Blogg

Den gode passaten er blitt vår venn. Da vi skrev den siste bloggen (3. desember), hadde vi 1.756 n.mil igjen til nordspissen av St.Lucia. Vi hadde ennå ikke fått skikkelige vinder og slet med stillebelter og varierende vinder. Merkelig nok ble nettene redningen. De hadde rimelig konstante og sikre vinder som sikret oss en minimum fremdrift. Vi var klart betenkte da det jo en stund så ut til at vi muliggens måtte feire julen i sjøen. Men så galt gikk det ikke.Etter hvert fikk vi gode passatvinder og i det siste har vi hatt fantastisk gode seilforhold. De siste dagene har vi hatt opp til 18-19 m/sek fra øst som har gitt oss morsom, men «bumpy», seiling med solide surfer ned i 5-6 meters bølgedaler. Igjen har vi hatt kraftig vind særlig om nettene og det er helt fint det selv om sikten naturligvis da er noe redusert. Men mye vind og mye sjø = gode distanser i døgnet. De siste døgnene har vi utseilt temmelig nøyaktig 168 n.mil som gir et gjennomsnitt på 7 knop noe vi er meget godt fornøyd med.Hvorfor lå dere stille i 2 døgn og hva gjorde dere? er spørsmål som vi har fått minst hundre ganger. Vi svarte på det i forrige blogg: Da vi først kom til Sao Vicente – en av Kap Verde øyene – holdt vi skipsråd om bord og besluttet følgende: Dette er sannsynligvis den eneste gangen vi kommer til Kap Verde i vårt liv. La oss derfor ta et par dager og leke turister. Ja, vi vet at vi da gir fra oss haugevis med plasser i regattaen, men hva kan vi bruke en regattaplassering til likevel? Så vi tok to dager fri og lekte turister. Og likte det vi så og opplevde.Da vi så reiste fra Kap Verde øyene, var vi to dager etter røkla og hadde plassert oss langt nede på den forløpige resultatlista. Den har vi nå moro av og seiler oss stadig oppover på. Vi har nå mer eller mindre tatt igjen ett døgn og avansert ca 30 plasser og vi skal nok klare litt til. Men vi er ikke mer ivrige enn at vi nå om bord diskuterer seriøst om vi skal ta en ny «Pit-Stop» på Barbados som vi passere et døgn før vi kommer til St.Lucia. Om vi kommer inn 50 plasser senere igjen: Hva så?? Kanskje dette blir vår eneste sjanse til å se Barbados? Imidlertid er vi også klare for å komme inn til St.Lucia – endestasjonen for regattaen – så vi heller nok mot å seile direkte til St.Lucia likevel.Plotting av noen nøkkelbåter. For å ha noen båter å sammenligne oss med under overfarten, har skipperen gjort om salongbordet til et plottebord. (Etter som både skipper og co-skipper er offiserer fra marinen er det kanskje ikke så overraskende). Vi har et kart over hele overseiling på bordplaten og et spesialskåret plexiglass oppå. Her plotter vi inn de daglige posisjonene til 5 båter vi har valgt å sammenligne oss med. Dessuten tar vi inn 3 forskjellige værmeldinger og tegner inn de vindmeldinger som foreligger. Basert på alt dette legger vi så opp vår egen strategi. Morsomt og lærerikt. Og skipper og co-skipper får lekt seg meg sine gamle marinekunnskaper.Kommunikasjon med omverdenen. På Coulant er vi imponert over hvor mange som følger med ARC regattaen generelt og med Coulant spesielt. Veldig hyggelig. De mange e-mails med «heiarop» er så absolutt inspirerende. Faktisk er det slik at mye av den informasjonen vi får om – og rundt – regattaen får vi nettopp fra de som sender oss e-mails. Gjennom vår Iridium satelittelefon kan vi sende og motta mail og ikke minst hente inn værmeldinger. Men vi får vite ellers lite rundt regattaen ut over det regattaledelsen sender ut. Og det er egentlig ikke så mye. Kommentarer og artikler i aviser og båtmagasiner f.eks får vi høre om fra alle dere på denne måten. Fortsett med det folkens. Men ikke send artiklene til oss. De tar alt for mye air-tid og blir fryktelig dyre.Livet om bord går sine rutinemessige gang. Vi har godt med alt – så vi har det som kjøpmenn. Det eneste det blir litt lite av er søvn. Pga nattevaktene blir det aldri mer en 3,5 timers sammenhengende søvn om natten så man må ta seg noen «pover-naps» ut over dagen – hvis mulig. Særlig i det siste har det vært lite søvn: det har vært anledning nok, men kraftige vinder opp til 18 m/sek med ditto bølger har gjort at det er vanskelig å ligge noenlunde i ro og få den gode søvnen. Men det er jo bare noen dager igjen så hva gjør vel det?Vi har også hatt bursdag om bord: Mårten hadde bursdag i går – noe som ble behørig feiret. Co-skipper Tor laget også kake så feiringen «tok helt av». Ellers var skipperen via satelitttelefonen med direkte reportasje på julebordet til Storebrand Baltic og Mirror Accounting i i Vilnius i går. Og det er vel det nærmeste vi har kommet noen form for julestemning. Resten får komme når vi kommer til havn.Et annet fast innslag som bør nevnes, er flygefiskene. Som vi finner på dekk hver morgen når det blir lyst. I natt var det en som fløy høyt inn over hekken, over lukene ved nedgangen og havnet på dørken i salongen. Tor har ellers fått flere i fanget på nattevakten så vi kan kanskje starte et meget enkelt fiske ved bare å sitte i cockpiten med hoven klar!Landfall St. Lucia Værmeldingene for dagene fremover er gode og gir stort sett de samme vinder – dog med noe mindre styrke. Noe vi på Coulant beklager. Vi trives nå best med vinder i områder 15-17 m/sek og den leken vi får med de massive bølgene. Skipperens beregninger viser at vi har litt over 600 n.mil igjen og at vi sannsynligvis krysser mållinjen ved lunchtider onsdag 15. desember. Og det er i god tid til alle festlighetene som da står i kø. Mårten rekker da sitt fly med god margin og co-skipper Tor kommer seg hjem til Irland til jul. Sønnen til Ulf ligger til ankers i Rodney Bay med sin seilbåt så Ulf bare flytter over i neste båt etter hvert. Skipperen får familien (pluss en vennefamilie) til St.Lucia helgen 18./19. til lokal jul- og nyttårsfeiring. Så det ser ut som det «årnær sæ» for alle fire KÆLL på Coulant.I sjøen , 11. desember 2010

