senga og dro ut tau og diverse som ligger stuet der for å komme til og prøve å finne feilen. Heldigvis viste det seg ikke å være noe alvorlig. Det var en splint som hadde knekt (forøvrig en for dårlig konstruksjon som vi vil forsterke og forbedre når vi kommer til Las Palmas) og det tok ikke lange tiden før den var skiftet og livet falt til ro igjen.

Sjøsjuke og midler for å stagge den er et stadig tilbakevendene tema for det viser seg at veldig mange av de som vi treffer på veien i større eller mindre grad er plaget med dette. Det midlet som vi har hørt mest positivt om i det siste er dette plasteret som skal plasseres bak øret og som vi kan få på resept hjemme. Dette varer i 72 timer, og jeg øynet at jeg endelig hadde funnet en god løsning. Før vi reiste fra Cascais kom Reidun fra Good Mood bort med et plaster til meg og jeg fikk det på plass i en fart. Det første halve døgnet gikk det kjempebra, men så ble jeg gradvis dårligere og dårligere, slapp og trøtt, kastet opp et par ganger og var til slutt så lei meg og deprimert at skipperen beordret hele plasteret bort da jeg skulle ned og legge meg på en av frivaktene mine. Da jeg våknet etter tre timer var det som å våkne opp til en annen verden, borte var trøttheten og slappheten, og med en pille fra Kwells, var jeg god som gull igjen. Etter nok et døgn sluttet jeg å ta flere piller, for da følte jeg meg helt fin og var til og med så sulten da jeg startet vakten kl. seks om morgenen at jeg måtte ned og smøre meg en skive! Så konklusjonen er nå; jeg tåler ikke dette plasteret, men bare MÅ få tak i flere pakker med Kwells (som forøvrig blir laget i Australia og som ingen apoteker noen sinne har hørt om)! Som dere skjønner er livet som langturseiler full av utfordringer!

Mens Ole-Kristian drev og reparerte på autopiloten kom han en tur opp i cocpiten for å gi en beskjed til meg, og da han løftet hode opp bak sprayhooden (se det for dere - med hodelykt på hodet…) landet det en fugl oppå hodet hans! Jeg skulle gjerne betalt store summer for å få det fjeset festet på film, de sekundene det tok før det gikk opp for han hva som skjedde og han startet å hoppe å danse og vifte med armene! Jeg kunne ikke gjøre annet enn å styre så godt jeg kunne mens jeg holdt på å le meg i hel! Men fuglen tok ikke skrekken, han tok seg en runde for så å komme tilbake og forsøke seg på en ny landing. Da jeg rettet ut armen mot han, satte han seg like godt rett ned, og som dere ser, dette fikk vi heldigvis tatt bilde av. Desverre ble det ingen lykkelig slutt for fuglen sin del. Den ble sittende og hvile på benken ved siden av styreposisjonen bak en stund, men senere på kvelden fant Ole-Kristian den død, den har nok vært helt utslitt.

På veien møtte vi også en seilbåt som kom for motor med fullt storseil og fokk som hadde snurret seg opp og der alt stod og slo. Ole-Kristian kunne ikke se folk ombord selv om han fulgte den med kikkerten en lang stund. Vi var desverre for langt unna til å kunne snu og ta den igjen, men vi satt igjen med en ekkel følelse av at det var noe galt ombord. Good Mood møtte den også og hadde forsøkt å få kontakt på VHF’en uten resultat. Antagelig har vi møtt samme båt som det var gått ut melding om på Navtex der de opplyste om at båten var uten mannskap og at båter måtte holde utkikk etter noen i sjøen. En ekkel opplevelse!

Vi nådde Porto Santo onsdag 1. oktober etter 76 timer og i gjennomsnitt hadde vi holdt 6,2 knops fart. Vi seilte hele veien for uten de siste 18 nm, da vinden mer eller mindre forsvant.

Da vi kom inn i havna lå allerede Las Primas (jentebåten med Lene og Cecilie ombord) her samt en fransk båt som vi har møtt på et par ganger før. Her er det ikke lov å ankre inne i havna, men de har lagt ut en del moringer, så vi plukket opp en av de. Ikke lenge etterpå fikk vi besøk av Lene og Cecilie som hjelpte oss med ankerdrammen (eller drammene….)

og det ble sammenlignet vind og bølger og fart og opplevelser. Morgenen etter kom Good Mood inn og de fikk seg en bøye rett foran oss. På ettermiddagen satt jeg i cocpiten og lurte litt på hvor langt de andre norske båtene som skulle gå dagen etter oss var kommet, da jeg hører på VHF’en: “Rhapsody in Blue - Endely kaller” og jeg kikker opp og der kommer de inn gjennom åpningen i moloen! Så var det vi som måtte hjelpe de med ankerdrammen! Men tro ikke at vi bare lever latmannslivet for i går jobbet vi faktisk hele dagen. Først sjekket vi inn hos myndigetene, så ble det tatt full service av fester og leamikk på autopiloten og pumpen på doen foran ble skrudd fra hverandre og vitale deler skiftet. Vi fikk kjørt i gang watermakeren sånn at vi nå produserer ferskvann selv (60 liter pr. time, og godt var det også), det ble laget nye avlastningstau til ankerkjettingen, båten ble ryddet, sengklær luftet og skiftet, gulvmopping, støvtørring, vasking av bad….. Jeg bare siterer Eli fra Endely: “Dette er overhodet ikke noe hvilehjem, det er rett og slett en arbeidsleir”! I løpet av natten har også Tempest, Leikaren, Ruffen og Oportune også kommet så nå er vi 7 norske båter samlet igjen. Nå mangler bare EmBlem og Amor Fati som skulle gå fra Lagos og ned hit, men vi vet ennå ikke når. Røvær med gutta fra Egersund, skulle seile ned Marokko-kysten så de treffer vi vel ikke igjen før på Kanariøyene. Hadde planlagt en tur inn til byen i dag, men det blåser så mye at vi heller blir ombord og gjør annet forefallende arbeid for vi stoler liksom ikke helt på om moringen vi ligger på vil holde, og gjør den det ikke er det jo greit å være i nærheten. Stian på Good Mood har tenkt å dykke ned og sjekke, så vet vi i vert fall hva vi har å forholde oss til. Link til flere bilder