Rhapsody in Blue

Vi kom oss nok ikke fra La Coruña mandag 1. september som planlagt. Været var ikke på vår side med vinder fra vest til sørvest, regn- og tordenbyger. Så der ble vi liggende da og vente og vente…. For å korte ventetiden tok vi oss en tur opp til Santiago de Compostella, en times togreise fra La Coruña, sammen med Elisabeth og Bjørn Åge fra Endely. Byen er en gammel pilgrimsby og pilgrimsferden ender opp i katedralen, et fantastisk byggverk fra 1100-tallet. Den største begivenheten der oppleves kun under pilgrimsmesser og andre spesielle anledninger da de henter ut et digert røkelseskar kallet Botafumeiro som til vanlig blir oppbevart i musèet. Dette blir festet i et tykt tau som henger i en anretning i taket og ved slutten av messen blir Botafumeiro svingt att og fram av spesialister som blir kallet Tiraboleiros. Vi fikk med oss siste del av en pilgrimsmesse der en gammel nonne sang liturgien med en fantastisk klokkeklar stemme og så svingingen av Botafumeiro til mektig orgelmusikk. Flott opplevelse! I brosjyren vi hadde fått tak i på turistinformasjonen stod det at det var 183 soldager i Santiago de Compostella, med denne dagen var definnitivt ikke en av dem. Vi fant oss etterhvert en koselig bar der vi fikk oss en forfriskning og litt tapas, og syntes vi hadde det kjempegodt selv om det plasket ned ute. Inne i marinaen var det så mye drag i sjøen at vi hadde måttet legge ut det vi hadde av dempere og tau alle veier, allikevel var det vanskelig å sove fordi vi jaget og humpet og det knirket og kvein hele tiden. Dermed var det ikke langt fra tanke til handling da det ble foreslått å ta en natt på hotel der vi kunne få oss en god natt søvn i en seng som stod stille. Vi var så heldige å finne et koselig lite hotel som virket ganske nyoppusset, flott rom og herlig bad selv om de som drev hotellet ikke var direkte rause med hverken smil eller vennlige nikk. Det ble dusjing og hårvask i lange baner (tenk deg luksusen å kunne bruke i dusjen så lenge man ønsker og la kaskader av varmtvann bare renne…..:) Dagen etter var Ole-Kristian ikke sikker på om han hadde sovet så godt for det hadde vært så fryktelig stille!

Fortsett å lese ‘La Coruna til Baiona’