Først må skipperen få beklage at de to siste bloggene ble lagt ut lenge etter at de ble sendt. Det skyldtes en feil i systemet hjemme, men det er forhåpentlivis rettet opp nå.Deretter må jeg få gratulere min bror Carsten med bursdagen i dag.Sao Vicente. I vår forrige blogg var vi på vei inn til Sao Vicente. Sao Vicente er den nest vestligste av Kap Verde øyene og følgelig et ypperlig utgangspunkt for overfarten til Karibien. Våre antakelser slo til. Da vi kom inn i Mindelo marinaen på Sao Vicente var den nesten helt full. Mange ARC båter og mange andre som var på vei over til Karibien hadde satset på Sao Vicente som en Pit-Stop før det siste lange strekket over til Karibien skulle. Det lå allerede 7 norske båter i havnen så nå har vi helt sluttet å bli overrasket over alle de norske båtene som er på tur. Vi ble tildelt en ypperlig plass helt ytterst på brygga med utsikt til byen. En rask sjekk viste at det var dieselfylling som var flaskehalsen i havnen. ALLE skulle ha diesel. MYE diesel. Svake vinder og fravær av passaten gjorde folk desperate etter diesel. Lokalbefolkningen hadde en stor tid med å spore opp 25 liters brukte kanner som til å begynne med gikk for et par Euro stykket. Men etterspørselen var ubegrenset og snart var prisene oppe i 10-15 Euro stykket! Og så var det endeløse ventetider med å få tanket. Vi tok «byen» nærmere i øyesyn. Den var bygget i en slags kombinasjon av afrikansk og portugisisk kultur og det hele ga et fargerikt, men nokså nedslitt inntrykk. En perfekt middag på byens kanskje beste restaurant og avslutning på Club Nautico – en riktig «sailors bar» full av andre ARC deltakere – var imidlertid en hyggelig opplevelse.Neste dag var det meldt om ugunstige vinder og vi bestemte oss for å bli en dag til og satse på avseiling tidlig dagen etter. Og det var like greit. For det var umulig å få tanket andre dagen, mens vi tredje dagen snek oss bort til bunkersbrygga ved 6-tiden om morgenen og fikk plass som nr to i køen. Betjeningen kom selvfølgelig ikke før kl 09:15 og hadde like selvfølgelig god tid. Så klokken var 10:15 før vi forlot bunkersstasjonen med full dieseltank og 16 Jerrykanner på dekk – tilsammen 650 liter – med kurs for Atlanter’n.Endelig i havet igjen. Første døgnet til sjøs var det veldig slakke vinder så vi kjørte motor for å komme ut til vindbeltene. Først ved 06:00 tiden neste morgen var det så pass med vind at vi kunne sette seil og slå av motoren. Deilig!! Og med unntak av en 4-5 timer midt på dagen i går har vi hatt seilvind. Ikke med det «trøkket» vi kunne ønske oss, men med varierende styrke og alle i området østnordøst og østsydøst. Så det går fremover med et gjennomsnitt på 5-5,5 knop. Og det er meldt om det samme i alle fall de fire neste døgnene. Så vi har da funnet passaten til slutt. Og passaten er varm. Til tider nådeløs varm. Under soltaket over cockpit’en er det levelig med en viss trekk, men ved kartbordet hvor nå skipperen sitter og blogger er det 31,2 grader og på lugarene er 29 til 30 grader. Vi hører jo alle «kuldehistoriene» hjemmefra og lengter så avgjort ikke hjem til disse. Men vi kunne gjerne byttelånt en 5-6 grader.Arbeidet om bord har kommet inn i faste rutiner igjen. Det er ingen andre på «vårt» hav og vi har det for oss selv! Vidunderlig. Nettene er fra ca kl 18:00 til kl 06:00 og er et kapittel for seg selv. Så langt fra land er det ingen «lysforurensning» og stjernehimmelen er så voldsom og kraftig at man blir helt overveldet. Vi har fått et helt spesielt forhold til Orions belte som mesteparten av natten følger oss rett akter. Selv uten hjelp av månen (som først kommer opp ved 02 tiden og nå er så liten at den knapt synes) er det ganske lyst pga stjernene og planetene. Hittil har vi som sagt også vært begunstiget med seilvind gjennom nettene og da går tiden raskere. Temperaturen på natten går ned til 25 grader så det er fortsatt badebukse som gjelder.Når er vi fremme? Vi får stadige forespørsler om når vi regner med landfall St.Lucia. Til nordspissen av St.Lucia er det fortsatt 1.756 n.mil igjen og det tar sin tid. Og alt er avhengig av vindene. For vi har bare diesel til et par dagers motorgange etter som en stor del av dieselen går til daglig to timers lading av batteriene. Vi baserer vår seiling på tre typer informasjon: 1. daglige værmeldinger fra ARC ledelsen, 2. Morten Wichstrøm sender meget gode væranalyser med anbefalinger om kursvalg og 3. skipperen henter ned «gribfiler» (dvs værkart for definerte områder) fra mailasail. Ut fra dette legger vi opp dagens seiling. Så mye variasjoner blir det ikke: Faktum er at vi jo skal omtrent rett vest – 270 grader – så det er mer snakk om hastighet enn om kurs.Normalt skulle vi gjort unna seilasen fra Las Palmas til St.Lucia på 2,5 uker slik at vi skulle ankommet St.Lucia ca 10. desember. Det er helt uaktuelt i år pga de spesielle værforholdene. ALLE bruker lengre tid i år. Det er helt umulig å gjette, men SKULLE skipperen bli tvunget til å gjette på en ankomstdato til St.Lucia, ville han ha gjettet på den 18. desember. Vi har om bord spøkt med om hvordan det blir å feire jul i sjøen, men ingen av oss har tro på at det vil skje.All vår kontakt med omverdene skjer nå over satelitt-telefon. Det aller, aller mest på mail. Mailadressen vår er coulant@mailasail.com. Satelitt-telefon: +881 622 436 803.I sjøen, 3.desember 2010.

For mens noen av båtene som valgte en nordlig rute har fått vind så det holder (men dessverre motvind), har vi som har satset på en sydligere rute blitt møtt med vndstille og særdeles lette vinder. Mens under en «normal ARC» ville båtene allerede ha tilbakelagt 30-40% av kryssningen over Atlanteren, har årets ARC båter ikke kommet særlig av gårde. Coulant har gått sydover mot Kap Verde øyene for å prøve å fange nord-øst og østlige vinder slik at vi kan starte på selve overfarten. Men vi er fanget av værsystemer som kun gir lette vinder.
I det hele tatt er det klart at årets ARC blir en solid tålmodighets prøve. Alle «normaltider» for å komme frem til St.Lucia er kastet på båten – vel, i dette tilfellet: UT AV båten – og vi må regne med en laaaaang tur. Vi seiler nå mot Sao Vincente som er en av de vestligste øyene i Kap Verde gruppen og regner med ankomst i morgen tidlig ved 05:30 tiden. Vi må ha diesel – mye diesel og vi må toppe opp med mat og drikke. Vi har jo tross alt vært ute en uke og vi har fortsatt hele overfarten igjen.

Årets ARC har gitt båtene et interessant dilemma: Skal man ligge i vindstilla i dagesvis og vente på vinden som kanskje/kanskje ikke kommer eller skal man hive på motoren for å komme seg igjennom stillebeltene. (Det er lov å bruke motor underveis, men det straffes hardt med tilleggstid). Hvis man IKKE vil bruke motor og heller vente tiden ut, risikerer man at man først kommer frem vesentlig senere enn det man har planlagt, men vil til gjengjeld få hederlig plassering på resultatlisten. Hvis man bruker en del motor, kan man komme seg frem i rimelig tid , men vil etter at tidsstraffene er lagt til, havne langt ned på resultatlisten.
Coulant har lagt seg på alternativ 2. Bruke motor når det blir for stille (og når vi har nok diesel til å gjøre det) for å få en viss fremdrift. Både Mårten og Tor har fly de skal rekke hjem til jul og det er skipperens sterke ambisjon at de skal nå sine fly. Ulf skal feire julen med sønnen i hans båt i julen. Skipperen får familen og venner på besøk for julefeiring på St.Lucia så også han er interessert i komme frem i rimelig tid.
Akkurat nå går vi for motor -som vi har gjort siden kl 04:00 siste natt. Det har da heller ikke vært et eneste vindblaff siden 04:00 siste natt og vi tar heller straffen med ekstratid fremfor å ligge å slenge i alle disse timene. Uten fremdrift.
Værmeldingene fremover er at også mandag og tirsdag vil kun gi lettere vinder, men fra onsdag vil det kunne bli mere vind. Vi vil da gå ytterligere sydover i hå om å få tak i den passaten som er meldt lenger syd. Vi VET at det er mange som tenker som oss og som vi nok vil møte på Sao Vincente for å fylle opp det de har av dieseltanker. Og som har mistet eller redusert sine regatta-ambisjoner.

