.
.
På flyplassen på Antigua var gjensynsgleden stor blant alle de store og små, men spesielt sterk var den kanskje for Tias som synes tre uker uten pappan sin er veldig lenge.
Morten, som har seilt St Lucia – Barbados – Martinique – Dominica – Guadeloulpe – Antigua (strekning som tilsvarer Oslo – Skagen tur og retur tre ganger) bare for å skaffe visum til USA, var rimelig sliten. Et eventyr for en som ønsket å seile på åpent hav og få litt luft under vingene hadde en toppfart på 12,5 knop under 35 knops vind. Ikke noe for de andre familieborgerne som satt trygt i Norge. Men turen hadde tatt på. Staffliokokker blomstrer når man hverken sover eller spiser (bortsett fra noe babygrøt han klarte og kokkelere i bølgene). Dette resulterte i at vi ble på Antigua lenge uten at noe særlig praktisk ble utført. Men formen bedret seg og den nye internett forsterker antennen som Stine fikk i Bursdagsgave av papsen og Turid er satt opp i skrivende stund og vi kan i flere bukter nå sitte i båten og oppdatere sidene og skype. Fra nå av skal dette bli mye bedre.
25. februar til 4. mars var Mons sin uke. Denne uka startet med at Mons lærte å gå. Også så stolt! To dager senere sa han mamma og har ikke stoppet. Og så stolt mamma. Den 4. åpril fylte han ett år med kake, selskap, hatter og føyter. Tusen takk Pigalopp og Tempest for hyggelig besøk og fine gaver. Og takk for mye sosialt med dere og Las Primas på British Harbour.
