Escape

Posisjon 16:48.075N 62:12.448W

Vulkansafari

Etter en natt på Green Island i total vindstille, dro vi opp ankeret og tøffet tilbake til English Harbour for å sjekke ut. Havet var helt speilblankt og totalt gjennomsiktig. Vi tøffet vestover på 12-14 meters dyp, og kunne se rokker nede på bunnen. Vi måtte stoppe å bade i dette klare vannet. Jeg hoppet uti med dykkemaske og det var helt fantastisk. Sikten var minst 50 meter. Jeg følte det som om jeg svevde over bunnen 14 meter der nede. Jeg kunne se laaangt alle veier, der fisk og rokker svømte omkring. Jeg lurer på om de også synes sikten var spesielt god. De må jo få en fin utsikt til stjernene om natten når havflaten ikke bryter lyset i bølgene så mye som vanlig!!!!
Etter utsjekk hos customs, immigration, porth authority og customs igjen, la vi på vei til Montserrat. Antigua har den mest rigide innsjekkingen hittil. Heldigvis er alt i de samme lokalene, men jeg har aldri forstått hvorfor vi skal fylle ut nøyaktig de samme papirene på vei inn som på vei ut. Jeg mener, det finnes elektriske datamaskiner som kan ta seg av slikt. Her er franskmennene kommet ganske langt. Man sjekker inn og ut selv på en PC.
Vinden uteble hele dagen. Ganske utrolig, det er nå andre dagen med nesten vindstille, kun 2-3sm. Vi observerte at flere av de store megayachtene var ute å seilte litt. Kanskje for å trene nytt mannskap i lite vind, eller kanskje det kun er i slike forhold de tørr å sette seil ??
Vel fremme i Little Bay på Montserrat ankret vi opp sammen med 2-3 andre båter. Tydelig at dette er litt utenfor den vanlige ruta. Vi visste customs var stengt, men vi jollet inn for å kikke på “byen”. Vel inne ble vi stoppet av en vaktmann som sa vi ikke slapp forbi porten før vi var sjekket inn. Reglene i alle disse landene er klare. Man må sjekke inn før man kan bevege seg rundt. Men, de fleste seilere seiler om dagen, og ofte rekker man ikke customs etc. før stengetid. Da må man vente til dagen etter med å sjekke inn. Vårt inntrykk er at de fleste yacht-folk ikke tar dette så nøye. Rekker man ikke customs drar man allikevel på land for å spise eller ta seg noe kaldt å drikke på en restaurant. Her var det annerledes, man hadde anlagt dinghybrygga ifbm fergekaia, slik at all trafikk ble kontrollert av vaktmannen. Han ringte customs, og etter 5 min var mannen på pletten. Vi fylte ut de sedvanlige papirene, og betalte for mannens overtid. Videre til immigration, og deretter var vi “ready to go” forbi vaktmannen. Det var ikke mye å se på. Vi gikk etter lyden, et dundrende stereoanlegg i den andre enden av stranda. Stedet med musikk var privat, men ved siden av fikk vi øye på siste nytt i avdelingen for kryssnæringer: dykkersjappe og bar. Stedet eies av to amerikanere, Troy og Melody. De har drevet stedet siden 2003, og i 2005 flyttet de hit permanent. Nå er de lei og vil selge og dra tilbake til USA. De savnet kunder. Det meste av årets omsetning ble gjort ifbm. to skipsanløp i året. Det er den engelske marinens patruljeskip som da kommer på besøk et par uker for å holde sin hevd på øya ved like. I tillegg er det et par høytider som også skaper litt aktivitet. Når jeg så ut over bukta på de 3-4 yachtene forstod jeg at butikken gikk dårlig. Faktisk var det mer bar enn dykkersjappe fikk jeg inntrykk av. Det var mange dager siden han hadde hatt en dykkertur. Paret var snakkesalig og fortalte mye interessant om Montserrat og dens nyere historie. Utbruddet som hadde dekket båten vår med aske for 2 uker siden var det største siden 2003. Det var så kraftig at strandlinjen ved den gamle flyplassen ble flyttet ca. 200m ut i sjøen. Resten av den gamle flyplassen ble også begravet. De fortalte at man hele natten hadde hørt en hylende lyd fra gassene som slapp ut. Det var som 1000 jumbojets skulle til å ta av samtidig. Little Bay ligger helt i nord og er langt unna selve vulkanen. Men, det skulle vise seg at det var bare ca. 10min kjøretur ned til den forbudte sonen hvor alt er dekket av aske, gjørme og stein. Jeg forstår ikke at folk i det hele tatt vil bo på denne øya. Avstandene er korte, og det er liksom ingen steder å gjemme seg hvis det skulle komme et megautbrudd. Troy var allikevel veldig opptatt med å fortelle oss at det er mer sannsynlig å bli drept i trafikken enn av et vulkanutbrudd. Han var vel opptatt av å forsøke å få solgt både sjappa og huset de hadde. Det rare er at vi møtte et annet kanadisk ektepar som seriøst var på utkikk etter et hus her nede. Vulkanen hadde det store utbruddet i 1997. Da hadde den rumlet et par år, og de fleste hadde forlatt hovedstaden Plymouth da pytoklastiske strømmer raste nedover fjellsiden og brant opp alt på sin vei. Det omkom 28 personer. De man fant igjen hadde dødd en rask død. Noen var stivnet i løpspositur. Andre når de krysset armene foran ansiktet for å skjerme seg for varmen. En slik pyroklastisk strøm kan komme opp i 2000 grader. Samtidig kastet vulkanen ut stener på størelse med biler, og forårsaket jordskred samt spredde sin kvelende aske over hele byen og ned mot flyplassen på østsiden.