Livet om bord har gått inn i en behagelig og hyggelig rutine. Vi merker varmen nå og selv på nattevaktene er det mer enn nok med en badebukse og T-skjorte.
Underveis har vi fått med oss mye av livet i havet: vi ser stadig delfinflokker som leker seg rundt båten og senest for 1 time siden så vi en gruppe på 8-10 hval – store hval – som lå i vannskorpen og koste seg og ikke enset vår forbipassering. I går holdt vi på å kollidere med en svær havskilpadde, men det gikk heldigvis bra.

Like utenfor vår seilingsrute er det meldt om en forlatt katamaran som ligger og flyter. Masten er brukket og den ser visstnok meget herjet ut og representerer en fare for skipstrafikken.

Stemninger om bord er førsteklasses, men vi må alle innrømme at vi nå er VELDIG KLARE på å komme i gang med overfarten. Men som sagt: den er det andre som bestemmer og ikke oss.
Alle hilser!

I sjøen, 27. november 2010

Sitter i cockpit og skriver. For første gang på lang tid er det blitt overskyet. Men vi har p.t. god bør (fart 6,5 – 7,2 knop) på vei mot Kap Verde øyene.
Normalt skulle vi forlengst ha plukket opp passaten og vært godt i vei direkte mot St.Lucia, men værsysteme i Atlanteren vil det tydeligvis annerledes. Havet er nå full av Vestlige og sydvestlige vinder og de som startet med å gå rett mot St.Lucia blir rapportert mye liggende i vindstille og ikke minst: de har fått og vil få mye vind rett i mot. Selv så gikk vi altså rett sydover for å få tak i passaten på ennå sydligere breddegrader, men passaten ser også ut til å være langt unna for oss også.

Akkurat nå styrer vi kurs 248 grader som er en kurs mot de vestligste av Kap Verde øyene. Og så håper vi å plukke opp passatvinden der.
En ting er sikkert for alle som deltar i ARC’en i år: Det går mot en veldig laaaang ARC og ankomst tidspunktet St.Lucia er for de aller, aller fleste skjøvet ut i tid med mange dager.

Vi har i løpet av dagen blitt god-venn med vindroret «Roar» og han tar de fleste rorvaktene nå. Veldig behagelig. Vaktene kan derved frigjøres til andre oppgaver (selv om Roar følges nøye hele tiden).
Det aller beste med Roar at han ikke trenger strøm og jobber stille og rolig.
For strøm er som kjent en utfordring i alle båter. Vi starter motoren kl 12:00 hver dag for å lade batteriene. I starten måtte vi bruke 3 timer til lading, men etter hvert som vi har gått hardhent til verks for å redusere strømforbruket, kan vi kutte ned på ladetiden. Vi har dessuten hatt medvind hele tiden slik at vår vindgenerator ikke har kunnet bidra mye på ladingssiden. Og slik vil det nok være helt til vi kommer over til Karibien.

Livet om bord i Coulant går etter hvert mer og mer over i rutinemessige former. Skipperen fikk i Spania laget et plexiglass til det store bordet i salongen og dette er nå lagt over kartet over ruten over Atlanteren. Ved hver ny værrapport tegnes således det nye vindbildet på plexiglasset over kartet for overfarten. Bassert på dette oversiktsbilde fattes beslutningen om veivalg de neste dagene.

SKULLE det vise seg at det mest fornuftige vil være å gå til Kap Verde øyene, vil vi også benytte anledningen til å bunkre diesel slik at vi KAN gå lengre stykker for motor hvis det blir helt vindstille igjen.
Ingen på Coulant har vært på Kap Verde så noen panikk eller misstemning pga et uventet stopp på Kap Verde er ikke å spore.
Men aller helst skulle vi jo ha funnet Passaten så vi for alvor kan starte på overseilingen.

Mer om dette i neste blogg.

I sjøen, 25. november 2010.

er stemningen helt elektrisk.  På typisk spansk maner, har internettsystemet i havna brutt sammen slik at skipperen har måttet trekke opp på Sailor Bar for å foreta et siste innlegg før avseilingen i morgen.

Siste uke har vært særdeles hektisk med alle oppgaver.  Det har vært jobbet døgnet rundt med å få alt på plass: en rekke forbedringer på båten er foretatt og alle nødvendige forsyninger for tre uker har vært bestilt, mottatt og stuet forsvarlig.

Men så er da også båten klar for Atlanterhavskryssingen!!  Det samme er mannskapet til de grader.  Det heter jo at «båter og mannskap råtner i havn» og følger at vi nærmer oss det punktet nå.  Og så er vi fulle av forventninger.   Hele havnen sitrer av en forventningsstemning som er meget inspirerende.

Kl 12:40 i morgen går starten for Racing klassen og kl 13:00 går den for oss i Cruising klassen.  Værmeldingen er god for den nærmeste uke.  I likhet med de fleste velger vi nok å gå rett syd et par døgn før vi etter hvert legger kursen mer mot sydvest.  Vi ligger nå på ca 28 grader nord og skal nok ned mot 22-23 grader før vi finner «the trade winds» og setter kursen sydvestover.  Slik det ser ut nå, er det mulig vi seiler de 2.800 n.mil på 18-19 dager!  Vi har mat og drikke for 26-27 dager så vi risikerer å komme frem i en noe rundere form enn ved avgang, men dette er jo et mannskap som er vant med å fremtre med litt tyngde likevel så det skal nok gå bra.

Vi er 5 stk Bavaria 42 Cruisers (4 norske og 1 dansk) som alle har samme TCF (Time Correction Factor) så her er første mann i mål den som vinner i vår lille private regatta.  Alle båtene har en brikke festet til båten som automatisk gir en oppdatering av båtens posisjon hver 6. time og det er det fullt mulig å følge med på de forskjellige båtene internet. Sjekk ut på www.worldcruising.com/arc.

Skipperen vil via satelittelefonen prøve å oppdatere bloggen noen ganger under veis, MEN det er helt klart at i de neste ukene er det SEILINGEN som har 1., 2., 3. og 4. prioritet.  Dessuten er det en del som må klaffe får å få til oppdateringen.  Men ambisjonene er der.

Over Atlanteren har Coulant en egen e-mail konto som brukes i steden for PAV’s vanlige e-mail.  Adressen er coulant@mailasail.com.  Det er hyggelig å få mails, men skriv kort og uten vedlegg ellers blir satelittelefonen bare hengende og det vil ta lang tid.  Vi får også værmeldinger, meldinger fra ARC ledelsen etc på denne mailen så vi satser på å lese mailen minst en gang pr døgn. 

