8 April Punta Tiburones, CUBA

Posisjon 21:35.450N 77:06.700W

På vei mot Habana

Etter en uke i Marina Vita, var det på tide å komme seg vestover. Vi ønsker noen dager med badeliv i skjærgården langs den Cubanske kyst før vi utforsker Havana.
Marina Vita var en positiv opplevelse. Fint utgangspunkt for å utforske den østre delen av Cuba. Selve marinaen er etter mine begreper relativt godt utstyrt, med både strøm og vann inkludert i prisen. Riktignok forsvinner begge deler med jevne mellomrom, men bare etter et par dager er enten strømmen eller vannet tilbake. De har en liten restaurant med utsøkt mat, og man kan få kjøpt litt mat fra restaurantens varelager. Tina, stedets «public relation» kvinne, er et strålende menneske, men som nok har for mange jern i ilden. Ikke alltid lett å få tak i. Irriterende når hun er den eneste som kan ta betalt slik at vi kommer oss avgårde.
Det koster 0,6 CUC pr. fot. pr. døgn. 1 CUC (Peso Convertiblo) er ca. US$ 1,1 hvis man kjøper med kredittkort. Bruker man kærsj tar de 10-15% ekstra. Altså, det stemmer ikke lenger at man skal ha med mye US$ inn i landet. Skal man ta med kærsj så lønner det seg med EURO. Vi fant heller ingen steder de tok i mot US$ som betaling. De fleste steder betaler man med CUC, bortsett fra i enkelte lokale forretninger som fremdeles bruker de gamle originale Pesos’ene. Vi brukte en del pesos bla. for å kjøpe mat på et marked og frukt langs motorveiene. 1 CUC = 22 PESOS Noen ganger blir det litt absurd. Feks. hvis man kjøper frimerker på et postkontor koster det 1 CUC. Kjøper man frimerker i en lokal sjappe koster det 1 PESO. Altså 22 ganger dyrere på posten. Vi kjøpte feks. 3 porsoner helstekt gris med ris og bønner fra en liten bod, og betalte 15 PESOS, ca. NOK 4,5
Taxi er dyrt her nede. For en liten tur på 10min skal de ha 15 CUC, ca. NOK 100. Men man kan jo gå, eller ta bussen. Bussen er det kuleste. De har HESTEBUSSER her. Trodde det var en fleip første gang jeg så en, men skjønta snart at dette var standarden.
Ellers er det som å komme inn i en film fra en gang på 50-tallet. Gamle amerikanske biler som soter og bråker men går som noen kuler. Mange har ikke vinduer, og de fleste er malt om med pensel. Utrolig å se Chevrolet 1949 modell som fremdeles går.
Vi leide bil noen dager og reiste litt rundt. Sus har ennå vondt for å røre seg, så seightseeing fra passasjersetet passer henne utmerket. Veiene her opplevde vi som veldig bra bortsett fra et strekk. Flere steder kjørte vi på 4-felts motorveier hvor vi var aldeles alene, bortsett fra hestebusser og noen syklende. Jada, sykkel går helt greit på motorveien. Jeg anbefaler ingen hardcore veivesen/bilsakkyndig å reise til Cuba. Vedkommende vil antakeligvis få hjertetrøbbel ganske raskt. Vi så og så og glante og glante. Husene var ofte små skur uten glass i rutene, og noen av byene lignet det vi har sett på TV fra de gråeste østblokkland. Men, det var glade mennesker overralt, selv på motorveiene. Vi lurte lenge på hva alle disse folkene gjorde langt uti bushen på en øde vei. Joa, de ventet på bussen. Det ser ut som om det er hovedaktiviteten her nede, å vente på bussen. Alle ville gjerne haike med oss, men vi hadde ikke plass siden bilen knapt rommet oss og bagasjen vår. Leiebilen var forøvrig helt ny, av typen Peugeot 203 med air-condition og greier. Kostet 65 CUC dagen med fri km (når man leide for minst 3 dager) Vi kjørte ca 850 km, og må vel da få lov til å si at vi har et vissst grunnlag for å mene noe om den Cubanske landsbygda. Den er pen. Naturen er nesten urørt i dette området, bortsett fra noen områder med sukkerplantasjer og nikkelfabrikker. Det kryr av kongepalmer, kokospalmer, nåletrær i høyden og fargerike blomster.
