Blogg

Etter et lengre tids fravær er skipperen igjen i fortellerhumør.

Fra en utmerket restaurant som heter Waterfront og som ligger – ja, nettopp waterfront – i Queensway Quay Marina i Gibraltar skal skipperen prøve å kombinere en bedre indisk middag med å fortelle om siste tids hendelser med Coulant og dens ferd sydover.

Sist lå skipperen i Cascais (utenfor Lisboa) og ventet på mannskap: Kjelle fra Gøteborg.  Venn fra 40 år tilbake, gitarspiller og glad gutt.  Med Kjelle på plass fant vi fort ut at vi måtte ikke forhaste oss og tok en full dag i hyggelige Cascais før vi seilte videre nedover Portugalkysten.

Sines var målet etter en strålende seildag med 51 utseilte nautiske mil.  En hyggelig liten havn med en stor badestrand.  «Byen» var et stykke unna og vi fant ikke bryet verdt å besøke den da vi skulle ha lang dag neste dag og heller ville gå tidlig til køys.  Men så enkelt var det ikke.  I båten var det en «knitring» som bekymret skipperen. Det hørtes ut som en mellomting mellom når man brenner barved og slik man forestiller seg det høres ut når termitter går løs på huset ditt.  Vår nederlandske venn som også hadde kommet inn i havnen, ble tilkalt som fagperson.  Han kunne bekrefte at han hadde det samme «bråket» i sin båt.  Og da skipperen gikk ut på utliggerene i havnen kunne han høre at det samme bråket var i alle båter.  Det hjalp jo litt å vite at alle andre hadde samme problemet, men det løste ikke problemet om hva det egentlig er.  Ingen av de andre båtene hadde noen forklaring (heller ikke marinaledelsen) så hvis det er noen som leser bloggen som har en forklaring på fenomenet er skipperen meget takknemlig for å få tilsendt denne!!  Vel vitende om at det tydeligvis var et»alment» fenomen, sovnet skipperen til slutt til tross for alt «bråket».

For neste dag skulle bli en lang dag.  Vi hadde anslått distansen vi skulle gjennom frem til Lagos til 80 n.mil og i tillegg var det meldt Atlanterhavståke.  Og ikke kunne vi dra før 06:30 heller: da først var det lyst nok til at vi kunne se alle fiskebøyene som er det er hundrevis av langs hele kysten og som det er en STOR fordel ikke å få i propellen.

Og tåke fikk vi til fulle – mesteparten av veien.  Men med god radar og AIS var vi sikkerhetsmessig godt dekket.  Vi hadde følge med den amerikansk registrerte båten Familia som bare lå noen få hundre meter fra oss, men som vi ikke så hele dagen , men som vi hadde jevnlig kontakt over VHF’en da det jo var hyggelig å ha noen å snakke med der ute i tåkehavet.

Etter hvert fikk vi også kontakt med delfiner.  Hele 12 ganger fikk vi besøk av store grupper delfiner som lekte seg rundt båten i opp til 20 min om gangen og ga de mest fantastiske oppvisninger.  Skipperen så vel flere delfiner og bedre delfinshow den dagen enn han hadde gjort hele sitt liv til sammen.  Et særdeles hyggelig innslag i en laaaaaaaang dag i tåka.  For liksom å toppe det hele med litt dramatikk passerte også en svær hai i kjølvannet av Coulant.

Da vi passerte den sydvestlige «odden» av Portugal og gikk rett østover forsvant også tåken.  Da var som om noen åpnet en dør til det fine været og plutselig døde vinden også og vi gikk for motor og gledet oss over de nye og strålende forholdene.  Det ble også så varmt at det var bare å stoppe båten og ta 20 minutter «badepause».  Herlig.

Kl 18:15 gled vi inn til den koselige havnen Lagos og la oss sammen med «Famila» og feiret med god Portugisisk portvin mens Kjelle dro noen låter på gitaren.  Like innenfor oss lå også «Aries» fra Bergen som var kommet inn dagen før.

En tur på byen bekreftet vårt førsteinntrykk: dette var så avgjort en av de flotteste, best organiserte og hyggeligste havnene skipperen hadde opplevd på turen!  Hit kommer han gjerne tilbake.

Men allerede neste dag dro vi videre.  Da vi skulle betale ble vi imidlertid positivt overrasket.  Lagos er jo en rimelig dyr havn, men ARC deltakere får det første døgnet gratis så vi kunne reise videre uten utgifter til havneleie denne gang.

Det ble en lang, varm og vakker dag langs Algarve kysten den dagen.  Det endte med at vi ankret opp utenfor Faro sammen med 68 andre båter som hadde hatt den samme glimrende ideen.  Vi lå ved siden av to svenske båter og har i det hele tatt sett flere svenske båter nedover Spania/Portugal enn norske.

Neste dag ble nok en dag total fri for vind så det ble motor.  Igjen.  Kanskje like greit: det var helt vanvittig mye fiskebruk ute i havet og vi måtte drive «slalomkjøring» mellom alt utstyret Vi hadde satset på den lille byen El Rompido selv om havnebøkene beskrev at innseiling var særdeles krevende og ikke uten en viss risiko da vi måtte over en sandterskel på vei inn bak en halvøy  –  og den sandterskelen flyttet seg stadig!!  Etter å ha sjekket med havnesjefen på VHF’en som mente at «dette nok skulle gå bra» tok vi sjansen.  I gode dønninger seg vi over terskelen med ikke mange cm i klaring.  Men vi ble rikelig belønnet:  El Rompido var en særdeles liten hyggelig by med en lang og koselig innseiling og en ditto havn.  Her likte vi oss godt.

Men vi skulle videre.  Ved soloppgang var det ut den samme skumle løypa, men det var rimelig høyt vann og dønningene var mindre så pulsen var lavere da vi passerte terskelen for utgående enn den hadde vært for inngående.

Det ble en lang og slitsom dag. Mye stamp og en del motstrøm i starten, men det bedre seg noe etter hvert.  Skipperen fant ut at så mange ganger som han ble vasket ned av oversjø burde han ha helt vaskemiddel  over seg og fått gratis vask på veien opp til Cadiz.  Vi var derfor meget slitne da vi til slutt skled sakte inn i gjestehaven i Cadiz.  Og ble overrasket over hvor få gjestebåter det var i havnen som jo ligger så strategisk til.  Vi tok imidlertid en ekstra dag i Cadiz for å vaske ned båten som var blitt totalt dekket av salt og det var også den del småreparasjoner som måtte gjøres.

Vi hadde opprinnelig planlagt å ta strekningen Cadiz – Gibraltar i ett, men fant ut at med det været som var for tiden (med vinden stort sett rett i mot) var det lurt å bryte opp strekningen i to.  Den 3/9 om morgenen dro vi derfor ut i grålysningen med mål «Barbate» som er omtrent halvveis mellom Cadiz og Gibraltar.  Vi fikk mye sjø som en følge av grunt vann (ca 20 m), medstrøm og 13-14 m/sek motvind og fikk etter hvert også problemer med å se sjømerkene.  Som noen ganger bare er 10-15 cm over vannflaten.  Vi kjørte kombinasjonen seil/motor for i det hele tatt ha noe fremdrift.  Og så skjedde det:  Motoren stoppet nesten helt opp og det var bare å slå den helt av og seile videre.  Og seile gjorde vi helt inn i havnen i Barbate hvor vi fikk tak i en Volvo Penta mann som bare bekreftet når motoren startet at det var galt han måtte se nærmere på.  Men nå var det jo fredag kl 17:15 og da kunne han ikke gjøre det før mandag morgen.  Men han bestilte opptak av båten kl 09:0.

Og slik ble det til at vi tilbrakte helgen i Barbate.  En by som i havneguiden beskrives som «a small town without character».  Hvilket kan bekreftes av Kjelle og skipperen.  Dog skal det sies at lørdagen blåste det så mye at vi ikke hadde gått ut uansett og natt til søndag blåste det også så mye at det var SVÆRE dønninger som nok hadde holdt oss i havn (som forøvrig var meget god!) likevel.  Vi lekte turister og fikk ligget på stranden og kost oss.  Men varmt var det: 38 grader.  Så vi var faktisk ganske glade for vinden likevel. (Sevilla som bare ligger litt lenger nord hadde 44 grader)

Mandag morgen gikk vi opp kl 09:00 og fant raskt ut at det var tauene til et fiskeredskap som hadde gått i propellen.  Det ble skåret løst og vi var ute av havnen en time etter.  Og hele operasjonen hadde kostet tilsvarende NOK 900,-!

