22 Aug 09. Falmouth

Posisjon 50:09.847N 05:03.933W
Falmouth, endelig.

Neste er Biscaia. Vel det tok litt tid å komme hit, men vi er ennå innenfor planen om å krysse Biscaia ila august.
Det er mye å fortelle om strekningen Cowes - Falmouth:
For det første, man skal ikke undervurdere tidevannet og den sjøen som settes opp ved ugunstig vindretning i den engelske kanal. Man må lese kartet nøye, og holde seg unne områdene som er merket med “Tidal Rips” og ABSOLUTT unna områdene som er merket med “Overfalls”. De første er det noen steder umulig å komme utenom, feks. i The Needles Channel, vestover ut av The Solent. Vi opplevde vind i motsatt retning av tidevannet, og det ble litt sjø, men ikke allverden. Tidspunktet for avreise Cowes ble nøye kalkulert og diskutert med havnesjefen. Vi fant ut at å være ved The Needles omtrent litt etter høyvann ville gi oss medstrøm, men ikke for kraftig, ut av The Needles Channel. Vinden var som vanlig rett i mot, og vi motret ut mot The Needles i sterk motstrøm. Den skulle jo ikke snu riktig ennå, så vi gikk på med friskt mot med 7,5 knop gjennom vannet, og 1,5 over grunn. Det så nesten ut som om bøyene vi passerte hadde bedre fart ut fjorden enn oss…..du vet, når man ser en bøye man skal forbi så sitter det litt i ryggmargen når man burde være der, men denne gangen kom vi liksom aldri frem. Når vi var like ved bøyene så kom vi liksom aldri forbi…..
Vel, vel. Vi var ute av The Solent og skimtet The Needles langt der borte. Sjøen bygde seg opp, og vi økte farten over grunn. Det betød at vi hadde truffet ganske godt på tidevannet. Helt siden vi forlot Cowes syntes skippern at det var en ny lyd i motoren, sjelden et godt tegn. Eksosen var også begynt å bli ganske så hvit, og tykk. Det var åpenbart at vi ikke fikk nok kjøling. Like etter gikk temperaturalarmen, dvs. man kunne se at lampen lyste. Alarmen har vi kuttet ut for en stund siden, da ladealarmen har gått bananas til tross for at vi vet at vi får god lading. Nå var sjøen blitt så grov, og vinden var så rett i mot at et motorhavari nå hadde passet dårlig. Spesielt fordi The Needles Channel er ganske smal, omkranset av klipper på den ene siden (Isle of White) og grunner på den andre siden. Vi satte ned turtallet til ca. 1500rpm og alarmen forsvant. Planen var å motre et stykke ut i den engelske kanal, sette seil for så å feilsøke på motoren. Vi satte storseil, og kursen ble lagt mot France….Det var såpass sjø at det eneste vi klarte var å sjekke sjøvannsfilteret. Det var helt fint, så da var det evt. impeller eller saltvannsinntaket i seildrevet som var problemet. Vi satte kursen vestover med 1500rpm på maskinen og storseil for å stabilisere. Etter et par timer ble det satt øyråd, og bestemmelsen var at vi avbrøt turen til Falmouth og gikk heller til Weymouth for å feilsøke. For å korte ned turen tok skippern å kuttet svingen inn bukta og sneiet et området som er merket med “OVERFALLS” i kartet. Det er siste gang skippern gjør noe slikt. Det var etterhvert bygd seg opp en del sjø, men det var håndterbart. Inne i overfallsområdet derimot, var saken en helt annen. Vi hadde storøyd hørt på VHF’en at to katamaraner hadde flippet (kullseilt) men at begge mannskapene hadde blitt reddet. Det er snakk om mindre katamaraner, antageligvis av typen hobbycat. I tilleg var det et søk etter en “yacht” med blått skrog. Vi syntes faktisk ikke at forholdene var SÅ ille så vi stusset litt. Vel, tilbake til overfalls-området vi akkurat hadde entret. Ikke for å skremme andre som skal på tur, men la vår opplevelse være en tankevekker. IKKE gå i nærheten av disse områdene. Vi opplevde naturen på sitt mest spektakulære for å si det sånn. Veldig høy, og veldig bratt sjø. Vi gikk nesten rett i mot sjøen, og noen brøt ca. midt mellom dekk og første saling. Man fikk faktisk litt kiling i magen når båten var i noe som føltes som fritt fall. Alt gikk bra. Sus sa bare at “jeg lukker bare øynene jeg til vi er igjennom dette”…en god plan syntes skippern.