Vi besøkte Santiago på sør-øst kysten. Hadde håpet å kanskje møte El Mar, men de hadde nok dratt videre. Vi ruslet litt rundt i byen, men ble nok litt skuffet. Det står at dette er Cubas musikkhovedstad. Vi trodde det skulle være flust av musikk barer med liveunderholdning, men vi fant ingen. Det var derimot en slags byfest, så man hadde dratt ut bord og stoler i gatene. Vi satt oss ned og kikket på folkelivet mens vi spiste grillmat og drakk øl. Musikk var det. Fra store høytalere dundret det spansk musikk. Noen steder var musikken så høy at den skremte bort kundene. Ikke veldig markedsorientert, men det trenger de vel egentlig ikke å tenke så mye på, da alt er styrt og drevet av staten. Vi kom i snakk med en elektriker. Han kunne fortelle, til å begynne med, at han elsket Castro over alt på jord. Det var ikke måte på hva godt han hadde gjort for folket. Etterhvert kom praten inn på lønninger, bolig, internett etc. Og innen kvelden var omme viste det seg at karen var klar for et nytt styre. Han tjente 15 CUC i måneden. Det er 1200 kroner i året. Ikke rart det er lite butikker her. Ingen har noe særlig å handle for. Alle vi snakket med var hyggelige, men til slutt endte det alltid opp med at de bommet deg for penger.
Som overalt på de fattige øyene vi har besøkt, er alle unge mennesker kledd som om de kom fra en fotosession med Vouge eller Cosmo. Helt utrolig. De har ikke penger, de bor i enkle hus, men design klær har de (sikkert kopier men allikevel)
Vi hadde planlagt å ringe et Casa Partikulare, private hjem som leier ut rom til turister. Her bor man sammen med hele familien. Man kan få både frokost og middag om man ønsker det. Vi hadde en liste over lovlige Casa’s, men det viste seg at mobilen vår ikke virket med lokale telefonnummere. Vi forespurte derfor om prisen på et hotell, men syntes det ble for dyrt. Hotellmannen ringte dermed rundt for å finne et ledig Casa Particulare. Etter 5 min dukket det opp en hyggelig mann, og han ålet seg inn i bilen og viste veg. Mannen var lege, øyenlege for barn viste det seg. ( Vi synes at «alle» cubanere vi møter er leger) Mannen foret Sus med smertestillende og muskelavslappende, så vi fikk valuta for pengene. Det kostet 25 CUC for et rom med 3 senger. Air condition og greier.
Vi spiste frokost før vi dro. Egg & bacon, nypresset appelsin juice, småkaker, loff, ost, honning, varm melk og svart nydelig columbiansk kaffe. 3 CUC pr. person (ca. NOK 20) Det er tydelig at denne karen var priviligert mht. å få tak i varer.
Ut på veien. Vi ville se Guantanamo basen fra den Cubanske siden. Vel fremme i byen Guantanamo (Husker dere melodien Guantanamera !! (piken fra Guantanamo)) ble vi stoppet i en veisperring på veien til utkikkspunktet. Det viste seg at vårt turistVISA ikke holdt. Vi måtte ha en egen klarering, og siden det var søndag så var emigration stengt. Skuffelse !!!!!
Vi kjørte videre til Cubas eldste by; Baracoa. Ferden gikk først østover langs kysten før vi kjørte over et fjellpass. Nydelig natur og flott utsikt. Vi stoppet underveis og brukte noen gamle PESOS på bananer, clementiner og koksmasse blandet med sukker (namnam)Vel fremme ble vi «haiet» av en som snakket engelsk. Han syklet foran oss til et Casa Particulare som lå rett ved sentrum. Her var det en liten takterrasse hvor vi spiste middag. Nydelig mat tillaget av familien. Vi fikk to rom for tilsammen 30 CUC. Middagen og øl kom i tillegg. Datteren i huset hadde akkurat blitt 15, og viste oss en fotobok hvor hun poserte i mange forskjellige fine kjoler og kostymer. Det er en skikk her i Cuba at alle jenter feirer inntreden i det sosiale livet med en familiefest, og altså en fotoshut med lånte klær. Jenta var en liten skjønnhet, og hun kastet lange blikk mot Thomas. «Guiden» vår som hadde haiet oss fortalte at hun gjerne giftet seg med Thomas og flyttet til Norge. Vel, det får holde å ta med seg et par flasker rom og noen sigarer som minne om Cuba synes vel jeg….
Dagen etter ruslet vi litt rundt i byen. Ikke så veldig mye å se på, men vi fikk ihvertfall tatt ut penger i banken. I Cuba er det to bankkøer, en for de lokale og en for turister. Vi blir puttet foran i køen altså. Ganske pinlig spør du meg, men Castro har vel forstått at det er viktig å få solgt så mange CUC som mulig.
Veien hjemover gikk på en ganske så dårlig vei, ihvertfall et stykke. Vi brukte vel ca. 3 timer til en by som heter Moa. Dette er det største industriområdet i Cuba, og her er det gruvedrift på nikkel. Vi så røyken fra fabrikkene/smelteverkene på flere mils avstand, og jorden som var farget rød av nikkel-malm dekket tusenvis av mål på begge sider av veien. Store sår i landskapet vitnet om at dette ikke akkurat er noen naturforskjønnende aktivitet. Men det gir inntekter til landet, så da så ! Byen vi så var som hentet ut av en svart/hvit film fra russland på 50-tallet. Grått, grått og støvete. Dette nikkelstøvet er ikke direkte helsefremmende. Vi så ihvertfall bare unge mennesker !!