Våre mobiltelefoner vil f.o.m. i morgen være uten dekning og eneste mulighet vil i så fall være å ringe oss på satelittelefonen.  Den egener seg ikke til samtaler som sådan, men kan brukes til å gi beskjeder, meldinger etc.  Det er også mulig å sende SMSer til satelittelefonen.  Nummeret er +881 622 436 803.

Med det han mener er regattenes beste besetning, er skipperen full av forventning og glede over endelig å komme av gårde.  Selv om våre regatta-ambisjoner er noe begrenset har vi satt oss en del interne målsettinger som vi har til hensikt å møte.  Men aller mest føler vi oss alle priviligerte som får oppleve dette eventyret sammen med så mange andre hyggelige seilere.

Sem futov pod kilem.

 Las Palmas, 20. november 2010.

Veeeeeeeldig lenge siden siste oppdatering nå.

Det var mens Coulant lå i Estepona og ventet på nytt mannskap som skulle være med å seile Coulant til Las Palmas.  Las Palmas er som kjent startstedet for ARC (Atlantic Rally for Cruisers) som starter 21. november.  Regattaen går over Atlanteren med ankomst St. Lucia i Karibien etter ca 3 uker.

Etter skipsråd med det nye mannskapet som kom om bord, ble vi enige om at vi skulle seile langs Marokko kysten til Kanariøyene og ikke via Madeira som mange velger å gjøre.  Vi hadde super seiling gjennom hele Gibraltar-stredet og hadde fikk virkelig føle alle strømmene som går gjennom stredet.  Ut over kvelden og natten ga vinden seg og vi måtte gå for motor frem til Casablanca neste dag.  I Casablanca ble vi over VHF’en fortalt at lystbåthavnen var stengt pga ombygging og vi ble anbefalt å gå til en liten havn 11 n.mil nord for Casablanca.  Det gjorde vi og 1,5 timer senere fortøyde vi i Mohammedia havn.  Vi tok en taxi inn til Casablanca samme dag bare for å bli skuffet over byen og dens manglende sjarm.  (Men det er nok meget mulig bare at vi ikke fant de riktige stedene).

Det var meldt veldig mye vind neste dag.  Vi hadde god tid og bestemte oss derfor til å reise til Marrakech i stedet for å seile.  Det var riktignok en togtur på 3,5 timer hver vei, men vi regnet med at det ville være en god investering.  Og det var det!  Vi hadde en fantastisk spennende dag i Marrakech.  Vi hadde truffet en teppehandler på toget og han sørget for at vi fikk omvisning i byen og ikke minst: i alle de spennende markedene rundt om i byen.  Høydepunktet var det store torget med alle selgerne, oppvisningene, jøglerene osv var særdeles eksotisk selv om skipperen kunne styre sin begeistring for alle slangetemmerene med sine rikholdige samlinger av slanger.  Lengre unna det mere trauste Norge er det vel ikke mulig å komme.

Av havnesjefen i Mohammedia fikk vi prognosen om at vinden skulle gi seg utover dagen neste dag og vi planla avseiling ved 14 tiden.  Vi visste at vi hadde rundt 500 n.mil og en 3-3,5 dagers seiling foran oss før vi kunne regne med landfall på Lanzarote.

Da vi dro ut kl 15:00 ble vi møtt med stor havdønning og 12-14 m/sek vind.  Vi måtte imidlertid gå den midt i mot i ca 3 timer for å få tilstrekkelig avstand til kysten sydover for å unngå fiskebruk og for sterk motstrøm.  Selve seilingen de neste 3 døgnene ble en god gjennomkjøring på båt og mannskap.  Vi fikk etter hvert vinden godt aktenfor tvers, men til gjengjeld økte den stadig og la seg til rette i området sterk kuling/liten storm (18-23 m/sek).  Vi seilte kun med en liten flik av storseilet og ca 30 % av genoaen.  Men det gikk fort nok unna.  Til tider også med friske surfinger i de etter hvert svære bølgene.  Det ble dårlig med søvn og det vil nok være å overdrive å si at den maten vi fortærte hadde store gourmettakter over seg.  Særlig nettene var slitsomme da vi jo hadde vanskeligheter med å se – og følgelig bedømme – bølgene slik at de kunne tas optimalt.  Å bruke autopilot under var helt uaktuelt.  Men selv om det var vind opp i liten storms styrke, voldsomme bølger og veldige bevegelser i båten, følte vi aldri noen usikkerhet eller at vi på noen måte var i noen farlig situasjon.

Da vi på morgenkvisten 3.dag begynte å nærme oss Lanzarote, løyet vinden og etterhvert fikk vi igjen full seilføring.  Vi var rimelig slitne og trøtte , men ble belønnet med en kremseiling langs kysten av Lanzarote.  Vi hadde sett oss ut en havn, Puerto Caleda, som vårt mål for en etterlengte stopp.  Da ville det bare være ca 120 n.mil igjen til Las Palmas som vare denne etappens endestasjon.

Og så måtte det skje igjen: etter som vinden hadde gitt seg helt, gikk vi for motor.  10 min før havneanløp fikk vi et eller annet i propellen.  Vi seilte inn i den vesle vinden som var og klarte å «krabbe» oss inn til kai. 

Puerto Caledo var en usedvanlig trivelig havn med en liten bebyggelse rundt.  Det lå 2 andre norske båter der og en katamaran med en norsk jente og en spansk gutt om bord.  Vi fikk øyeblikkelig bestilt opptak av båten, inntok en bedre middag på en av de tallrike restaurantene i havnen og falt deretter bevisstløse i søvn til et stykke ut på neste morgen.  Vi hadde vært igjennom en solid gjennomkjøring som vi var enige om at vi ikke ville vært foruten. Vi hadde lært mye, fått praktisert det vi kunne om harværdsseiling og samtidig hatt det mye moro underveis.

Det viste seg at det var et svært plastflak som hadde festet seg i propellen.  Etter å ha fjernet det, benyttet vi samtidig anledningen til å høytrykkspyle og vaske bunnen på båten så den er klar for Atlanterhavsregattaen.  Sinkanoden på propellen ble også skiftet da denne var langt mer brukt opp enn forventet.

Glade og fornøyde etter det nyttige båtopptaket seilte vi videre langs kysten av Fuerteventura den dagen og fant oss en liten havn for kvelden som gjorde at vi bare ville ha 60 n.mil til Las Palmas neste dag.

Neste dag, lørdag 6. november,  tok vi den siste etappen over til Las Palmas og kom ved 15-tiden inn til den store havnen hvor alle ARC-båtene ligger.  Vi kom faktisk inn i havnen samtidig med 4 andre norske seilbåter som alle kom fra forskjellige havner.  Alle skal seile ARC’en.

Mannskapet reiste hjem på søndag og skipperen fikk seg to dager alene i båten før co-skipper Tor kom på tirsdag.