Til tross for at det var meldt en del vind og MYE sjø rundt Tarifa på vei til Gibraltar var vi klare på at vi ikke skulle ha en natt til i Barbate!!  Og vi fikk etappens fineste kremdag.  Det var totalt vindstille og helt flatt vann helt til Gibraltar.  Marokkos fjeller tronet i bakgrunnen da vi rundt Tarifa og satte kursen for Gibraltar.  På vei inn i Gibraltarbukten bare måtte vi stoppe for bading for ikke å krepere av varme.  Og på vei inn til havnen så hundrevis (ja: hundrevis) av delfiner som lekte rundt om i hele bukten.

Vi kalte opp Queensway Quay Marina og fikk den siste plassen i marinaen.  En super marina så her ligger vi bra.  Med en katamaran, Lagoon 44,  registert på ST. Vincent, men kjøpt av en Kristiansandsmann som er på vei hjem for å flagge den inn i Norge som nabo.  Han kommer nå fra østre Middelhavet så nå bytter vi erfaringer  for kommende ruter.

Noen oppsummeringer etter de første 3 månedene på turen.

I morgen har jeg vært ute i 3 måneder og det kan være greit med noen enkle oppsummeringer:

• Den opprinnelige grovplanen som ble satt for turen ned til Gibraltar har holdt forbausende godt selv om det ikke er lagt mye vekt på å følge den.
• Av de 92 dagene Coulant har vært på tur, har den vært under seil/gange i 51 dager og ligget stille 41 dager.
• Av de 41 dager stilleligge er det særlig 9 dager i London (st. Katharines Dock ) og 8 dager i Porto (hvor skipperen var hjemme i Norge) som trekker.
• Totalt utseilt distanse pr i dag er 2.640 n.mil.
• Utseilt distanse på samtlige dager siden Coulant forlot Moss er 29 n,mil/dag, men
• Utseilt distanse fordelt kun på de dager Coulant har vært under seil/motor er 52 n.mil som viser at når vi er under veis har vi rimelige gode dagsetapper.
• Av samtlige 92 dager skipperen har vært ute, har han hatt sol som det dominerende været i 84 av dagene!!

Og nå venter Middelhavet……………………………   :-))

Gibraltar, 8. september 2010

Porto – Cascais (Lisboa).

Seilingen nedover Portugalkysten har vær en hyggelig og positiv erfaring.  Riktignok har jeg til tider vært plaget av tåken som kommer og går, men ikke verre enn at jeg med Radar og AIS-systemet har hatt rimelig god kontroll med i alle fall de større båtene.  Og vindsituasjonen har stort sett vært den samme hver dag:  Fra NNV 2-3 m/sek fra tidlig morgen til 14- 15 m/sek ved 15 tiden for deretter å dabbe av igjen videre utover kvelden og ettermiddagen.  Og når forholdene er så forutsigbare, er det også lettere å ta sine forholdsregler.

Dagsdistansene har variert etter hvilke marianer som ligger langs kysten.  Fra 35 n.m (Figueira da Foz – Nasare) til 69 n.m. Nazare – Cascais.  Som sagt har VÆRET vært rimelig forutsigbart og gjort seilingen lettere.  Vanskeligere  – og særdeles uforutsigbart – er imidlertid alle de hundrevis av fiskebruk som er satt ut og som krever konstant sveiping av kurslinjen for å kune endre kurs i tide.

En fordel med å seile kun med seg selv som mannskap, er at diskusjonene rundt ruteplan, veivalg, seilføring og disponering av tiden blir vesentlig enklere.  Diskusjonen går raskere og beslutningen møter ingen motstand.  En effektiv samarbeidsform!!  Og inn i havnene har det ikke vært noen problemer med manøvreringer eller fortøyninger da kommunikasjonen mellom skipper og mannskap har foregått i det stille.

Ruten siden sist har vært : Porto – Figueira da Foz- Nazare – Cascais.

Cascais er som en forstad til Lisboa å regne.  En meget vakker forstad med en moderne, effektiv (og dyr!) marina.  Den opprinnelige planen var imidlertid å gå inn til en av marinaene inne i byen.  Men det ble fort uaktuelt.  Her ute i Cascais er det 34 grader i skyggen midt på dagen og med en liten bris, mens det inne i Lisboa er ennå høyere temperaturer uten noen som helst lufting.  Her er det dessuten badestrand 200 m bortenfor marianaen og inne «byen» er det i alle de mest tenkelig smårestaurantene med gateservering som tenkes kan.  Det er farlig å utrope noen vinnere i kampen om den fineste havnen allerede nå, men at Cascais kommer med på nominert liste, er uten tvil.  Cascais ligger også gunstigere til ved at den ligger før elven Tejo starter slik at når vi skal seiler sørover er det bare å gå rett på kurs.  Hadde vi ligget inne i Lisboa, måtte vi regne med god tid bare for å komme ut til kysten igjen.

Toget fra Cascais til Lisboa tar dessuten bare 40 min og går hvert 15 minutt  hvis lysten skulle komme over skipperen til å reise inn til selve byen.  Den lysten har ikke kommet.

Observasjoner/kommentarer siden sist.

• Aleneseiling går veldig greit da værforholdene som sagt er forutsigbare.  Det er imidlertid krevende i opp til 10 timer i strekk å ha knallfokus på bøyene som markerer fiskebruk og som må unngås.  Hele tiden har vi Atlanterhavsdønninger (opp til 3 meter) og mange av bøyene er små og uten flagg og da har man ikke mange sekunder fra de blir oppdaget til kurs må endres.  Det er  visstnok også blitt stadig flere bøyer i den senere tid da gjenfinningen av dem er gjort problemfrie ved posisjonsregistrering via GPS.
• Tåken har jeg allerede sagt mye om.  Men at den kunne være «våtere enn regnvær», hadde jeg ikke trodd.  Men det kan den.  Og den trenger inn over alt hvis man ikke stenger den ute.  Og at man her er vant til å seile mye i tåke, kan man se i marinaene langs kysten. Skal jeg gjette hvor mange seilbåter som har radar i Coulants hjemmehavn, Søly i Moss, vil jeg gjette 5-10 %.  Og når jeg teller etter hvor mange av de lokale seilbåtene som har radar her, er tallet 60-70%.  Den minste båten jeg har registrert med radar her, er en 21 fots seilbåt!
• Navigeringen nedover kysten er veldig enkel og grei.  Her er det ingen skjærgård.  Ingen øyer i det hele tatt.  Så lenge vi holder Portugal (Spania) på babord side og Atlanter’n på styrbord side går det greit.  Vi navigerer da oss også nedover på sjøkart i målestokk helt opp til 1:850.000 (dog mest vanlig:  fra 1:200.000 til 1:400.000). I Norge bruker vi kystkartserien i 1:50.000.  Men så bruker man detaljerte havnebøker når man skal inn til havn.  I tillegg har vi selvfølgelig kartplotterne som gir detaljerte, digitale kart med alle tenkelige opplysninger om alle havnene.
• Vi registrerer at jo lenger sydover vi kommer,  jo flere svenske og norske båter treffer vi.  Og de fleste norske skal, som Coulant, delta i Atlanterhavsregattaen («ARC») fra Kanariøyene til Karibien i slutten av november.  Men av utenlandske båter i havnene er klart at det er nederlenderne som dominerer (med engelskmenn på 2. plass).
• De aller fleste båtene vi treffer og som er på langtur er «mann og kone båter».  Gjerne de som har tatt seg tidligpensjon og har god tid til å leve ut sine drømmer om langseiling.  Det er særlig en nederlandsk og to britiske båter som Coulant har møtt i mange havner nå og som vi er blitt gode venner med.
• Vi har nå møtt «den virkelige varmen» og med det også måtte forholde oss til at mange offentlige kontorer – og en del private – fortsatt prioriterer SIESTA midt på dagen.  Dette hadde jo vært greit om alle hadde hatt siesta på samme tid, i samme tidsrom, men det er så avgjort ikke tilfelle.  Så det er greiest å gjøre unna alle ærender enten på morgenen eller mellom kl 15 og 17.
• Interessant er det også at det ser ut til at også FISKENE tar siesta midt på dagen.  Nei, jeg tuller ikke.  I hver havn/marina er det tusenvis av fisk på en 20 cm størrelse som svømmer omkring.  Men midt på dagen  står de stille. Ingen har hittil kunnet gi meg en god forklaring på fenomenet.
• Fiske er en betydelig og viktig næring i Portugal.  Noe jeg til fulle fikk erfare da jeg overnattet i den lille, men særdeles aktive fiskerbyen Nazare.  Det var fiskemottak – med påfølgende øyeblikkelig fiskeauksjon – døgnet rundt.   Så hver gang en båt kom inn med en fangst (som følgelig skulle auksjoneres bort) gikk sirenen tre ganger på rad for å fortelle at auksjonen ville starte om noen minutter.  Hele døgnet gikk det slik.  Vi som lå i gjestehavnen 100 m fra fiskemottaket fikk følgelig ikke mye sammenhengende søvn den natten.
• Ved hver eneste havn her i Portugal må vi gjennom full innsjekking: skipspapirer, forsikring, pass etc. Immigrasjon og toll.  De er alltid hyggelige og vennlige, men det kunne vel ha vært tilstrekkelig med en innklaring i første havn og en utklarering i siste havn – slik som andre land praktiserer.
• Da vi sjekket inn i Marinaen i Cascais fikk vi en god portugisisk rødvin som velkomstgave.  Jeg har moret meg mye med å tenke over hvilke  voldsomme reaksjoner vi ville fått i Norge hvis vi begynte å dele ut VIN til utenlandske båter som kommer på besøk til oss.   Det er kanskje derfor det var så hyggelig å få den flasken (som vi sikkert har betalt for flere ganger gjennom havneleien likevel).