Tilbake til marinaen sent på kvelden. Kylling Tikka Masala, og rett i seng med hodet fullt av inntrykk. De neste to dagene var det generellt vedlikehoold, vasking og pussing av syrefast på Escape. Man må passe på at listen over ting som skal gjøres ikke blir for lang. Det er alltid noe som går i stykker, eller trengs vedlikehold. Peter i nabobåten er overtroiskt. Han sier aldri :» Hva skal jeg finne på i dag tro ?» Det er bad-luck å snakke slik mener han. Ikke før man har uttalt ordene er det et-eller-annet som går i stykker.
Vi har møtt bare hyggelige mennesker her i marinaen. De aller fleste er Canadiere. Nordmenn er visstnok også blant de hyppige gjestene. Det betyr at det totalt ikke kan være så mange som kommer hit hvis Mango i fjor og Thea året før fyller den norske kvoten ??
Cantare-jentene har også ligget i Marina Vita. De kom til marinaen dagen etter oss. De skulle også på biltur, men hadde avtale med et par som kom fra Santiago for å plukke de opp. Vi spiste middag sammen på restauranten før vi dagen etter dro avgårde på hver våre biler. Vi trodde jentene skulle være borte like lenge som oss, men de dukket først opp 1,5 døgn senere. Stor gjensynsglede. Jentene bød på middag ombord i Escape; helstekt gris, grønnsaker etc. mens vi dro frem litt champis og vin. Til slutt så vi på Cantare-filmen før vi sovnet (jeg først)
Vi hadde planlagt å dra 0500 dagen etter for å rekke Punta Maternillos før det ble mørkt. Vi hadde sagt i fra i god tid om dette, men Tina på kontoret var ikke på jobb. Cruising permit’en kan man heller ikke få før akkurat i det man legger fra kai. Merkelig. Man får permit for hele strekket, men kan ikke kjøpe den før man forlater marinaen. Trikset er selvsagt å gå ut til ankers dagen før, men så langt tenkte ikke jeg. Tina dukket opp kl. 0800, og etterhvert kom også customs, immigration og havnesjefen med vår despachio (cruising permit) Cruising permit’en betalte vi med frimerker som ble kjøpt oppe i restauranten. Et selsomt stykke papirarbeid ble utført foran øynene mine. Jeg klarte knapt å holde meg alvorlig når papirene igjen fløy frem og tilbake over bordet. Frimerker klstret på, underskrifter i hytt å pine på mange forskjellige steder. Stempler med kontrasignering etc. stc. Man skulle tro man drev å undertegnet en ny fredsavtale og opphevelsen av embargoen mellom USA og Cuba.
Vi kom ikke helt frem til Maternillos, som har et fantastisk fyr, men ankret inne i en kanal til en lagune noe lenger øst. Vi hadde fin seilvind hele dagen, rundt 10-11sm og fart på rundt 8 knop med et rev i storen. Viktig med komfort ombord for Sus, så vi presser ikke om dagen. Vel inne, 15 min før det var steinmørkt, blir vi tilropt fra land. En robåt kommer ut til oss med en kar i uniform, og en roer i bar overkropp og underbukse. Skikkelig standsmessig velkomst må jeg si. Han forteller oss hvor vi kan ankre, og ber om å få se papirene våre. Ikke en båt. Ikke et menneske, selv ikke inne på den flotte stranden. Men en avdeling Guarda Frontier har de plassert her. Vi får etterhvert feste på den stenete bunnen, og ligger å hører på skrapingen hele natten. Det er sterk tidevannsstrøm her, oppe i 5 knop iflg. guideboka
Vi er oppe 0630 og svipper innom for å si hadet til guardiaen. Det måtte vi gjøre ble vi fortalt dagen før. De vinker og vi er på vei. I dag blåser det veldig lite, så vi må hjelpe til med motor. Planen er å gå til Cayo Coco ca. 80-90 mil borti streeten her. Vi passerer flere fantastiske øyer og rev. Nesten ingen hus, og ikke en eneste båt har vi sett i hele dag. Vi passerte akkurat Cayo Confites, rosinen i pølsa i akkurat dette området.
Det er varmt i dag, varmere enn vanlig. Må huske å legge ned noen flere øl i kjølern. Kvoten må økes på slike dager. Væskeerstatning er viktig.
Ut fra Escape
Bilder ? ikke f….. det koster for mye når jeg skal legge ut dette vha satellittelefonen