Og her er det ikke bare haven som er preget av den forestående store Atlanterhavsregatten. Hele byen er preget av det og i år er det spesielt: det er den 25. ARC regattaen over Atlanterhavet.   Her er det seminarer, riggsjekker, sikkerhetskontroller og alle mulige forberedelser.  Og ikke minst: sponsede arrangementer som «happy hours», middager og andre «events».  Mao Fullt Program hele tiden.  Og vi får mange nye venner.  Hver dag!  Og ennå er det en uke og en dag igjen til start.  Skipper og co-skipper har forøvrig blitt korttidsmedlemmer av en eksklusiv, liten båtklubb slik at vi kan benytte oss av fascilitetene som bar, restaurant, sauna, dusjer, praktfullt svømmebasseng etc etc.  Den ligger 150 fra båten så det er særdeles praktisk for oss.

Å bare si at skipper og co-skipper koser livet av seg vil være årets understatement.  Det er noe vi begge har gledet oss til i mange, mange år og opplevelsen overgår med store marginer de allerede volsomme forventninger vi hadde!!!

Og Coulant har fått en kremplass i havna:  så midt i havna som det er mulig å komme.  Med kort gangavstand til ALT.  Med den danske båten Pinton fra København på den ene siden og den norske båten Sun Lady fra Harstad på den andre siden.  Det er nesten så man må snike seg om bord om kvelden hvis man skal unngå å bli «innkalt» til et glass rødvin eller fire hos en eller annen av båtene på brygga.  Det er nok bra for kroppen at vi kommer oss av gårde søndag om en uke.  Skjønt: det blir visstnok ennå bedre/verre når vi kommer til St.Lucia i Karibien……….. 

I morgen kommer resten av mannskapet som skal føre Coulant trygt over Atlanterhavet: Ulf og Mårten.  Vi gleder oss til å få dem om bord og få teamet komplett.  Det er fortsatt haugevis av forberedelser vi skal igjennom så det skal bli nok å gjøre for oss alle i dagene fremover.  Med plass til mye moro og hyggelige opplevelser.

Jeg håper jeg får tid til å gi en siste rapport før starten neste søndag kl 13:00 så følg med, følg med………

Las Palmas, 13. juni 2010. 

Og den er NÅ.

Båten ligger nå i Estepona som er en hyggelig liten by ca 20 n.m fra Gibraltar (innover i Middelhavet).

Det meste er gjort klart til overseilingen til Kanariøyene og i morgen kommer Bjørnar Westgaard med venn og da er vi klare.  Så skipperen krysser fingrene for at den nordavinden som har «herjet» i hele dag fortsetter noen dager til slik at vi kommer av gårde med en gang.  Vi er i den spennende tiden hvor været fort kan svinge over til sydvestlige vinder og det er jo ikke akkurat drømmen å krysse hele veien nedover til Kanariøyene.   Mer om det ute i neste uke når jeg forhåpentligvis har kommet frem.  For selv om jeg nå har utstyr til å oppdatere bloggen fra båten under veis, liker jeg nå best å seile når jeg seiler!!  Og å skrive blogger i havn.

Så følg med, følg med…

Min siste oppdatering var fra Alicante – på vei vestover etter at vi hadde vært på Ibiza.

I Alicante kom det to representanter for SIMRAD og gikk igjennom SIMRAD-utstyret som ikke hadde fungert tilfredsstillende.  De ble ombord i to timer og stilte diagnosene etter feilsøkingen.  Vi ble så enige om hva som skulle repareres og hva som skulle skiftes ut.  Dette ble videreformidlet til SIMRAD  forhandleren/serviceagenten i Benalmadena slik at han skulle sørge for å ha alt nødvendig utstyr på plass (til reperasjon og utskiftninger) når vi skulle komme til Benalmadena 3-5 dager senere.

Og slik ble det.  Autopiloten ble justert (og «omprogrammert»), analogradaren fikk ny kabel og var oppe og sto igjen og den nesten helt nye AISen ble skiftet ut da den ved en feil sendte og mottok signaler med for liten styrke.

Den største endringen ble imidlertid utskiftingen av slaveskjermen i cockpit.  Der har det vært en slaveskjerm knyttet til hovedapparatet ved kartbordet – en SIMRAD CX 44 GPS og radar.   «Slaven» som er 6 år gammel fungerte så dårlig at den ble skiftet ut.  Inn kom SIMRADs nye flaggskip: en NSE plotter og (analog) radar.  Og ny radarantenne i masten for digitale signaler.  Skipperen som bare har fått testet den nye enheten fra Benalmadena til Estepona (en 6 timers tur) kunne bare konstatere at den nye NSE 8 kan ALT.  Og det vil ta lang tid før skipperen kan bruke ALT, men i motsetning til tidligere SIMRAD utstyr, er denne ekstrem brukervennlig og i det vesentligste selvforklarende.  Så skipperen gleder seg som en unge til å bruke det nye utstyret på overseilingen til Kanariøyene.

Den gamle hovedenheten ved kartbordet (SIMRAD CX 44) er fortsatt på plass og virker utmerket så nå har Coulant to helt uavhengige systemer og både analog og digitale radar.

Turen fra Alicante til Estepona har gått som forventet:  med motvind absolutt hele tiden.  Så med unntak av et par timers seiling en dag har det vært motor hele veien.  Mye vind som har gitt redusert fart og mye sprut.  Ikke akkurat drømmeforhold, men med sol stort sett hele tiden.

Skipperens kommentarer/observasjoner siden sist:

• Joda, høsten er kommet her nede også.  Det merkes best med mere vind og temperaturen helt ned til 14 (!) grader om natten.  Men om dagen er det 24 – 26 grader og sol så det er fortsatt fine forhold.
• Coulant har gått over til distansemåling fra GPS i stedet for å ta den fra «trippen» på logg’en.  Dvs at vi nå går over til å måle utseilt distanse «i geografien» i stedet for «gjennom vannet».  For leserne (og til en stor grad for oss selv også) er det ikke så interessant å se om vi har strømmen med eller mot, men mere interessant å se hvor langt vi har kommet oss av gårde.  Så etter nøye vurdering er denne endringen foretatt med virkning fra 12. okt 2010.
• Skipperen er blitt en spesialist på å redusere/fjerne pipelyder fra bryggene og fall som slår om natten.  10 min før han går til køys tar han en runde med «verktøy på boks» og smører de gnissende delene han finner på bryggene.  Og han finner etter hvert de fleste! Og så er det ombord på båtene for å binde opp fallene som slår.  En grei rutine og en god investering for å få ro om natten.
• Fordelene med å seile i Spania – i motsetning til Portugal – er at det aller meste fiskebruk som er satt ut, er satt innenfor definerte – og på kartene: merkede – områder slik at det er ryddige forhold.  Det gjør det også lettere å seile i mørket som nå faller tidligere og tidligere.
• Vi har opplevd turens billigste havneavgift: EURO 9,- for en natt i Almerimar.  I tillegg er dette i en havn som er en av de beste skipperen har opplevd på turen.  Nå har riktignok alle havnene satt ned prisene som en konsekvens at vi er kommet i «low season» (selv om noen venter med siste reduksjonen til 1 november), men 9 EURO er likevel en rekord som skal bli vanskelig å slå.

Da blir neste blogg fra Kanariøyene om et 7-9 dagers tid.