Dagen etter ankomst tok vi en guidet tur for å se på herligheten. Først kjørte vi opp til observatoriet. Det var dessverre stengt, så vi kom ikke inn for å se på utstillingen. Derimot kunne vi nyte synet av den mektige vulkanen som det ennå ryker av. Det vil ta flere måneder før den kjølner av såpass at det ikke lenger ryker. Øya er delt inn i soner. Alt avhengig av vulkanens aktivitetsnivå, settes det en security level som sier i hvilke soner man kan og ikke kan oppholode seg. I sone 1, rundt Plymouth er det aldri tillat å være. For tiden er det Security Level 3 (5 er høyest) Eter observatoriet, kjørte vi ned i en liten dal hvor det tidligere gikk en elv. Hele elveleiet og mye av elvebredden var dekket med aske oppå leire og stener. Det var som et månelandskap. Vi så halvt begravde hus og rester etter en nydelig golfbane. Det var nifst. Vi følte litt at fjellet når som helst kunne eksplodere, men guiden vår virket rolig og trygg (eller var det fordi han trengte pengene so bad ?) Små støvvirvler av aske fløy rundt oss, og vi kjente at det sved i luftveiene. Guiden vår var veldig flink og fortalte hele tiden om hva vi så og historien rundt det. Myndighetene ønsker å flytte folk ut av de områdene som ligger inntil de mest utsatte områdene, men mange nekter å flytte på seg. Vi så mange flotte hus som bare var forlatt, mens noen holdt stand innimellom. Myndigheten ønsker å flytte så mange som mulig helt nord i landet, og har bygd opp infrastrukturen med veier, vann, strøm og internett. Alt finansiert av England. Etter utbruddet i 1997 flyttet 2/3 til england. Innbyggerne har britiske pass. Iflg guiden vår krisemaksimerer den sittende regjeringen på Montserrat situasjonen. I 1997 flyktet bla. de fleste som hadde høyere utdannelse. Disse hadde gode jobber bla. i statsadministrasjonen. Disse jobbene er nå overtatt av andre,, som iflg. guiden ikke kan jobben sin. Derimot har de fått makt, og bruker den til å sikre sine egne taburetter.
Vel tilbake på båten var det væskerstatning som stod på programmet. Vi hadde stoppet et par tre ganger underveis for en iskald Carib, men det svettes mye her nede. Kusken hadde vel fått seg like mange som oss, og jeg var vel litt betenkt etterhvert, men han kjørte pent og holdt seg på den gale siden hele tiden (venstrekjøring)
Vi koblet opp PC’en for å sjekke SL resultatene, men fikk ikke inn signalene slik vi hadde hatt om morgenen. Forstod ikke noe av det før jeg kikket opp på WI-FI antennen. Den pekte nesten rett akterover og må ha fått seg en smell. Jeg hoppet opp og kunne konstantere stygge skrapemerker og malingsflekker. Noe måtte ha truffet oss mens vi var på tur. Jeg husket at det lå en blå lastebåt til kai, og den hadde nå gått. Jeg skrudde ned antennen og braketten, og vi inspiserte hele båten. Det ser ut som om vi har hatt griseflaks. Ingen merker noe annet sted. Tenk om den store båten hadde truffet skroget ! Vi tok med antennen og brakketten inn og avla en offisiell rapport til havnesjefen, men det var ikke mye hun kunne gjøre. Vi prøvde å ringe opp agenten, men han sa bare at båten hadde forlatt området så det var lite han kunne gjøre. Jeg gikk opp til politiet og avga forklaring der også. Politimannen var lite hjelpsom til å begynne med inntil jeg utfordret stoltheten hans. Jeg spurte om det var slikt i dette fillelandet at man bare kunne stikke av så slapp man å ta ansvar, og da tok han meg seriøst. Han gjorde meg oppmerksom på at han måtte ha forklaring fra begge parter. Han kjente godt til båten. Det hadde vært flere hendelser med den tidligere. Bla. hadde den dratt med seg både moringen og selve politibåten for noen uker siden. Rederiet pleide vistnok alltid å gjøre opp for seg fortalte han, men som sagt, uten bevis…… Jeg spurte han om han husket hvilken farge båten hadde, og det gjorde han. Båten er blå sa han. Jeg pekte så på merkene på antenne som også var blå. Først da satte han seg ned å skrev en rapport. Jeg la igjen kontonummer etc. men jeg tror neppe jeg får noen erstatning.
Kvelden ble tilbrakt på Green Monkey Diving and Bar med pizza, filmkveld og OL på TV. Filmen var AVATAR, en kjærlighetshistorie av det moderne slaget. På OL var det curling, og vi så at nordmennene tok hjem sølvet.
Dagen etter tøffet vi sydover for å ta en kikk på Plymouth før kursen ble satt mot Nevis.
Det er ikke lov til å stoppe utenfor byen, men man kan passere. Vi kjørte så nærme vi turde. Det var skummelt. Alt var grått, og vi så ødelagte og begravde hus. Tenk på alle de menneskene som måtte forlate hjemmene sine. I disse dager med Haiti, Peru og Japan som rammes av naturkatastrofer er det virkelig nyttig læring for oss å se dette på nært hold.
Etterhvert tuslet vi nordover i 4-5 sm vind med storseil og motor.
Ut fra Escape