El Mar

Vi passerte første broåpning ut fra Elizabeth City kl 07.30, og kjørte oppover ICW. Det var en kjølig, grå morgen, men de eldste ombord gledet seg over naturen. Trær, trær og trær på alle kanter av en buktende, naturlig elv. Elven vi fulgte heter Pasquotank River, oppkalt etter en indianerstamme som holdt til her.  Alt vel og bra inntil vi ankom dagens første sluse. Rett før slusen ble det grunnere enn det vi stikker, så da de andre båtene ankret opp for å vente på sluseåpning, slapp vi, for å si det sånn. Heldigvis var det bare å gi litt gass for å komme seg videre da slusene ble åpnet

Neste etappe er en menneskegravd kanal fra slutten av 1700-tallet på 25 km gjennom et sumpområde. Den ble håndgravet av slaver, noe som tok dem 12 år. Mange av slavene rømte under denne perioden, og bosatte seg i sumpområdet. Kanalen ble bygget for å forenkle varetransporten mellom North Carolina og Virginia, og er i dag et naturreservat.

Vi var blitt forsikret av flere “sikre” kilder om at dette stykket av ICW, med noen få unntak, holdt 9 feets dybde. Det skulle vise seg å være skammelig feil. Det føltes som en 25 kilometer lang ferist. En ting er å “bånne” i mudder, noe helt annet å humpe over kjepper og tømmer… Det ble en noe nervepirrende tur. Vi måtte holde lav fart pga alle hindrene, og var derfor usikre på om vi ville nå den andre slusens siste åpning. Heldigvis tar ting tid for slusevoktere her, så vi rakk det med god margin! (ikke i forhold til oppgitte klokkeslett…)

Videre til Norfolk var det (også) plankekjøring, endel broer, men hva er vel det i fohold til nedfallen tømmer? Deilig å komme helskinnet til havn!