Estepona, 25. oktober 2010

I forrige innlegg fortalte skipperen om det unike treffet i Altea med venner fra Singapore tiden.  Et meget vellykket treff og det var naturlig å ta den påfølgende dag som hviledag i Altea for dessuten å se litt næmere på omgivelsene.  I dette området – og for ikke å snakke om Albir og Alfaz del Pi som ligger like ved – krydde det av nordmenn.  Det var i tillegg høstferie i Norge og bleke, norske kropper dukket opp over alt.  Vi fikk kjøpt oss noen norske aviser, men snek oss ellers ubemerket om bord igjen og var glad for at vi skulle avgårde neste, lørdag, morgen.

Og lørdagen ble en riktig sommerdag.  HELT vindstille og HELT flatt vann i alle de 72 n.milene over til Ibiza øyene.  Så det ble mye motor, mye soling og mye god musikk på veien over.  Med det strålende været og den like gode værmeldingen for natten, besluttet vi å legge oss i en bukt på Isla Espalmador som i havnebøkene var beskrevet som et av de aller mest populære ankringsplassene.  Men den var helt åpen mot Middelhavet mot vest så vi var avhengig av at det stille været fortsatte til neste dag.  Det var 36 andre båter som tok samme sjansen og vi ble alle rikelig belønnet med en fantastisk aften, natt og neste morgen.  I løpet av denne tiden badet vel skipperen like mange ganger som han hadde gjort på hele turen til sammen.  Bunnen kunne sees krystallklart på 8 m og temperaturen var 26 grader så det var jo i og for seg ingen heltedåd å kaste seg uti heller.   Kvelden med solnedgangen over Middelhavet var nok kanskje turens fineste til nå.

Neste dag tok vi oss inn til «in-stedet» Formentera.  Det var en distanse på bare 3 n.mil så det var nærmest å betrakte som en «forhaling».  Den eneste havnen på Formentera, Puerto de Sabina, er liten så selv om det akkurat var blitt lavsesong, hadde skipperen bestilt plass for å være sikker.  Og det var bra, for da vi kom inn var det nesten fullt.  På den plassen Coulant var booket inn på lå det en svær, feit «camping cruiser» på 65 fot som øyeblikkelig ble sparket ut og vi fortøyde på kremplassen i havnen.  Havnen ligger godt beskyttet mot bølger, men ettersom øya er helt flat, er den ikke beskyttet mot vind.  Vi fortøyde da også etter alle kunstens regler da det var meldt opp mot 20 sekundmeter om kvelden og natten og godt ut på neste dag.

Og vinden kom så det ulte i alle riggene som den reneste Arne Nordheim komposisjonen.  Litt hiv ble det også inne i havna etter hvert, men vi lå trygt og godt om ikke akkurat stille.  Søvn ble det så som så med så vi besluttet å ligge stille hele neste dag også.  Øya var koselig den, men selv med omfattende rekognosering og positiv velvilje kunne vi ikke forstå hva som brakte den opp i ligaen for «in-steder».  Fergene til og fra Ibiza kom og gikk ustanselig, men det var begrenset med passasjerer.  Vi ble ikke helt kloke på om det var fortsatt turister som kom på besøk for å nyte godt av de sterkt reduserte prisene i lavsesong eller om det var Formentera beboere som kom hjem etter ferie et annet sted. 

Da vinden endelig ga seg sent på ettermiddagen neste dag var det bare å vaske båten grundig ren for all den røde sanden den sterke vinden hadde tatt med seg fra Afrika!

Turen Formentera – Ibiza er på 12 n.m og ble unnagjort på 3 timer i strålende vær og bedagelig tempo.  Vi var blitt advart på forhånd at Ibiza har en av Middelhavets høyeste marinapriser og selv om det nå var blitt lavsesong, kunne vi møte stive priser.  Her er det imidlertid 4 forskjellige marinaer som konkurrerer, så vi fant det lurt å undersøke litt om prisene.  Og det var enorme prisforskjeller:  Mens Ibiza Nueva Marina skulle ha 97 euro for vår 42 foter for døgnet (i høysesong ville det ha kostet Euro 550 Euro i døgnet!!!), nøyet Botafoch Marina seg med 34 Euro!!  Vel lå Botafoch litt lenger fra byen, men det spilte liten rolle ettersom vi tok en liten pendlerbåt inn til byen på 10 minutter mens den fra Ibiza Nueva Marina tok 7 minutter. Og Botafoch var både vesentlig hyggeligere og bedre.

Ibiza bar også preg av at «the party was over».  Alle de kjente (og ukjente) diskotekene var stengt for i år siste helg og absolutt alt i byen var på salg.  Prisene på restaurantene var fortsatt stort sett de samme, men vi så da også store restauranter som ikke hadde en eneste gjest noen av de to kveldene vi var i Ibiza.  Mange restauranter var allerede stengt og det er klart at mange andre kommer til å måtte gjøre det samme  –  om ikke nødvendigvis frivillig.

Øya Ibiza har 72.000 innbyggere og bare 1/3 av disse bor i byen Ibiza (Eivissa).  I tillegg er det hotellkapasitet til 65.000 slik at det i høysesong er rimelig trangt i byen.  Mange trivelige smug og smågater setter sitt positive preg på byen, men den desidert mest severdige delen av byen var området rundt slottet på høyden vest i byen.  Herlig.  Men det er ikke mye igjen av den Hippie kulturen som gjorde Ibiza (og Formentera) kjent i sin tid, selv om det fortsatt er salg av mye outrerte klær og smykker på det lokale markedet.

1 1/2 døgn i Ibiza var imidlertid nok fant vi ut og med en fenomenal værmelding for torsdag 7. okt bestemte vi oss for å dra mot fastlandet igjen.  Langtidsværvarslet tydet nemlig også på at tiden fremover vil kunne gi høsttendenser med mere ustabilt vær.  Vi dro derfor ut fra Ibiza og satte kursen for Altea – en distanse på 76 n.mil.  Og det ble en kanonseiling i 6 -10 m/sek ca 100 grader på stb baug i 11 timer.  I badebukse hele veien.  Virkelig kremseiling.  Som det ikke var nok, fikk vi besøk av en 10-15 delfiner som hadde sin oppvisning i 4-5 minutter før de takket for seg og dro videre.

Etter som vi hadde startet sent på morgenen, kom vi inn til Altea i mørket – noe som var en stor opplevelse i seg selv.  Den opplyste kirken lyste som et enormt landemerke de siste to timene og vi hadde seilvind helt til et par hundre meter fra moloen.  Da datt den som en stein -noe som selvfølgelig ga oss en helt stille og rolig marina for natten.

 Vi har likt oss godt i Altea og lå der nå i to dager.  Men så var også tålmodigheten til skipperen brukt opp.  I dag gikk vi til Alicante da vi får besøk i morgen av en servicemann som skal sjekke noen uregelmessigheter på Simrad utstyret om bord.  Blir han ferdig tidlig nok, drar vi videre i morgen ettermiddag.  Hvis ikke blir det avgang tirsdag morgen.