Som sagt, vi sneiet bare dette området. Hva man hadde opplevd midt i gidder jeg ikke å spekulere i. Det er på dette tidspunkt opportunt å ta en diskusjon rundt den britiske “Coast Guard”. Så Jæv…. profesjonell at man bøyer seg i støvet. Radioen gikk varm med råd til folk i båter på alt fra hvordan man skulle fikse septikproblemer til hva man skulle gjøre hvis genoaen på furlexen hadde hengt seg opp. Portland Coastguard, som vi var nærmest, hadde mye å gjøre med å søke etter en båt som var ettersøkt. De kallte opp alle båter og ba de se rundt seg og å rapportere. Etter en stund var båten lokalisert, og aksjonen ble avblåst. I området øst for Portland Bill, hvor vi kjørte karusell, sirklet et helikopter. Etter en stund, når det sto på som værst, kom gutta bort til oss og åpnet døren. De kikket ned på oss og lurte nok litt på hvordan vi hadde det. Vi ville nødig vinke. Det kunne blitt oppfattet som et rop om hjelp, så jeg satset på at det var dykkekyndige ombord i kremvispern. Jeg tok begge armene over hodet og dannet en stor O. Det betyr OK på dykkerspråket. Dette forstod de, vinket, lukket døren og dro videre. Like etter passerte et SAR skip like bak oss. Det så ut som en liten kajakk i den grove sjøen. Senere når vi kom inn til Weymouth så vi båten ved kai, og den var ca. 75 fot og høy som en Stovner blokk….
Vel vel. nok om det. Vel inne i Weymouth, som fra sjøen ser ut som en industrihavn intil man kommer nærme nok, så vi den nydeligste strandpromenaden og en kjempekoselig havn. Vi peiset på for å rekke bro-åpningen som var 1800. Vel inne, og like før broen, dro vi kjensel på en båt. Det var jommen meg Johanna som hadde dratt fra Pool et par dager før. Johanna er båten med to norske gutter som skal på Laaaaangtur. Vi plystret, og det var stor gjensynsglede i det vi la oss inntil de, med minst 10 cm klaring både forut og akterut til nabobåtene. De ventet på gunstig tidevann ut Portland Bill, og skulle gå 2230. Skippern begynte å skru. Impellern var fin, så da måtte det væøre saltvannsinntaket i drevet som var tett. Av med slanger, og på med vanntrykk fra landanlegget. Det gjorde susen.
Vi bråbestemte oss for å gå samtidig med gutta, og etter litt mat, en powernap og litt kaffe tøffet vi ut 2233, 3min etter planen…Seil ut bukta, men vi måtte på med motoren når vi dreide vestover. Motor og storseil hele natten. På morrakvisten snudde vinden som spådd, og genoaen ble satt. Kjempeseilas videre helt inn til Falmouth. Skippern, som hadde hatt nattvakt, ble purret ut i 1000 tiden da Sus syntes at det gikk llitt fort. 8,5 gjennom vannet, og nærmere 10 over grunn gjorde at skippern smilte bredt i sjegget.
Litt sidesjø, men pytt pytt, dette var morrrrro.
Vel inne i havna, forbi en fantastisk nydelig kystlinje med grotter, strender og slott, parkerte vi i “Visitors Yacht Haven”, en kommunal marina som opererer med rimelige priser sett i engelske øyne. Loggbok ble ført, og rett på puben for å få litt mat. The Anchor Locker, en pub fra 16-1700 tallet ligger så strategisk plassert at mang en seiler aldri har kommet seg lenger innover i byen….
Mer senere…..

1 kommentar til “22 Aug 09. Falmouth”


Skriv en kommentar