Med Kjelle om bord, fortsetter turen sydover Portugalkysten i morgen.  Vi har god tid og mange interessante steder å besøke.  Særlig på Algarve kysten.  Og med solide sommertemperaturer skal det bli godt å komme på havet igjen.

Med Portugal på babord og Atlanter’n til styrbord.

Cascais, 26. august 2010

Den 12. august var vi kommet til Porto i Nord Portugal og mannskapet mønstret av.

Båten ble vasket ned og stengt og avtale ble gjort med Marinaen at båten ville være ubebodd frem til 18. august da skipperen måtte hjem til Moss for å bli a jour på en rekke saker.  Havneadministrasjonen er vant med at båtene blir forlatt for kortere eller lengre perioder og har laget et opplegg for dette.  Marinaen er trygg (de har aldri hatt noen tyverier eller herverk på båter som over en periode har vært ubebodd) og den ligger bare 10-12 minutter fra Porto flyplass.  Og som en sentral by har Porto meget gode flyforbindelser med hele Europa – noe som gjør den ideell for de som trenger en avstikker hjem mens båten ligger på «vent».

Ved tilbakekomst den 18. august var det bare å konstatere at alt var i skjønneste orden.  De eneste som hadde avlagt båten et besøk var noen måker som høfligst hadde lagt igen sine visittkort slik at besøket ble registrert.  De mange skog- og gressbrannene som herjer Spania- og Portugalkysten hadde også bidratt til å skitne til båtene: Det lå et tynt lag med aske over hele båten.  Men etter en time med nedvasking skinte Coulant om kapp med solen igjen.

Storseilet hadde vært til reparasjon hos den lokale seilmakeren i «den stille uke»: Spileposen på den 5. vertikale spilen i seilet hadde slått seg løs da seilene skulle tas i 16-17 m/sek ved innseilingen til La Coruna.  Og nå lå seilet og ventet ferdig reparert.  Pris: Euro 90,-

Så torsdag og fredag har gått med til å få storseilet tilbake på plass.  Dessuten har skipperen lært Porto by å kjenne (en meget interessant og morsom by) samtidig som han har gitt sitt bidrag til økt omsetning av byens hovedprodukt – portvinen – da denne ellers har hatt en fallende omsetning inneværende år.

Atlanterhavskysten i Nord Portugal har gjerne noen overraskelser til seilerene i august måned.  Atlanterhavståke!.  Den kommer gjerne etter lunchtid og legger seg klam og trist over kysten og sikten reduseres til 50-60 meter.  Ofte kombineres den også med en vindøkning opp til 14-15 m/sek fra 13-14 tiden og da kan det bli utfordrende seiling.  Det var i slikt vær vi kom inn til havnen i Porto og det er slikt vær skipperen håper han slipper å seile ut av Porto med.

Det blir singlehanded seiling (aleneseiling) for skipperen ned til Lisboa.  Noe han gleder seg til da det jo er en egen utfordring i seg selv å seile alene.  Og i særdeleshet hvis forholdene blir som beskrevet ovenfor.  Første etappe starter derfor kl 05:00 i morgen tidlig og målet er Figueira da Foz  – en etappe på 63 n.mil som forhåpentligvis er unnagjort på 10-11 timer.   Frem til kl 22 i kveld lå tåken  som en tjukk graut over havnen og kysten og det så ikke lystelig ut.  Men nå kl 00:40 er det betydelige lettere så det er p.t. gode håp om at avseiling skjer i h t tidtabell.  Og det ville være bra: skipperen begynner å bli rimelig fornøyd med denne havnen nå og vil gjerne prøve noe nytt.

Så neste blogg har forhåpentlig mer å vise til av spennende maritime hendelser.

La Coruna – Porto

På vei ut av La Coruna (via dieselfyllingen) fikk vi kontakt med flere norske båter – alle på vei til å seile ARC’en over Atlanterhavet i november/desember.  Så selv om det er lenge igjen til selve regattaen, begynner nettverket å forme seg.

Desseuten har vi de siste dagene truffet mange svenske seilbåter og senest i dag overhørte vi en samtale på VHF’en mellom to svenske seil hvor det fremgikk klart at det er mange av de gule/blå her nede nå.  Det bekreftes også av de registreringer vi gjør på AIS’en.

På vei nedover Atlanterhaveskysten kom vi i går til Vigo – en stor, men likevel trivelig havneby som hadde alt vi trengte.  Og – ikke minst: varme!!  Dessuten det vi var sugne på i La Coruna, men ikke klarte å oppdrive: Paella og Sangria.  Stor aften på byen i går med andre ord.

Vi dro ut fra Vigo i dag ved 08.15 tiden i strålende solskinn og ubetydelig vind.  Slik var det også  de første tre timene nedover kysten.  Men etter hvert som vi nærmet oss Portugal grensen, så vi økende hyppighet av det som er Atlanterhavskystens mareritt for tiden – både i Spania og Portugal : alle gress- og skogbrannene som herjer.  Fra sjøen ser vi nokså hjelpeløse slukningsarbeider som hjelper lite eller ingen ting.  Den tykke røyken som etter hvert siger ut over sjøen og lager en brunaktig dis er også meget ubehagelig.

På ettermiddagen i dag fikk vi dessuten stifte bekjentskap med en annen tradisjonell gjest i disse områder: Atlanterhavståken.  Det var som å seile gjennom «en kald bastu» hvor ALT på båten ble kliss vått og sikten ble sterkt redusert.  Vinden gikk dessuten opp i 16 og 17 m/sek så vi fikk i alle fall super seiling med vinden på 120 grader på Stb.  Litt spennende var det jo med sikt på 150 meter da en portugisisk fiskebåt dukket opp med kurs 90 grader foran oss , men vi svinge greit aktenom bare for å konstatere at der var det ingen på broa og ingen på dekk og «nestenulykken» ble nok aldri registrert der, nei.

Vi kom inn på havnen i Porto etter 10,5 timers seiling og så først innseiling da den var 120 m foran oss.  Men marinaen var bra og personellet her meget hjelpsomme.  Innklarering (toll og immigrasjon) inn til Portugal gikk på 15 min og vi dro raskt på byen for å feire at vi var kommet til Portugal.  Etter en virkelig gourmet middag med diverse fiske- og skalldyrsretter, insisterte restauranteieren på at vi måtte teste ut «hans» Portvin.  Og ettersom vi ser på oss selv som et samarbeidsteam, lot vi oss villig vekk bruke i testprosessen.

Mannskapet, som den siste tiden har bestått av Sigurd og William (11 år) Coates og Per Horne, reiser hjem i morgen.  Det samme gjør skipperen. Og legger båen i «møllpose» en uke.  Dette er helt vanlig her nede og Marinaene ordner dette på en ordentlig måte.

Jeg regner imidlertid å ha ordnet opp i det som skal ordnes opp i i løpet av en uke.  Onsdag 18. august reiser jeg derfor ned til Porto igjen for å seile videre.  Videre nedover den vakre Portugalkysten og til den Portugisisk-/Spanske sommeren.

På denne etappen har jeg ennå god plass så skulle det være noen som har lyst til å dele denne opplevelsen med meg, så ta kontakt.

Porto, 11. august 2010

Siste rapport viste at vi hadde ankommet Guernsey.

Som viste seg å være så trivelig at vi fant det vel verdt å bruke 3 døgn her.  Vel er Guernsey regnet som et skatteparadis, men de lave skattesatsene blir allikevel slått av naboøya Sark hvor de har 0 – null – skatt.  Og i tillegg skulle øya være særdeles vakker.  Vi tok derfor en av dagene båten over, leide sykler og syklet rundt om på Sark.  Fort gjort: på 3 timer hadde vi sett hele øya og sett det meste.  Untatt skatteflyktningen da.  De måtte leve svært så bortgjemt for ellers fikk vi nok med oss det meste på øya.  Vi var heldige med været og fikk med oss det som var verdt å få med seg.  På båten over til Sark satt jeg sammen med en engelskmann som hadde flyttet til Sark for å unngå skatt på sine salgsgevinster etter at han solgte sine tre selskaper han hadde bygget opp over 30 år.  Han innrømmet at det hadde sine ulemper å bo på Sark som totalt teller 600 innbyggere: ingen av hans tre barn besøkte ham – han måtte besøke dem – og de tre «vennindene» som kom på besøk til han for et ukes opphold, reiste tilbake igjen etter en til to dager.  Utrolig hva folk er villige til å utsette seg for bare for å slippe skatt.

