Hvis noen lurer på hvor vi nøyaktig er, eller har vært, når vi skriver på bloggen, kan man klikke seg inn på “kart” øverst til høyere på bloggsiden. Da vil det komme opp en side med kart og diverse røde nåler. Man kan lete seg frem til det stedet i verden man vil se nærmere på med pilene oppe til venstre på siden, og forstørre bildet med + tasten. Klikker man på en nål kan man lese litt fra det stedets bloggside, og evt få opp hele bloggsiden ved å klikke på (…).
Vi har nå forflyttet oss nordover de siste to dagene. I går kjørte vi i Intracoastel Waterways. Det er en 4800 km lang vannvei langs Atlanterhavet og Gulfkysten av USA. ICW består både av naturlige saltvannselver og innsjøer, men mye av distansen er kunstige, håndlagde kanaler. Under ugunstige værforhold er ICW et godt alternativ til å seile ute i Atlanterhavet som er helt ubeskyttet, men generelt sett kommer man ikke lange veien pr dag pga diverse broer som må åpnes før man kan passere. Det er imponerede å se de flotte husene og båtene folk har liggende i sine små “vanngater” som ligger i tilknytning til ICW, men det er jo grenser for hvor lenge det er gøy å drømme om ny “hytte”! Vår erfaring etter i går er at det lett blir mye venting når man akkurat ikke rekker frem til broåpning. Et annet minus er at man ikke får seilt noe særlig for det er veldig trange løp som er gravd ut for vår dybde.
Derfor var vi veldig glade for at værvarselet for i dag var sørøstlig vind mellom 14 og 20 knop. Da det viste seg at vi i tillegg fikk 2 - 3 knops medstrøm, hadde vi en deilig dag med platt lens, god fart og mange nylig nedlastede episoder av Radioresepsjonen vi ikke hadde hørt før 
(Så HELT stille er det ikke uten Sara ombord)
Flyvefisken fløy og andre fisk vaket rundt oss, men nok en dag uten napp. I natt skal vi sove her i Fort Pierce, vi har kastet anker men gleder oss til høyvann, sjøen er nå på sitt laveste og vi hadde foreløpig ikke trengt noe anker. Vi står fast i gjørmebunnen for å si det sånn.