Kommentarer/observasjoner fra skipperen siden sist:

• Det er nå til de grader klart at «sesongen er over»:  Da vi lå på bøye utenfor Isla Espalmador, kom det neste morgen en gummibåt med to dykkere for å ta inn alle bøyene.  De som eventuelt måtte komme etter dette tidspunkt, fikk ankre opp selv.  Og vi spiste en bedre middag på en restaurant søndag kveld på Formentera.  Neste dag var restauranten pakket vekk og borte!! Settes opp i mai 2010.
• Vi har på østkysten av Spania følt at vi seiler ganske langt øst i Europa.  Men en nærmere sjekk av lengdegraden viser at vi ligger ikke lenger øst enn null-meridianen, dvs at vi egentlig ligger like langt vest som London! Sjekk kartet og bli overrasket selv.
• Skipperens tålmodighet mht maks liggetid på et sted (uten at det er helt spesielle grunner) kan etter hvert kvantifiseres til 1 1/2 døgn: dvs inn om kvelden, en hel dag på stedet, men så er det også avreise neste morgen. 
• Etter nå en lengre periode i Spania, begynner skipperens spanskkunnskaper å komme på et «akseptabelt» nivå.  Korrelasjonen mellom det han får servert og det han tror han har bestilt på restaurantene er nå blitt så bra at det er like før han kaster seg ut i det og satser på spanske meldinger også på VHF’en.
• I går ble det et markert værskifte og vi har i hele dag hatt et veldig ustabilt vær.  Fra sol til øsende regn, fra vindstille til 10-11 m/sek.  Og slik skal det også bli i dagene fremover.  Kanskje høsten er i ferd med å få overtaket her i Spania også??

To be continued……………….

Alicante 10.10.2010

Det er nå akkurat en uke siden skipperen skrev siste blogg mens han samtidig sto i startgropen for å seile østover i Middelhavet.

Og etter en uke med fantastiske dager langs Coste del Sol og Costa Blanca er det på tide å dele gledene med de trofaste leserne av bloggen.

Seilingsruten har vært vært som følger:

24.09 Benalmadena – Marina del Este   34 n.m

25.09 Marina del Este – Almerimar   39 n.m

26.09 Almerimar – Aguilas   76 n.m

27.09 Aguilas – Cartagena   30 n.m.

28.09 Cartagena – Alicante   58 n.m.

29.09 Alicante – Altea   25 n.m.

30.09 Altea

Alle havnene var fine, men skipperen falt nok særlig for Cartagena med sine flotte, gamle – og nyoppussede – bygninger.  Av de større byene – også de vi har passert, men ikke har vært innom som for eksempel Benidorm – ser de fleste her for jævlig ut fra sjøen med sin høyhus og sin planløse struktur.  Her må det ha vært mange byråkrater som har tjent gode, svarte, penger på å godkjenne byggverk som aldri burde ha sett dagens lys!  Når man er på land, er man i stor grad forskånet fra å se disse deprimerende «skylines» – og det skal man vær glad for.  For her er tydeligvis ingen fasade for stygg til å bli stoppe av noe «fasaderåd» eller noen «bygningsetat».  Huttetu.  En mann med god etisk sans, alle friheter og en STOR buldozer kunne hatt arbeid i årevis i forskjønningens tjeneste. 

Og der hvor det er mindre steder, er det stort sett bygget ut for utlendinger – slik at det fort blir spøkelsesbyer om vinteren.  Den kombinasjonen vi ser her nede nå med økonomiske nedgangstider og et stort etterslep med overproduskjon av leiligheter og hus, har resultert i at en mengde restauranter, barer og andre aktiviteter er blitt stengt selv i høysesongen.  Og spanjolene bare gruer seg til «lavsesongen» (starter ca 1. oktober) som vil bringe dem fra ille til krise.

Men været og forholdene ellers her nede er jo helt strålende så vi koser oss over måte på turen oppover kysten.  Det er allerede påtakelig mindre båter ute og plassen i havene er vesentlig bedre.   Det har vært en stille periode med lite vind slik at det er blitt mer gange for motor enn det skipperen liker.  Det positive er jo selvfølgelige at «svellet» inne i havnene er redusert tilsvarende så selv litt utsatte havner har vært gode havner nå.

I Alicante satte vi (dessverre) ny rekord for havneavgift med Euro 80,- (!!) da de ikke hadde 13m plass ledig og vi måtte legge oss på en 15 meters plass  –  og selvfølgelig betale for 15 meter.  Grunnen til den høye prisen er at havnen er en privat havn som i utgangspunktet ikke har gjesteplasser, men som leier ut de få ledige plassene de måtte ha til en hver tid.  Og da er det jo tilbud og etterespørsel som regulerer prisen.  Og Alicante er populær.  Den definerte lavsesongen begynner imidlertid 1. oktober også i Alicante slik at prisen skal ha gått vesentlig ned til vi kommer innom Alicante på tilbakeveien.  Men det var unektelig deilig å komme inn til den fine og koselige havnen i Altea hvor prisen Euro 32 for første døgnet og Euro 17 for påfølgende døgn.  Og i morgen er det 1. oktober!!………

Vi kom til Altea i går.  Vi hadde fått en invitasjon til et Singapore-treff som helt tilfeldigvis (!!!) ble holdt i Altea den dagen vi kom hit.  Den mikroskopiske sjansen for at det skulle skje er vel ikke mulig å beregne!  Men 19 personer fra vår Singapore tid møttes og vi hadde en herlig aften i restauranten som lå rett over gaten fra havnen vi ligger i!!!  Det er bare helt utrolig. 

Skipperens vurderinger og kommentarer fra siste uke:

• Det er en klar forskjell i vegetasjonen fra Costa del Sol til Costa Blanca med mye mindre vegetasjon på sistnevnte.  Imidlertid er det over enormt store områder på Costa Blanca dyrking av grønnsaker under plast. De er lett synlig fra sjøen og det er bare å bli imponert over dimensjonene på denne grønnsaksproduksjonen som dekker konumet i store deler av sydvest Europa.
• Jeg lover å slutte å snakke om «knitringen» i båten på en stund nå.  Men i de siste havnene – i særdeleshet i Alicante og Altea – er knitringen så høy at det er direkte plagsomt om natten.  Men jeg bekymrer meg ikke lenger vel vitende om at det bare er fiskene som har seg et festmåltid fra algene på båtene og forhåpentligvis sørger de for mindre algevekst på Coulant enn det ellers ville ha vært.
• Været her nede har nå gått inn i den aller beste fase sett fra vår side.  24 – 26 grader om dagen og 17-18 grader om natten er perfekt.  Med strålende sol hver eneste dag.  Og for første gang på 1,5 måned måtte skipperen bruke en lett sommerdyne i natt mens han ellers kun har brukt et laken. 
• Vi har registrert at heller ikke spanske marinefartøyer bruker AIS registrering – noe som skipperen (som selv er tidligere marineoffiser) har full forståelse for, men lurer på om de HAR AIS, men bare slår den på i dårlig vær som tåke o.l.?
• Storstreiken i Spania i går har vi merket svært lite til.  Det så tilsynelatende ut til at det meste gikk som normalt – i alle fall her i Altea.  Med unntak av bankene som var stengt.  Og vi så selv med egne øyne at det var en god del flytrafikk til/fra Alicante.
• Vi har nå også stiftet bekjentskaper med noen av de ganske friske fallvindene som kommer ned fjellsidene.  Inne i havnen i Marina del Este blåste det opp fra 0 til 17 m/sek på et par sekunder for så etter en halv time å falle ned til 0 igjen.  Så den gamle regelen: «om sommeren fortøy for storm. Om vinteren for orkan» gjelder i høyeste grad her nede også.
• Vi er blitt mer oppmerksom på trusselen om rotter i havnene.  Det er særlig i havner hvor bryggene er bygget på forskjellige natursteiner – med tusener av gjemmeplasser – vi tar våre forholdsregler.  Manskapet Angel (ja, han heter det selv om han ikke er noen spesiell «engel») og skipperen har laget en «rottestopper» ved å tre fortøyningstauet gjennom noen papptallerkner slik at de ikke kommer forbi.  Senere er denne «oppfinnelsen» forbedret ved at skipperen har kjøpt noen tynne, flate grytlokk av blikk til erstatning for papptallerkenen.
• En ting som etter hvert begynner å gå skipperen på nervene, er den omfattende innklareringsprosedyren som vi må i gjennom i hver eneste havn.  Når vi kommer til en ny havn, må vi legge til på en ventepontoon og skipperen må innklarere.  Det må legges frem Nasjonalitetsbevis, autoriserte båtdata, forsikringsbevis og pass hver eneste gang.  Og det tar sin tid å få det registrert.  Skipperen som kanskje ikke er mest kjent for sin tålmodighet, må virkelig skjerpe seg for å ikke ødelegge for prosedyren som må gå sin (sakte) gang.  Ikke kan han delegere jobben heller: det forventes at det er skipperen som gjør jobben.  Kanskje blir det skipperens take-away fra turen: at han kommer tilbake som en «ny» og mer tålmodig person.
• Det er et lite tankekors at så langt på turen har vi lagt bak oss 2.800 n.mil i løpet av 3,5 måned  –  det samme som vi skal seile over Atlanteren i løpet av 16 – 20 dager!  Da seiles det jo døgnet rundt, men det forteller hvor mye distanse man får unna med døgnseilas!