Jersey var neste post på programmet.  27 n.mil fra Guernsey.  Veldig forskjellig fra Guernsey med mye høyere tempo og en kommersialiseringsgrad som var mange ganger den vi fant på Guernsey.  På forretningsbyggene viste leietagerlistene at det var advokater og finansieringsinstitusjoner som rådet grunnen.  VI fant imidlertid Fort Elizabeth mest interessant. Det gamle fortet var meget godt ivaretatt og hadde en imponerende bygningsmasse som var utviklet over 300 år.  Vi skulle ut dit da det var høyvann (også på Jersey er det meget store forskjeller på høy- og lavvann: Da vi var der, var den litt under 10 meter) og måtte derfor ta en «amfibiebuss»ut til øya, mens vi kunne GÅ tørrskodd tilbake.

Da vi kom tilbake til havnen og skulle til å klatre ombord i Coulant, hørte vi en som ropte «Per Andreas» på klingende bergensdialekt over hele havnen.  Det var en som også hadde jobbet i Singapore mens jeg var der og som nå lå i havnen med sin båt på vei til Karieøyene for å seilen ARC’en.  Han VISSTE at jeg var på vei nedover med Coulant etter å ha blitt tipset av Morten Wichstrøm og hadde fulgt med i alle havnene.  Hyggelig.  Hans båt «Friheten» ligger nå inne på «favoritter» på vår AIS slik at vi automatisk blir informert når båten hans er i nærheten.

Etter de britiske kanaløyene gikk turen videre til franskekysten.  Her var det kun småbyer vi var innom: Treguir, Trebeurden og L’aber Wrac’H, men alle hadde gode marinaer og godt miljø.  Til tross for at dette var typiske «sommerbyer» var imidlertid alt helt «dødt» etter kl 22:30.  Sikkert sundt det, men var nok noe i underkant av det vi hadde håpet på.

Vi hadde imidlertid avtalt at vi skulle få om bord Sigurd Coates og hans sønn William (11) i Brest så vi satte opp tempoet og seilte til en havn, Camaret-Sur-Mer, som ligger like uten for Brest hvor det var adskillig mer liv.  Her møtte vi også den norske båten Aries som er en søster av vår egen båt: Bavaria 42 Cruiser.  De var også på vei sydover og skal også seile ARC’en.  Skipperen, Per-Ørnulf Dæhli, har tidligere ledet Bergensavdelingen av Bavariaklubben på den tiden hvor jeg satt i styret i Bavariaklubben i Oslo så vi hadde truffet hverandre før.  Aries skulle også til Brest for å hente forsterkninger av mannskapet før kryssningen av Biscaya-bukten.  En artig detalj fra denne byen:  langs stranden lå det 5 vrak av noen store fiskerbåter bygget i tre og som nå lå trukket opp på stranden.  Da jeg spurte havnesjefen hvorfor de ikke fjernet disse vrakene, så han sjokkert på meg og sa : Vi kan vel ikke fjerne byens største og flotteste kunstverk».  Og mente det!

Brest lå bare en 1,5 times seiltur unna og neste dag dro vi inn og fikk Sigurd og William om bord. Brest var imponerende sjarmløs og vi var glad for at vi hadde lagt opp til kun en minimums stopp før vi tok fatt på overseilingen av Biscaya.  Eneste formildende omstendighet med Brest var at de hadde sitt Naval Academy og en av marinens hovedbaser der.  Dessuten hadde Naval Academy base i noen enorme, men arkitektoniske perler av noen bygninger.

Kryssningen av Biscaya-bukten er noe de fleste ser på med blandede følelser.  Det kan vært dårlig vær og gi store utfordringer, men har også vært rapportert å være en fin opplevelse.

Vi ville gå ut fra Brest på høyvann – dvs kl 13:01 – for å få strømmen med oss de nærmeste timene.  Som sagt, så gjort.  Kl 13:01 (!!) seilte vi ut av havnen og hadde følge med to andre båter med de samme planer.  Vi hadde alle studert værmeldingene for de neste tre døgnene og funnet at værvinduet så meget bra og at det nå var riktig tid for avseiling.  Det eneste vi faktisk var bekymret for var at det var meldt lite – etter vår mening FOR lite – vind.

Hele overseilingen ble gjort 50,5 timer som var vesentlig raskere enn vi hadde beregnet.  Vi hadde mye god seiling i starten, måtte bruke motor i en lang periode på midten for så å avslutte med god seiling igjen på slutten.  Vi hadde en del havdønning underveis så det ble mye slingring og noen soving under veis var ikke mulig når det var frivakt.  Men noen praktfulle, klare netter med en imponerende stjernehimmel (uten lysforurensning fra byer) og fine seildager gjorde opp for den manglende søvnen.  Vi hadde dessuten to ganger besøk av 15-20 niser som lekte seg rundt båten og ga en fin oppvisning i «maritim eleganse».

Vi ankom Spania og havnen/marinaen i La Coruna ved 15:30 i går og det var deilig å få lagt båten «død» etter all slingringen de siste døgnene.  Siden det var lørdag i går, tok vi oss en runde på byen om kvelden.  Og her var det et helt annet liv enn det vi hadde opplevd i de franske havnene.  Vi var da heller ikke om bord før kl 01:30 men da fallt til gjengjeld alle «bevisstløse» i søvn til løfte fra skipperen at det ikke ble noen tidlig utpurr i dag, søndag, etter som vi skulle tilbringe hele dagen i La Corunja.

La Corunja har overrasket oss alle – stort og positivt.  Mange flotte bygninger,proffe marinaer, hyggelig sentrum, lekre strender og et pulserende liv.  Og ikke minst:  Varmen har endelig kommet.  I dag har det vært strålende vær med 26 grader og vi vet jo at dette bare er starten.  Men det passer oss utmerket å starte så pass forsiktig.  Ukene fremover vil gi stadig mer varme og nå får vi tid til å tilpasse oss «vårt nye liv».  Men det var litt rart å pakke ned ullgenseren og tenke på at den ikke skal i bruk igjen før juni 2011 når vi regner med å ha kommet til Nord Kanada på vei til Grønnland.

Observasjoner/kommentarer:

• Helt til vi kom til La Coruna var vår 42 fots båt blant de største i alle havner.  90% av båtene til nå vært i størrelsen 27 – 38 fot.  Mange av forholdene i marinaene er tilpasset dette og har gitt litt «bryderi» for oss noen ganger.
• Alle marinaer rapporterer om vesentlig lavere aktivitet i år enn det var i fjor uten at havnesjefene umiddelbart vil tilskrive dette «finanskrisen».
• Svært mange av de båtene vi har møtt i England, Nederland, Frankrike og på kanaløyene har vært «mann og kone båter» med folk som har gått av med tidligpensjon og nå koser seg med seiling.
• Jo lenger sydover vi kommer, jo flere skandinaviske båter treffer vi.  Og flere skal seile ARC’en så jeg har allerede begynt å bygge nettverk med de mest interessante båtene.
• Det gode været har fulgt oss hele tiden.  Men de siste dagene i Frankrike begynte å bli kalde.  Og med nattetemperaturer ned til 8-9 grader var det deilig å seile inn i «den spanske værsonen» med helt andre sommertemperaturer.
• I etterkant ser vi at vi har hatt FOR stor respekt for tidevannsstrømmenes betydning.   Vi er etter hvert blitt ganske flinke til å beregne strømmene i retning, volum og tid og da kan det meste gjennomføres selv om enkelte deler tar litt lenger tid.
• I morgen, mandag 9. august, har jeg vært ute i to måneder og kan bare registrere at turen har overgått mine mest optimistiske forventninger.  1.913 n.mil er avseilt – veldig nært den opprinnelige målsettingen – og vi har ikke hatt et eneste uhell.  Været har vært på vår side hele tiden og vært et vesentlig element i trivselen om bord.
• 12-16 timer i friluft hver eneste dag er en strålende sovemedisin.  Når kvelden kommer har ingen om bord problemer med å sove, men faller bokstavelig i søvn.

Planene fremover.

Vi starter nå vår ferd sydover Atlanterhavskysten av Spania og Portugal.  Vi har god tid da vi ikke ønsker å nå Middelhavet for tidlig pga den sterke varmen i august of begynnelsen av september.

