Escape

Posisjon 18:27.692N 66:05.324W

Det er farlig på land

Båter skal være på sjøen, og det skal også seilere. På land er det farlig, noe Susanne fikk erfare når vi hadde Escape oppe for stoffing. Hun skulle klatre opp den bratte stigen for å komme inn i cockpit og har antakeligvis snublet og falt ned med alt for mye i hendene. Ingen så hva som skjedde, og hun husker ingenting. Jeg fant henne bevistløs på bakken med ansiktet ned i søla (det hadde regnet om natten for første gang på lenge). Jeg hadde vært en liten tur inne hos chandleren, og var vel borte i 10 min. Vi brukte flere minutter på å få kontakt med henne, så hun kan ha vært bevistløs i bortimot 15 min. Hun ble kjørt på sykehus i ambulanse og var inne til observasjon i 2 døgn. Det er konstantert brudd på kravebenet. I tillegg kan hun praktisk talt ikke gå pga. “noe rart” med bekkenet. I tillegg har hun sår og skrammer over hele kroppen. Røntgen av hele kroppen og CT av hodet viste at det heldigvis ikke var flere enn brudd eller abnormaliteter. Hun ligger nå rett ut på benken i salongen. Dette skjedde for en uke siden, og hun klarer knapt å stavre seg noen få skritt av gangen. Dere som skal ut neste år og spekulerer i å droppe de dyre reiseforsikringene; glem det. Et slik sykehusopphold er ingen billig fornøyelse, vi betalte over 12000 for to dager på sykehus. Et tips kan være å sjekke IHI BUPA. Vi kjøpte det på nettet, og når jeg snakket med de var de vennlige og hjelpsomme. Det er et dansk selskap hvor man kan tegne forsikringer fra et døgn og oppover. Vi har “levd” på reiseforsikringen vi har via kredittkortet vårt de 3 første månedene, etter det kjøpte vi IHI BUPA etter tips fra soloseilern ombord i Timeout. Takk skal du ha Einar.
Vi sjekket inn i USA på St. Thomas. Da må alle møte for bla. å ta fingeravtrykk. Vi brukte 2,5 time på å komme frem og tilbake de 100 meterne. Å få henne inn og ut av dinghyen var litt av et slit. Vi ble observert inne fra land av noen uten uniform, men med et stort hjerte. De stilte straks bil til rådighet for å kjøre henne de få metrene fra dinghy brygga til customs. I stresset med å komme oss avgårde fra Tortolla, glemte jeg rett&slett å sjekke ut. Vi fryktet det verste, men US-customs viste et øyeblikk menneskelighet og overså denne forseelsen som det vanligvis vanker nakkeskudd for……
Nå ligger vi i San Juan på Puerto Rico. Det er en millionby, men lite for seilere. Marinaen, San Juan Bay Marina, er veldig fin, og dyr. US$90 pr. natt takk. Nesten ingen lokale seilbåter, bare slike store havfiskebåter i 50 fot-størelse. Vindinstrumentet sa takk for seg på vei inn hit. Rart hvor avhengig man er av det. De siste timene ble jeg helt stiv i nakken av å kikke på vindexen. Vi hadde vinden rett bakfra og seilte med spridd genua og storseilet så langt ut som det går, med preventer. I den store sjøen giret vi en del, så vinkelen ble litt negativ ift. storseilet innimellom. Jeg kunne ha jibbet, men da hadde det antakeligvis blitt like galt fra den andre siden. Vi hadde dårlig tid, mørket seg på, så jeg ønsket en så direkte og rask kurs som mulig, dessuten tar en slik manøver minst 30min når man seiler solo. Kjekt også å vite hvor mye det blåser. Man merker ikke det så lett når den er platt lens. Når vi passerte 10,5 knop med jolla på slep revet jeg litt. Hadde jeg hatt vindinstrument hadde jeg lettere sett at vinden økte på.
Øya Puerto Rico er USA, og i USA skal man melde sin ankomst hver gang man rører seg. Amerikanere som du har snakket med på sjøen må også melde dette til customs og Home Land Security. Nesten som å være i gode gamle østblokken igjen. Ordningen er at man ringer og melder sin ankomst. Vi gjorde det på Culebra, men ingen tok telefonen så jeg la igjen beskjed på svareren. Dette fortalte jeg til customs her i San Juan, og de ba oss om ikke forlate båten før vi hadde fått besøk av en offiser. 3 timer og to purringer senere dukket det opp 3 uniformerte og bevæpnede offiserer. De var høflige, og når jeg forklarte situasjonen forstod de ikke hvorfor de var utkommandert. De bukket og nikket og trakk seg tilbake. Problemet er at dette er et spansktalende området, og custom-mannen jeg snakket med på tlf. snakket knapt engelsk. Dagen etter dro vi til customs og kjøpte cruising permit for hele USA som gjelder i ett år, selv om man er innom andre land i perioden. Det kostet kun 37 dollar. Vi prøvde å kjøpe den på St. Thomas, men de har ikke fullmakt til å selge slike. St. Thomas er USA, men ikke helt. Bla. har ikke innbyggerne stemmerett på linje med andre amerikanere. Danmark solgte i sin tid øya til amerikanerne, og det er de pisst for ennå.
Litt rart her i San Juan. Alt ser ut som i USA. Veiskilter ser også helt like ut, men ofte med kun spansk tekst.
Jeg hadde planlagt å handle kart og guidebøker for Puerto Rico, Den Dom. Rep. etc. her, men det har de ikke. Jeg har vært overalt, og det jeg fikk tak i var kun noen store profesjonelle papirkart. Heldigvis har jeg elektroniske kart for hele området, men jeg liker å ha backup, dessuten er det et slit å planlegge lange etapper på plotteren. I tillegg har jeg ikke peiling på hvilke havner som er tilgjengelige. Håper noen der ute kan tipse meg om evt. ankring på vestkysten av Puerto Rico, og hvilken som er den nærmeste offisielle anløpshavnen på Den Dominikanske Republik. Cuba-guide kjøpte jeg heldigvis på Antigua.
Thomas kom om bord natt til mandag. Han har flydd alene fra Oslo via Dublin og New York. Han begynner å bli rimelig verdensvant, 16-åringen vår. Deilig å ha han tilbake her hjemme, dessuten er det litt slitsomt og både være soloseiler og sykepleier på en gang. Akkurat nå sitter han med skolearbeid. Det tok bare noen timer med god søvn før han var i gang med sine rutiner.
Ut fra Escape, nå i rekonvalesensmodus.
PS! bildene av Susanne ser dramatiske ut, men er lagt ut etter nøye overveielse. Vi håper selvsagt på en masse sympatimeldinger……..både pasient og sykepleier.