Escape

Posisjon 18:25.867N 64:26.788W

Kampesteiner og huler

The Baths er et området hvor det ligger store kampestener ned mot vannet. Innimellom er landskapet brutt opp av nydelige sandstrender. Hele området er selvsagt nasjonalpark, og ingenting er lov. Godt er det, for her kryr det av folk. Dvs, fra 0600 om morningen til ca. 1600 om kvelden. Ellers er det folketomt på ankringsplassen. Kommer man for sent, feks. etter 1000 kan man risikere at det rett&slett er fullt !
Vi ble lei av svellet utenfor Spanish Town. Planen var å gå til Gorda Sound nord på øya, og ta The Baths på tilbaketuren. Klokka var derimot blitt så mye at vi heller tøffet ned til The Baths, ca. 10-15 min unna. Vi så at det lå mange båter der, og siden sjøen var noe roligere i dag trodde vi at folk hadde lagt seg til for natten. Når vi ankom la vi oss i en bøye. Det er litt uklart om det er forbudt å ankre. I en pilotbok står det at det er ankring, og i en annen står det at det er forbudt. Vi så et par cat’er som hadde ankret, men siden de fleste lå i bøye, og de så nye ut, tok vi også en. Etterhvert forsvant en og en båt intil vi lå der ganske alene. Vi forstod ikke helt hvorfor, da svellet ikke var allverden og utsikten i “One Million Dollar”-klassen. Kanskje det er et-eller-annet forbud men det har ihvertfall ikke vi fått med oss. Vi tror rett&slett at alle disse amerikanerne i charter-cat’er skal i havn for å tilbringe natten i trygge omgivelser og restauranter innen rekkevidde. Det var overskyet hele dagen, men vi fikk en time med nydelig sol rett før den gikk ned bak Tortola. Det ble middag ombord til kveldens film; “Manon og Kilden” - Jean de Florette II
Dagen etter var det tidlig opp. Litt småmodifikasjoner på jolla stod for tur. Jeg har irritert meg over plasseringen av bensintanken som er helt forut. Fint å ha den der pga. vektfordelingen, men veldig upraktisk når man skal ombord og i land. Derfor laget jeg til fester slik at vi kan ha tanken under tofta. Nå den helt ute av veien, og det er bare å flytte den fremover når vi skal slepe langt.
Vi pakket kamera, penger, flip-flops etc. i vanntette bag’er å jollet inn. Det er forbudt å legge joller på stranden, men det er lagt ut bøyer nesten helt inne ved land hvor man kan fortøye. Vi tok oss først en snorkletur i det krystallklare vannet. Det må være det klareste vannet hittil, bortsett fra utenfor Green Island. Mange fine fisker, sandbunn og stenformasjoner gjorde oss nesten målløse. Etter en stund svømte vi inn på stranden, og der var det jommen meg en bar gitt. Poor Man Bar het etablisementet og lå idyllisk til mellom rullestenene. Poor Man ble man ihvertfall hvis man satt der lenge. Stive priser.
Vi orienterte oss litt, og bestemte oss for å rusle over til den andre siden av øya for å se på en nedlagt koppergruve. Det var et stykke å gå, og det var egentlig hensikten. Stedet lå idyllisk til, og det krydde av små og store stener hvor oksydert kopper var synlig. Vi fant aldri noen gruveinngang, men restene etter knuseverket var fine å se på. Nå liker jo vi både gammel stein og vin med støv på, så halve dagsbehovet ble dekket på denne turen.
Vel tilbake ble det forfriskninger på et nydelig sted som heter “Top of The Baths”, en rådyr restaurant men med en fantastisk utsikt. Vel tilbake nede på stranden tok vi turen ut til Devils Beach. Det er en sti som går mellom kjempesteiner helt nede i vannkanten. Man smyger seg mellom trange passasjer, opp og ned trapper. Man drar seg opp i tau, og man vasser i krystallklart vann. Ingen tvil om at dette er høydepunktet av naturopplevelser hittil. Vi stoppet og badet i en grotte med en sandstrand hvor man kunne se himmelen mellom sprekker og åpninger i hvelvingen.
Området på øya virker veldig kultivert i den betydning at det er utbygd overalt. Smakfulle villaer ligger diskret tilbaketrukket. Ikke mye av det vi hittil har opplevd som autentiske befolkningsbosettinger. Her råder dollaren, og det er nok rike amerikanere som preger landskapet med sine luksusvillaer. Veldig flott, og de som foretrekker det glatte og antiseptiske vil nok like seg her. Vi derimot, foretrekker bar’ene og restaurantene i de falleferdige skurene lenger syd. Men, vi har da møtt noen med afrikansk avstamming, og de er som sine naboer lenger syd like blide og vennlige. Kanskje ikke så mange rastafarier, men allikevel nok av folk som ødelegger seg på mariujana. Vi så flere skilt hengt opp på bla. skoler som fortalte at “Marijuana destroy your brain, you might need it”
Vi forlot bøya i 1700 tiden og la veien nordover til Gorda Sound.
Ut fra Escape