Særlig med tidevannet.
Og i dag kom vi etter en utrolig fin seilas på 11,5 timer fra Weymouth i England hit til Guernsey hvor tidevannet kan ha en forskjell på opp til 12 (!!) meter. Og det gjør noe med planleggingen din. For store tidevannsforskjeller betyr (veldig) mye strøm.  Og strømmen er det viktig å gjøre til sin beste venn.  Så når vi satte avseiling til kl 03:00 sist natt, var det ikke for at besetningen LIKER å stå opp midt på natten for å seile. Men vi måtte beregne på hvilket tidevann vi ønsket å komme INN TIL Guernsey på og så måtte regne oss bakover i tid for å finne ut når vi måtte starte for å treffe riktig tidevann på Guersey. Og slik ble det avseiling fra Weymouth kl 03:00 siste natt.
Men det var fullmåne, klart vær, god temperatur og – ikke minst – «riktig» vind: fra sydvest-vest og på 6-8 m/sek. «Sleaføre» som vi sier i Østfold. Seilingen over den britiske kanal ble da også et høydepunkt som sent vil glemmes.  Over kanalen måtte vi passere to store «traffic lanes» for store båter som nærmest går i kø oppover og nedover kanalen.  Vi som er ute med lystfartøyer har selvfølgelig vikeplikt for alle disse store nyttefartøyene og når vi skal krysse disse «traffic lanes» må gjøre dette i 90 graders vinkel for at det skal gjøres raskest mulig. 

Vi var heldige. For selv om det var stor trafikk i nordgående «traffic lane», var det ingen i sørgående slik at vi hadde begrenset antall fartøyer å forholde oss til og vi kom oss unna i tide.   Og vi kom inn på riktig tidevann inn til den ytre havnen i St.Peter Port her på Guernsey.  Men i den ytre havnen måtte vi vente i over 3 timer før vannet var steget så mye at vi kunne gå inn i den indre marinaen.  Innen vi skulle gå inn hadde det samlet seg ca 200 båter som skulle det samme, så det var et voldsomt liv.  Men havnekontoret kjørte rundt med 5 båter og organiserte det hele.  Og når det endelig var nok vann til at vi alle kunne gå inn, fikk de alle inn og fortøyd på sine plasser i løpet av en time.  MEGET imponerende.  Dette var riktignok deres travleste dag hittil i år, men de forventet tøffere dager de neste ukene.  (Skoleferiene i England startet  siste helg).

Men tilbake der vi slapp sist.

I Portsmouth fikk vi fikset det meste.  Det mest imponerende var likevel at da vi skulle bestille et soltak over hele cockpiten (helt nødvendig i Middelhavet og i Karibien), fikk vi beskjed om at det var 6-8 ukers leveringstid.  Relativt fort fikk vi forhanlet det ned til 3 uker for deretter å få det ytterligere kuttet ned til 1,5 uker.  Det endte med at det hele ble designet, målsatt, produsert, levert og satt opp på 3 (tre!) dager.  Og det med en god og funksjonell design og funksjonell utførelse. Skipperen har en mistanke om at leverandøren kanskje fant at det var den beste løsningen han fant å bli kvitt oss på.  Ikke vet vi, men dette var i overkant av det vi i det hele tatt hadde drømt om var mulig.

Andre steder vi har besøkt på vår tur nedover den engelske sydkysten:

Cowes er som tidligere nevt seilernes «Mekka» i England.  Og vi ble ikke skuffet.  Seilermiljøet som er der, er helt unikt.  Den lille byen hadde 6 forskjellige (og sikkert flere som skipperen ikke så) seilforeninger med egne flotte lokaler.  Og hele byen var preget seiling.  Det skipperen likte aller best, var at alle puber hadde store TV skjermer som kjørte programmer hele tiden.  Og kun seilprogrammer.  Ikke noe annet!! Programmer med seiling i alle former og størrelser.  Døgnet rundt.  Og med en kolonne på høyre side på skjermen som viste værmeldinger for de nærmeste to døgn med vekt på vindinformasjon.  Genialt.  Kan det bli bedre??

Litt på utsiden av Cowes by ligger det berømte Osborne House som var Dronning Victoria og Prins Alberts «Private Seaside Retreat» som var deres favorittsted hvor de kunne trekke seg tilbake og nyte et mer privat liv. Dronning Victoria brukte stedet i over 50 år og etter henne død i 1901 ble «huset» åpnet for publikum i 1904.  Og dette er noe engelskmenn kan: å restaurere og gjenskape stemningen – med stil og klasse – fra storhetstiden til glede for nåværende generasjoner.  Vi brukte en halv dag der oppe som en balanse mot all seilkulturen.

Lymington var en særdeles sjarmerende liten havneby som hadde lagt stor vekt på å beholde den den opprinnelige småbebyggelsen rundt havnen.  Og det virket som om alle i byen seilte.  På en gang.  Når vi kom inn og skulle ha plass.  Men det er jo ikke problem i England: Man kaller bare opp havnesjefen i Marinaen på VHF kanal 80 og så får man tildelt en plass midt oppe i dette kaoset.  Herlig.  Skipperen fikk seg forøvrig en stor overraskelse da han så Gipsy Moth IV sto på parkeringsplassen med skilt «For sale» på.  Gipsy Moth IV var den båten Sir Francis Chicester som første mann reiste jorden rundt non stop alene med og som i alle år har stått utstillt ved siden av Cutty Sark i Greenwich.  Der ble den tatt ned for noen år siden, rehabilitert og seilte jorden rundt igjen og senere «glemt» og fremsto nå i en nokså kummerlig forfatning.  Prisen var GBP 250.000 men da skipperen til havnesjefen foreslo at dette måtte være 200.000 for historien og 50.000 for båten, mente havnesjefen at dette nok var en god vurdering.

I Lymington sto forresten også den russiske deltakeren i siste Volvo Ocean Race for salg.  En engelskmann er interessert i kjøpe den for å bygge den om i håp om å ta rekorden tilbake England for non-stop seiling for 1 person rundt jorden den gale veien  –  dvs mot strømmene og vindene.   Opp mot all denne galskapen blir jo skipperens ønske om en liten seiltur nå som han har pensjonert seg nesten å betrakte som pinlig beskjeden!

Yarmouth er en knøttliten havn på Isles of Wight som bare MÅ besøkes.  Antall kirker, puber og restauranter kan alle synes å være flere enn antall innbyggere, men hvis man starter i kirken så går på restauranten og spiser for til slutt å ende i puben, går det kanskje rundt.

Poole ligger i det de selv kaller «verdens neste største havnebasseng» og det tok lang tid å komme seg inn til «Aker Brygge» delen av byen.  Usjarmerende by, men den er bl.a kjent for at de har hovedkontoret for den engelske utgaven av Redningsselskapet og for Sunseeker.  Dessuten startet Baden-Powell speiderbevegelsen her.  Ellers gjør vi byen en tjeneste ved å glemme resten.

Weymouth derimot var et hyggelig bekjentskap.  Liten by ved siden av den store Portland Harbour (hvor blant annet seilingen under OL i London 2012 skal foregå).  Meget godt utgangspunkt for overseilinger til de engelske kanaløyene. 

Erfaringer og observasjoner siden sist: 

• Det ER et særdeles aktivt seilmiljø i området rundt Isle of Wight (The Solent).  Tilsynelatende «alle» seiler og gjør det hver dag.  Veldig inspirerende å se tusenvis av seilbåter hele tiden.  Med regattaer «over alt».
• Med unntak av de som eier klassiske treseilere, er engelskmennene lite flinke til å ta vare på båtene sine.  De er matte i gelcoaten og ser sjuskete ut. 
• Enkelte havner har en interessant modell: de tilbyer båtplasser i marinaen for hele året – med unntak av juli og august.  Da må båteierene ordne seg på annen måte (evt tilbys de en bøye) for da skal marinaen tjene penger på gjestende båter.  De fleste marinaene er – som man skjønner – privat eide.
• En marinaplass for hele året (alle 12 månedene) ville for en båt av Coulants størrelse (42 fot) koste NOK 60.000 – 75.000 pr år avhengig av hvor populær marinaen er.
• Fordelen med disse marinaene er – for oss på besøk – at det er velorganisert og man bare kaller opp på vei inn til havnen og man får plass.  Men det koster.  For Coulant: alt fra GBP 12 (Yarmouth) til 48 (Poole).
• Merkelig nok er de beste havene/byene/stedene ikke de dyreste å besøke.  Ref mine tidligere kommentarer om St.Katharines Docks i London.  Cowes og Guernsey er merkelig nok av de «rimeligere» havnene.
• Vi har foreløpig ikke møtt en eneste båt fra Norge, Sverige, Finland eller Danmark etter at vi kom til England.  Ei heller her på Guernsey.  Det er nederlendere over alt.  I tillegg til – naturlig nok – alle de engelske båtene.  Ellers er det noen veldig få franske og belgiske båter.  Vi – med vårt norske flagg – blir sett på som «eksotiske».

Videre planer.