 Planen er nå – i løpet av et par dager – å seile over til Ibiza som bare er 70 n.m. fra Altea.  Så får vi se om det blir tid til å besøke andre øyene av Balearene også.

Men mer om det senere……….  Følg med, følg med!

Altea, 30. september 2010.

En alt for lang tid siden skipperen hadde sin siste oppdatering fra turen.

Sist var Coulant kommet til Gibraltar og til Queensway Quay Marina.  Mannskapet Kjelle reiste hjem til Sverige og skipperen leiet bil og dro til leiligheten i Puerto Banus hvor han ikke hadde vært på nesten et år.  Her var det en del oppfølginger som skulle gjøres og det var nå  greit å benytte nærheten til Puerto Banus til å gjøre den jobben. Coulant ble derfor «liggende ensom og forlatt» i 4 dager, mens en rekke forhold ble fikset i leiligheten.

Først etter 5 dager reiste Anne Grethe og skipperen tilbake til Gibraltar for å fortsette turen.

I første omgang bare til Sotogrande  som er «like rundt hjørnet» inn i Middelhavet.  Her hadde en god venn av skipperen, med familie, flyttet ned bare for 3 uker siden og det ble stor gjensynsglede og to avslappende dager i Sotogrande.

Turen  til Sotogrande ble gjennomført i sakte tempo da det var mange, lange og nesten usynlige garn som lå på tvers av kursen og helt i vannskorpen og kun med bittesmå «baller» som markerte nettene.  Nesten umulig å se, men vi klarte da gjennom en iherdig slalomkjøring å styre utenom dem alle.  På østsiden av det høye fjellet i Gibraltar har nå britene bygget noen leilighetskomplekser som ligger så håpløst til og så så triste ut at det kan da bare være engelskmenn som kjøper noe slikt.  Jeg prøvde å beregne når solen forsvinner bak fjellet for dagen for disse leilighene og kom til at den forsvinner for dagen ved 13 tiden!!  Og bare noen få meter bak leilighetene går fjellet flere hundre meter rett opp.  Da skal man være rimelig desperat for å forlate England for å slå seg ned her. 

Gjennom havnebøker blir man (riktignok diskret) advart mot å legge seg i havnen i Sotogrande da den nok er Spanskekysten dyreste (for Coulant’s vedkommende Euro 75,- pr natt!!) uten at man skjønner HVORFOR den havnen skulle være dyrere enn andre.  Servicen var i beste fall på linje det man finner i alle andre havner og plassen likeså.

Etter et par særdeles hyggelige dager i Sotogrande gikk turen videre til Benalmadena som ligger tett ved Malaga.   Så tett – faktisk bare 15 min med taxi fra Malaga flyplass – at skipperen fant ut at han måtte ha to dager  hjemme i Moss for å følge opp en del av hans prosjekter.  Fra Malaga er det fire timer med direktefly til Moss Lufthavn Rygge og etter som Ryanair flyr denne ruten 3 ganger per uke, var dette den beste anledningen til å få gjort alt klart hjemme før regattaen over Atlanteren starter 21. november.  Dessuten er havneleien i Benalmadena (med bedre servicetilbud enn i Sotogrande) bare Euro 20,- (!) så da var det bare å slå til.

Så i dag er jeg tilbake fra lynvisitten i Moss og skipperen  gleder seg nå uhemmet til å komme av gårde igjen i morgen østover i Middelhavet.  Temperaturen er nå også blitt optimal med 25 – 28 grader på dagtid.  For bare 4 dager siden var den oppe i 34 grader , men nå ser det ut til at vi er tilbake til fornuftige temperaturer igjen.

Kommentarer/observasjoner fra de siste to ukene:

• Den opprinnelige – og meget ambisiøse planen for seiling i Middelhavet er sterkt redusert.  Det er særlig skipperens mange pågående prosjekter hjemme og i Spania som har krevet mer tid enn antatt, men også at vi har flere bekjente som skal besøkes her nede og da er det hyggelig å bruke tid sammen med dem.  
•  Jeg ba i mitt forrige innlegg om kommentarer til «knirkingen» jeg hadde hørt i Sines.  Jeg har fått mange tilbakemeldinger – både direkte her på bloggen og på mail – på dette fenomenet.  De fleste synes å være enige om at det er fisk som spiser på alger som er i ferd med å feste seg på skroget.  Men hvorfor vi har hørt det i den ene havnen og ikke i andre havner også, har jeg ikke fått noen kommentarer til.  Så jeg fortsetter å lete etter ytterligere forklaringer.
• Straks vi kom til Gibraltar og inn i Middelhavet er det norske båter som gjelder.  Her har vi nå sett mange norske båter, men ikke en eneste svensk, dansk eller finsk båt er å se.  I marinaen i Gibraltar opplyste de at de aldri hadde hatt så mange norske båter noen gang som i år.  Da Coulant lå der, var det samtidig fire andre norske båter som også lå der.
• Skipperen liker den spanske betegnelsen Puerto Deportivo som betyr lystbåthavn og skiller havnen fra den kommersielle havnen.  Danskene bruker jo lystbåthavn og nedover i Europa heter det også Sporthafen,, yacht haven eller lignende.  Dette burde vi også bruke mer konsekvent i det norske språk for å skille mellom kommersielle og fritidshavner.
•  Utbyggingen av Wi-Fi i havnene. er meget bra og i snitt er vel fri Wi-Fi inkludert i havneleien i ca 50% av havnene.

Det er meldt om godt vær kommende uke, men problemet med Middelhavet er jo vinden.  Som det heter her nede: enten så er det ingen vind eller så er det mye – og da er den som regel «midt i trynet». 

Mer om det i neste innlegg.

 Benalmadena, 23. september 2010.