Vi blir her i Guernsey i tre dager og tar også noen snarturer til noen småøyerrundt Guernsey.  Så seiler vi til Jersey for to dager før vi reiser videre til Frankrike.  Vi hadde deretter tenkt å reise rett over Biscaya bukten til Spania, men etter at Johnny har kommet med noen spennende (og inspirerende) innspill om å seile «innsiden» av Biscaya bukten, må vi kanskje revurdere planene?

Men følg med, følg med…..  Fortsettelse følger i neste nummer.

Guernsey, 27. juli 2010

Fra gryende brakkesyke i London til levende seilermiljø i Portsmouth.

I siste rapport ble det vist til den gryende «brakkesyke» som var i ferd med å få tak på skipperen». Det gikk imidlertdi bra  da det heldigvis var høyvann om morgenen dagen etter det nye mannskapet kom ombord og vi onsdag (7. juli) og vi kunne sluse ut fra St.Katharina’s dock og ut i Themsen og ta fatt på turen nedover mot The Thames Estuary som området ved utløpet av Themsen kalles.

Fint vær og en medstrøm som etter hvert kom opp i 3 knop gjorde det til en hyggelig og «effektiv» tur.  Særlig turen ned til Canary Wharf og Greenwich er interessant  og det er flott å se Millennium Dome og the Thames Barrier (som skal hindre en stor flom komme opp Themsen og lage problemer for London by).  Derfra og nedover Themsen er det forbausende landlig  med små koselige landsbyer og grønne, flate enger.  Lite båttrafikk også denne gangen og navigasjonen ble da også tilsvarende enkel.

The Thames Estuary –  utløpet av Themsen – er derimot noe helt annet.  Her er det fullt av sandbanker og det gjelder først å legge opp en seilingsrute mellom alle bankene og deretter å ha stålkontroll på navigeringen.  Det hjelper imidlertid godt alle bøyer i området har navn som er er påmalt bøyene slik at vi hele tiden kan sjekke (i tillegg til kartplotteren) at vi er der vi skal være.  Vi var overrasket over hvor mange små, gjennomrustne forsvars»platformer» som sto i gjen fra krigens dager og skjemmet området.  De sto alle på fra 5 til 12 meter og burde være enkle å fjern, men det er altså ikke blitt gjort – visstnok av «økonomiske grunner».

Vi tok en lang økt den dagen og hadde fin seiling så vi rundet «neset» og dro sydvestover og helt ned til Ramsgate.  Vi logget 69 n.mil den dagen, men etter som loggen bare måler vår distanse gjennom vannet (og følgelig ikke over grunnen), regnet vi med at vi hadde fått et ekstra «push» på 12 – 15 n.mil den dagen og da blir jo tilbakelagt distanse 80 – 85 n.mil som er en anseelig distanse på en dag.

Ramsgate var en hyggelig, liten fiskelandsby som kunne by på egen Yact Club (som vi selvfølgelig besøkte), flere mindre verksteder som kunne fikse det meste samt et mindre utvalg av restauranter.  Vi forsto det nok allikevel slik at byen lever om sommeren og overlever de andre månedene av året.

Dover var målet for neste dag.  En tre timers seiltur som inkluderte et vakkert skue av «The White Cliffs of Dover».  Turen ble meget flott i solskinn, men med litt for lite vind. Dover kunne by på gode havneforhold.  Byen som sådan var imidlertid en skuffelse.  Det vare en by i forfall og som tiden hadde løpt i fra.  Nå var den totalt dominert av fergetrafikken fra Frankrike og tusenvis av trailere dundret gjennom byen 24 timer i døgnet.  Der hvor det hadde vært sommerleiligheter for «de kondisjonerte» fra London i tidligere tider, var det nå stort sett tomme vinduer med plakater med «til salgs» på.  De praktufulle strendene var imidlertid der fortsatt og Slottet og de gamle forsvarsverkene var  de gjenværende høydepunkter i byen.  Per Melsom (som i likhet med skipperen har bakgrunn fra Sjøkrigsskolen – og som senere var maskinsjef på U-båt) og skipperen hadde dog en stor dag med gjennomgang av alle forsvarsverkene inne i klippene og kunne lett forestille seg virksomheten her under krigen.

Eastbourne neste dag var motsatsen til Dover.  En by hvor den nordlige delen hvor vi fant havn, var helt «nyutviklet» over de siste 15 årene med en fantastisk marina,  24 timers butikker og gode service tilbud.  Og med det som kjennetegner havnene i mellomeuropa: med førsteklasse servicetjenester for båttrafikken.

Fra Eastbourne til Brighton var det bare 18 n.mil som vi tilbakela på tre timer.  Det var full sommer og sol da vi dro, men da vi nærmet oss Brighton fikk vi meget tett tåke.  Mye trafikk i området tilsa at vi kjørte på radar og det gjorde vi helt til moloen utenfor havnen dukket opp 200 meter foran oss.  Marinaen var voldsomt stor, men ikke særlig sjarmerende.  Men den gjorde nytten.

Brighton er i stor grad fortsatt en «badeby for London».  Etter som vi kom dit i helgen og det var hetebølge i London, var byen oversvømmet av folk som hadde «rømt» fra varmen.  Den berømt piren ut i vannet er nå et fornøyelsessenter og var et rent mareritt av støy og trengsel.  Heldigvis fant vi noen steder langs strendene som var mer i vår ånd.

En bedre middag på byen lørdag kveld ble etterfulgt av en vandring gjennom de «hippe» strøkene av Brighton.  Og det vi så var en oppvisning i ungdommelig, engelsk smakløshet og en drikkekultur som vel ikke kan sies å være av den positive sorten.  Men underholdende var det.

Til tross for at ingen om bord på Coulant er spesielt fotballinteresserte, fikk vi likevel med oss VM finalen i fotball på den lokale pub’en i marinaen på søndag.  Vi satt i «det spanske hjørnet» mens «det nederlandske hjørnet» var fullt av seilere fra Nederland, Belgia og noen få briter.  Av en eller annen grunn heiet de fleste britene ellers på Spania.  Så for oss Spania tilhengere ble det en stor aften (og en tilsvarende tung morgen neste dag).

Siste havn på denne etappen har vært Portsmouth hvor vi nå ligger i Gosport Marina.  Portsmouth er vel seilerby nr 1 i Englang og rett ved siden av oss ligger da også Delta Loyd som var en av båtene i siste Volvo Ocean Race.  Her blir det også mannskapsbytter.  Trude og Per reiste hjem i går og i kveld kommer Per Horne og Sigurd Coates på igjen.

Det gode været har tatt litt pause nå.  Vi har hatt overskyet vær og regn i det siste. Og mye vind.  Natt til i går hadde vi sterk kuling – med storm i kastene – om natten og det var mye urolig sjø i havna.  Skipperen måtte opp ved 02:30 om natten for å justere fortøyningene og legge på doble fortøyninger i tillegg.  Vi ligger fortsatt urolig da vinden fortsatt ligger på kulings styrke.  Havnen vi ligger i, er der hvor Camper & Nicholson bygget båter i 250 år (fra 1740 til 1990).  Camper og Nicholson er et navn som ALLE innen seiling kjenner til og hadde nok sin storhetstid i perioden 1920 – 1940 hvor de totalt dominerte design og produksjon av større seilbåter.

Portsmouth er ikke noen spesiell pen by, men har en del interessant å by på.  Den engelse marinabasen er her og ikke minst er den imponerende restaurerte HMS Victory (Nelsons skip ved slaget ved  Trafalgar) og The Royal Naval Museum her.  M.a.o. har «the Navy buffs» (i.e. Per og Skipperen) hatt noen store stunder her.  Det er stor trafikk ut og inn av havna av ferger, marinafartøyer, lastefartøyer og ikke minst: mengder av seilbåter så her trives vi.

Portsmouth er også byen hvor alt kan fikses, ordnes, repareres eller skaffes.

Vi har da også benyttet anledningen til å:

• få reparert vindmåleren som sluttet å funke i begynnelsen av uken (nytt kretskort var nødvendig)
• få reparert radaren som – pga en programvarefeil – slutten å ta informasjon fra skanneren (antennen)
• få kombinert informasjon fra Raymarine instrumenter til SIMRAD instrumenter og vice versa
• installere AIS (Automatic Information System), mottaker og sender
• å bestille «soltak» over båten for de varmere strøk vi etter hvert setter kurs for
• å skaffe oss jolle med påhenger som skal følge oss på resten av turen
• å lage «lebrett» til køyene slik at man ikke ruller i køyene i sjøgang
• å få sjekket ut en diesellekasje og fått fikset denne
• å få (midlertidig) byttet ut det norske gasssystemet med EU systemet

i tillegg til en rekke mindre oppgaver på båten.  Full gjennomvask av båten og 6 vasker av klær er også gjennomført.  Så nå er det ikke måte på hvilken standard vi har på alt – inklusive oss selv – om bord.

Erfaringer de siste ukene.

• Tidevannet fortsetter med å overraske oss:  Vi har f.eksempel lært at når det blåser mye om natten, er vinden på det høyeste/sterkeste når det er høyvann.  De siste nettene har det skjedd ved 2-3 tiden om natten og deretter er det blitt mye roligere.
• Videre har vi etter hvert også sett hvilken stygg sjø vi får når vi f.eks har 2,5 knops medstrøm, frisk bris til liten kuling i mot og bare 8 – 10 meters dybde.  Denne krappes sjøen kan fort bli så urolig at den tar vekk fordelen av 2,5 knops medstrøm.
• Også i England ser det ut til at båter med dyptgående over 1,80 m har et problem.  Vi kom inn til Portsmouth på lavvann og måtte prøve oss inn på 3 (av havnesjefens angitte) plasser bare for å finne ut at de var for grunne (som sagt vi trenger 1,96 m) før vi endelig fant en som passet.
• Man er veldig bevisst på terrorproblemene i England og at mulige terrorister kan komme båtveien for å unngå kontrollene på flyplasser og fergeterminalene.  I London hadde vi besøk av politiet som – på vanlig britisk, korrekt måte – hadde full gjennomgang av papirer for båt og mannskap og dessuten gikk igjennom våre hensikter med besøket, vår reiserute etc etc.  Helt greit og ikke minst: betryggende synes nå vi.
• Havneavgifter har vær nevt før.  Men havneavgiften i St.Katharine’s Dock må nevnes.  Det er vel kanskje den flotteste og koseligste havnen skipperen har vært i.  Dessuten var den supersentral i London.  Det var gode toalettforhold og bruk av vaskemaskiner, tørketromler og dusjer var fri.  Dessuten var slusing inn og ut av marinaen fri.  For alt dette betalte vi  GBP 33 pr døgn – eller etter dagens kurs: NOK 319 pr døgn.  Sammenlignet med hva man må betale i norske havner hvor du knapt får noe igjen for pengene, var jo dette rene røverkjøpet.

Planene videre.

I kveld eller i morgen tidlig seiler vi videre til Cowes som er det absolutte senteret for seiling i England.  Vi har booket plass midt i smørøyet og gleder oss som barn.  Der skal vi være til tirsdag og så blir det seiling rundt i nærområdene før vi – om ca en uke – seiler over den britiske kanal til kanaløyene Guernsey, Jersey og Alderney og blir der en ukes tid.  Så blir det å ta fatt på Biscaya bukten.

Enten i ett strekk over til La Coruna i Spania eller på innsiden av bukten via mange franske – og forhåpentligvis hyggelige – småhavner.  DEN beslutningen tar vi dagen før avreise.

Med det nye AIS systemet som nå er installert om bord, er det mulig å følge hvor Coulant er til en hver tid via internett.

Jeg kommer tilbake med forklaring på hvordan dette enklest kan gjøres, mens de mer avanserte kan google seg frem til det på egenhånd.  (Tips: Coulant er stikkordet og alt som trenges for å kunne finne frem)

Portsmouth, fredag 16. juli 2010

Etter at Coulant og skipperen har ligget i St.Katharines Dock nå i 9 dager, er det fare for utbrudd av «brakkesyke».  De fleste gutta husker nok dette fra militæret hvor stemningen ble dalende på samme måte som initiativ og entusiasme ble det.  Riktignok er St.Katharines Dock en utrolig hyggelig havn og sommerværet er upåklagelig, men nå vil skipperen videre!!!  Anne Grethe kom på fredag og det hjalp betraktelig mot brakkesyken.  Og når Trude og Per kommer i kveld, tirsdag, er det nye mannskapet komplett.

Det blir utslusing onsdag morgen og så vi tar fatt på sydkysten av England.

Coulant gleder seg også til renere og friskere vann enn det hun er forunt her inne i dock’en.

Og så blir det mer å fortelle etter hvert…………….

Det er snart 2 uker siden forrige oppdatering så en mens solen steker her i St.Kathrine’s dock midt i London, passer det godt med en ajourføring.

Seilingsruten.

Ved siste oppdatering var vi kommet til Svendborg i Danmark.

Vi bevilget oss en ekstra dag i denne perlen av en by, men dro videre mot Tyskland om morgenen den 17. juni med kurs for Tyskland.  Strålende vær, men absolutt ingen vind gjorde at motor var eneste alternativ hvis vi ville frem.  Og det ville vi.  Under veis mot Tyskland hadde vi kontakt med vår venn fra Moss, Gabbi Lund, som var i Danmark og Tyskland for med sin 1915 bygde spissgatter og seilte klassiske trebåtregattaer.  Denne dagen seilte han regatta i Kappelen – en idyllisk by ca 25 n.mil  nordvest for Kiel – så vi dro inn det lange sundet inn til Kappelen. Til Gabbis glede.  For vel er hans lille spissgatter, «Jeløen», morsom å seile og et smykke å se på, men den er en åpen liten båt og da er det praktisk å få besøk av «forsyningsskipet» «Coulant» som kan tilby toalett- og dusjfaciliteter samt full forpleining om bord.  Festen om kvelden med alle veteranseilergutta hadde Gabbi billetter til og det ble en durabelig fest.  Vi tilbrakte mye tid den kvelden med Dan Houston som er redaktør av det engelske magasinet Classic Boat som vil kjøre en større artikkel om Jeløen.

Etter Kappelen bar det videre med supre seilforhold til Kiel.  Det var starten på Kieler Woche med en rekke seilarrangementer både i byen Kiel og ikke minst i Olympiahavnen hvor det var et voldsomt liv.  Så lørdagen brukte Gabbi og skipperen den fine vinden til å seile «Jeløen» i Kielfjorden og få med seg mest mulig av livet.

Søndagen morgen kom nytt mannskap, Per Horne og Sigurd Coates, med Kielerfergen og det avtroppende mannskap tok den samme Kielerfergen hjem igjen.  Det nye mannskapet hadde bare et ønske: å komme i gang så fort som mulig.  Det passet skipperen utmerket.  Vi tok derfor hele Kielerkanalen på søndag og kom til Brunsbüttel søndag kveld.  Fra Brunsbüttel går det en sluse rett ut i die Elbe og den ønsket vi å ta neste morgen for å få med oss tidevannet ut. 

Og det gjorde vi. De neste dagene seilte vi de øst Frisiske øyene (Tyskland) og de vest Frisiske øyene (Nederland) før vi ved Vlieland tok inn i Nederland og over de oppdemmede innsjøene i Ijsselmmer og Markermeer før vi dro gjennom Amsterdam og ut til Ijmuiden.  Fra Ijmuiden tok vi den lange overfarten over Nordsjøen til Harwich i England og fulgte så østkysten av England ned til munningen av River Thames til et lite sted som heter Queensborough.  Her lå vi og ventet på tidevannet og søndag morgen tok vi så sjarmøretappen: de 40 n.mil opp til Tower Bridge hvor St.Katherine’s dock ligger.  På veien opp River Thames passerte vi forøvrig de første 1.000 n.mil på turen.  Vi sluset inn i St. Katharine’s dock på høyvann kl 14:00 søndag.  Første delmål var oppnådd og skipperens store drøm var oppfylt.

Dagen etter, mandag, reiste mannskapet hjem og skipperen er nå alene ombord og steller med båten og gjør klart til neste etappe som starter til helgen.  Den vil ta oss til Dover, langs sydkysten av England til Plymouth, til den engelske kanaløyene Alderney, Guernsy og Jersey før vi tar fatt på Biscayabukten.

Mannskapet.

Begge de to mannskapene som har vært med er fra Moss.

Per Horne, pensjonert jagerflyver og kaptein i SAS, har hatt stålkontroll navigeringen og således tatt en byrde av skipperens skuldre.  (Han synes nok han har bedre tid på navigeringen nå enn da han som jagerflyver skulle navigere i hastigheter rundt Mach 1,3).  Per har dessuten tatt ansvaret for byssetjenesten.

Sigurd Coates.

Kanskje mest kjent som den som har fått bygget replikaen «Britannia» i Arkhangelsk og som nå ligger til ferdigstillelse i Son.  Som elektroingeniør har Sigurd hatt oppgaven som «reparatør» – eller chief engineer som høres bedre ut – i tillegg til sine oppgaver som rormann.

Positive erfaringer siden sist.

• Kartplotteren som hadde gitt oss problemer første uken, har nå skjerpet seg og fungerer utmerket. 
• Gjestehavnene (særlig i Nederland) er meget bra.  De koster riktignok en del (fra Euro 25 til 35 for Coulant), men vi har følelsen av vi får valuta for pengene.  Det er ingen standard pris: de fleste marinaer ser ut til å ha sin egen formel.  (Eksempelvis ble havneavgiften i Vlieland regnet ut som følger: Båtens lenge i meter x båtens bredde i meter x Euro 0,66 + 1,15 Euro per person om bord.
• Det er bra å seile i forkant av sesongen.  Det er alltid plass i havnene selv om vi kommer sent inn.
• Det norske flagget er en god inngangsbillett i Nederland. De er «lei» av alle tyske gjestebåter og ser på norske båter som et positivt innslag.
• Kommunikasjonen over VHF’en i Tyskland, Nederland og England er presis og disiplinert og gjør oppkallinger, avmeldinger og forespørsler enkelt.  (Skipperen har blant annet erfaringer med VHF bruk i russiske farvann hvor disiplin og presisjon var totalt fraværende).

Negative erfaringer:

• Den nederlandske kystvakten la sin elsk på Coulant og kontrollerte oss to ganger på tre dager.  De holdt på å kontrollere oss en tredje gang også, men da oppdaget de at de hadde allerede kontrollert oss dagen før.  Vi hadde alle papirer i orden og kystvakten var korrekte og hyggelige, men det er et «hassel».  De innrømmet imidlertid at det var fint vær, de hadde lite å gjøre, de hadde «targets» de skulle møte, det var lite utenlandske båter på tur  og da sto en norsk seiler lagelig til for hugg!

Andre erfaringer/refleksjoner.

• De grunne farvannene har gitt andre utfordringer enn de vi er vant med.  I Nederland kan det se ut som at de har bestemt at båter ikke skal være mer enn 1,8 m dyptgående (Coulant er 2,0 m) og kanaler og innløp er gravd ut til 1,8 meter.  Vi tenkte at det kunne ikke være så nøyaktig og tenkte at vi skulle prøve å gå en utgravd kanal fra Harlingen og til slusen som fører inn til Ijsselmeer på lavvann (med oppgitt dybde i kartet; 1,8 m).  Vi gikk forsiktig av gårde og gikk rett inn sanden og måtte vente 20 min til vannet hadde steget 20 cm og vi kunne fortsette!
• De store tidevannsforskjellene kan være både venn og fiende.  Brukt riktig kan de gi deg en «push» fremover (opp River Thames f.eks hadde vi planlagt nøye og fikk 3 knop ekstra fart pga medstrøm).  Men det bestemmer også i stor grad din avgangstid, din «reisetid» og din ankomsttid.  Eksempelvis ville vi bare kunne sluse inn i St.Katharine’s dock i tiden fra 2 timer før høyvann til 1,5 timer etter høyvann.

Turen har ellers ikke gitt de helt store utfordringer og alt er gått rimelig i henhold til planen.  Skipperen er storfornøyd og ser frem til fortsettelsen.

…ikke den franske, selvfølgelig, men den danske.  Som området rundt Svendborg kalles.  Med rette.

Og her er det alt en seiler kan ønske seg: Sommervær med 6-8 m/sek seilvind, fantastisk gjestehavn, maritimt miljø med mange praktfulle, pietetsfult restaurerte veteranbåter, lun og velstelt bebyggelse og et gjestfrit, dansk miljø.  Vi bestemte oss raskt for at her blir vi et ekstra døgn.  For å få  med oss det meste.  Og for virkelig å roe oss ned.  Dessuten har mannskapene som har vært med til nå vært så ivrige på å seile, så Coulant ligger langt foran den oppsatte fremdriftsplan.  Og ikke har vi noen hast heller.

Det er i dag akkurat en uke siden Coulant forlot en fulltallig avskjedsgruppe i Søly (Moss Seilforenings havn) i Moss og startet på «den store seilturen».

En oppsummering av uken 9. juni – 16. juni 2010:

Ruten

Beskrevet ved hvor Coulant har hatt sine havner underveis, har vi hatt følgende rute: Ursholmen (Koster), Marstrand, Anholt, Gileleje, København, Stubbekøbing og Svendborg.  Med alle typer vær: Ingen vind, lite vind, mye vind, kaldt, varmt, sol, overskyet og regn.  Oppsummert kan vi vel si at vi ikke har hatt vær, men eksempler på vær.

Om havnene:

Ursholmen: Liten og utrolig idyllisk havn helt syd på Kosterøyene.  Gammel losstasjon. 11 hus som nå kun bebos om sommeren.

Marstrand: Det tradisjonelle seilersenteret på den svenske vestkysten.  Som aldri mister sin sjarm.

Anholt: «Øen i havet». Vilt og vakkert på en gang.  Kun 9 gjestende båter i havna. (om to uker vil det være ca 250-300!)

Gileleje: Meget koselig fiskerihavn. En tysk seilbåt ville ikke flytte båten og gi plass til flere båter for da måtte han flytte parabolen!

København: Plass i kanal på Amager med Orlogsmuseum på den ene side og sjømannshjem på den andre.  Illstrasjon av skipperens fortid og fremtid? Skipperens krav til presisjon rundt flaggheis og flagghal kom til sin rett.

Stubbekøbing: En liten by med flott dansk bebyggelse, men eller fullstendig «død» by.  Med 5 frisørsalonger skjønner vi at endelig har vi funnet byen hvor de virkelig lever av å klippe håret til hverandre.

Svendborg: En perle av en by. Danmarks vakreste? Og femstjerners gjestehavn. Og masse serverdigheter.

Ellers på turen har vi registrert at jo lenger syd vi kommer, jo fler blir de tyske båtene (naturlig nok) og jo mer populær blir vi som den eneste norske.  Deilig!  Tidspunktet for turen er også ideelt: Det er fortsatt litt før «sesongen» slik at det er god plass i alle havner, men nok båter til at det blir stemning.

Total utseilt distanse de første 7 dagene er 388 n.mil

Mannskapet.

Mannskapet ned til København besto av oss 5 som sammen har seilt Færderseilasen hvert eneste år i snart 30 år.  Vi kjenner hverandre således rimelig godt. Etter som alle er siviløkonomer fra NHH, har bakgrunn fra bank og alle har like klare meninger, var det ikke mange problemer i verdensøkonomien vi ikke hadde løsninger på før etappen var over.  Skipperen var også meget fornøyd med at det var denne gjengen han hadde med seg da etappen fra Anholdt til Gileleje ble seilt ble seilt i 15-18 m/sek og «en del sjø».  En av de fineste seiletapper Coulant har vært med på!

Fra København kom skipperens svoger, Hans Christian Geruldsen på.  Som representant for de kreative yrker har han også andre og spennende bidrag til Coulant: i dag har han dekorert vindvanen til vindgeneratoren slik at ingen lenger kan unngå å legge merke til Coulant i havn.  Hans Christina er dessuten en fantastisk bygger av båtmodeller med stor sans for detaljer.  Skipperen og Hans Christian har derfor hatt en stor dag i Svendborg med gjennomgang av restaurerte operative veteranbåter.

Høydepunkter/positive opplevelser første uken.

• Mye marint liv.  Sel, niser, delfiner har det vært mye av.
• Seilingen fra Anhold i mye vind var en god opplevelse og en fin test på utstyret og båten.
• Møtte Aksel Ellefsen (havnsjef i Moss Seilforening) i Marstrand som skipper på Seilskolens båt.
• Møtte «Christiana af Helsingborg» (en båt!!) i Gileleje.  Mannskapet hadde vært sammen med Terje Skaare (Moss Seilforening) i Stillehavet og jeg skulle hilse så mye tilbake til Terje (hvilket er gjort)
• En egen vegg på Valdemars slott var avsatt til Chr. Kroghs illustrasjoner av Henrik Ibsens Terje Vigen
• Svendborg by (ca 20.000 innbyggere) har vist at selv en liten by klare å ta vare på sine maritime tradisjoner på en førsteklasses måte.

Skipperens egne erfaringer/refleksjoner gjennom den første uken.

• Det tok 6 dager før «det strukturerte hjemmelivet» slapp helt taket.
• «Det nye liv» føles nå helt naturlig og tiden som næringslivsaktør virker fjernt tilbake i tiden.
• Livet går videre selv om man ikke er kontinuerlig pålogget internett og at nyhetene leses 14 ganger om dagen.  Det holder med en gang i uken selv om et par ganger i uken er hyggelig.
• «Det enkle er ofte det beste». Er dagens havseilere «overutstyrt»? Det kan virke som marginalutstyret er unødvendige investeringer.  Mye koker likevel ned til godt sjømannskap og improvisasjoner.

Planen videre.
I morgen, torsdag, er det avseiling til Kiel og Tyskland.  Distansen er ca 45 nautiske mil og det er meldt om vind rundt 6 m/sek fra NNØ og sol så det bør bli det vi i Østfold kaller «sleaføre».  Fredag og lørdag skal vi seile mannskap på Gabbi Lund’s (også Moss Seilforening) klassiske treseiler «Jeløen» som seiler i Kiel.  Det gleder vi oss til.

Søndag blir det igjen mannskapsbytte før vi mandag setter kursen for Nederland og kanalene.