Emblem

Vi kom til St. Martin på torsdag, 19. feb. etter en kort tur på 18 nm med mye vind og store bølger. Det hadde vært sterke vindkast og mye svell i bukta på St. Barts hvor vi hadde ligget for anker i to netter, så det var godt å komme inn i en lagune som var beskyttet for været.

St. Martin er delt  mellom Nederland og Frankrike. På den Nederlandske siden så den største sammlingen av mega/super yachts vi har sett noen gang har sett. Det er tydelig at dette er et sted hvor disse båtene ligger å venter på at eierne skal ha tid til å bruke dem. Vi sjekket inn på den franske siden, og ligger inne i havnen i Margiot. Dette er en liten koselig havn. Her finnes alt hva Frankrike har å by på. Små hyggelige fortausrestauranter. Bakere og vin utsalg med fantastiske priser og utvalg. Det er en blanding av dyre og billige butikker, og ikke så “snobbete” som i St. Barts.

I dag, søndag, har det vært karneval i byen, og det var opptog med dansing av kvinner i alle former og størrelser, fargerike kostymer, og veldig høy musikk.

I dag 25 februar seiler vi videre til de britiske jomfruøyene.

Til tross for alle advarsler om kaos p.g.a. streiken på Guadeloupe valgte vi å seile opp til “hovedstaden” Port a Pitre. Vi hadde på forhånd fått rapport fra Mango om at alt nesten var normalt i marinaen, og det stemte bra. Etter en natt der la vi oss ved innløpet til La Riviere Salee.

Dette er en elv som deler Guadeloupe i to. Det er to broer som må passeres, og den første åpnet kl. 05.00, så derfor valgte vi å legge oss for anker ved broen kvelden før. Det var ikke særlig fristende å seile opp til broene i stummende mørke i en elv som ikke var merket sikkelig. Den første delen av turen gjennom Riviere Salee med bro passeringene forgikk i stummende mørke. Vi valgte derfor å stoppe etter den siste broen for å spise forkost og vente til det lysnet ved 6 tiden. Langs elven er det mangrove trær hele veien, og det er et utrolig rikt fugleliv. For ikke å snakke om KNOTT!!

Fra Guadeloupe seilte vi 46 nm opp til Antigua og English Harbour. Det blåste frisk, som det gjør her borte, så vi fikk en ruskete seilas med vind på ca. 10-11 ms og opp i 17 i kastene. Vi hadde vinden fra siden så vi slapp å kjempe mot den tunge sjøen. Den sterke vinden gjorde imidlertid at vi seilet i 7-8 knop.

   
English Harbour er en fantastisk naturhavn, se på “Posisjon” på menyen på hjemmesiden. Dette var en av de viktigste havnene til den engelske flåten her borte på 1700-1800 tallet. Her var jo admiral Nelson den store helten. Vi “besøkte” jo han og hans skip i Portsmouth, for de av dere som husker vår blogg fra juli i fjor.

Her er flotte festningsanlegg og bebyggelse fra den tiden. Ellers er jo Antigua det mange forbinder med seiling. Dette er en av de store seilemetropolene. Marinaene i nabohavnen bærer tydelig preg av det, med den ene båten større enn den andre. Dette er noe vi sikkert kommer til å se mer av etter hvert som vi kommer mer nord og vestover til Jomfruøyene.
Det andre som er verd å merke seg er at Antigua på to måter er forskjellig fra alle de andre øyene som vi har besøkt her i Karibien. Det ene er vegetasjon og natur. Denne øya er flatere tørrere og har ikke den tette grønne regnskogen som dekket de andre øyene. Det andre er at det er mye mer vestlig og ryddig/ordentlig her. Pene hus, rene biler uten bulker (i hvert fall noen) flotte hoteller og badeanlegg, rent og pent på stranden osv…

I går hadde vi en flott tur opp Indian River. Martin, vår guide, kom og hentet oss med båten sin kl. 07.00. Han hadde vi fått anbefalt i boken til Chris Doyle, og fra Pancho som vi traff i Roseau. Han er en proffesjonell elveguide, og er utdannet biolog. Ved å starte tidlig fikk vi se flere dyr, og vi fikk også elven for oss selv, før alle de andre turistene hadde stått opp.

Vi byttet fra motorbåt til robåt ved innløpet av elven. Vi var tre familier, Mango, Amor Fati og oss. Martin rodde oss oppover elven. Vi fikk se gamle mangrove trær, opp til 400 år gamle, med fantastiske røtter, blodrottrær, bambustrær, palmer og mange andre jeg ikke kan navnene på. Han viste oss fugler i alle størrelser, også kollibrien. Det var flere firfisler og iguaner, og vi fikk også et glimt av en boa slange i et tre (som heldigvis ikke var farlig). Elven ble smalere etter hvert, og det hang trær og lianer over oss som “tak”.

Da vi ikke kom lenger med båten, gikk vi et lite stykke til fots. Martin hadde en liten undervisningtime om banantrær, grapefrukt og kokosnøtter, med smaksprøver - deilig frokost i “jungelen”. Det finnes flere typer bananer, en type er frukt, som vi kjenner best, og en type er grønnsak, som bl.a. brukes som snacks. Banantreet vokser 5 meter på 9 måneder, og da er bananklasen klar for å høstes. Da har treet gjort nytten og kuttes ned. Martin fortalte også at planter, trær og frukt og det man finner i naturen blir brukt til medisiner av øyboerne. Tradisjonene blir videreført fra generasjon til generasjon. Denne elven ble i likhet med flere andre steder brukt under innspillingen av “Pirates of the Carribian”. Øya er utrolig frodig, og det som gjør den unik er bl.a. 365 elver og 8 vulkaner.

Vi har vært på Martinique i en uke nå, men ankret opp i forskjellige bukter. Etter Le Marin, seilte vi til Grande Anse D’ Arlet. Der var vannet krystallklart, og det var nydelig å snorkle. Vi ble invitert på middag til Madonna, og fikk servert et fantastisk måltid med “kingfish” som Emil hadde fisket! Etter denne fine bukta satte vi kursen til Fort de France, hovedstaden på Martinique.

Dette er en stor by, i forhold til hovedstedene på de andre øyene vi har vært. Her var det butikker hvor vi kunne få det vi ville, men det er dyrt her også! Kriminalitet følger også med i store byer, og vi opplevet litt “aktion” mens vi var der. Vi satt i båten og så plutselig jolla til Mango kjøre forbi, men ikke med mannskapet på Mango, men med to “innfødte” i 16-17-års alderen. Morten hoppet opp i vår jolle, fikk med seg Hans i Barolo, og tok opp “jakten”.

Heldigvis går jolla vår fortere, og det tok ikke lang tid før tyvene var innhentet. Morten og Hans kom tøffende tilbake med jolla og gutta på slep. Hans kalte opp havnepolitiet, og etter lang tid kom “lovens lange arm” ned til brygga. Morten ga dem en mulighet til å slippe unna ved å svømme i land. Etter mye nøling hoppet de i vannet, men etter noen svømmetak var det bare toppen av luggene som var synlig. De kunne ikke svømme særlig bra! De måtte løftes opp i jolla igjen. Slutten på historien var at den ene gutten greide å stikke av, den andre ble lagt i håndjern og begynte å sloss med politiet. Frode i Mango dro opp på politistasjonen for å anmelde forholdet. Dette tok tid! Tolken hadde med seg et lite barn, og det er ikke bare i Norge man har rett på ammepauser :-). Etter dette er alle nøye med å låse jolla til brygger i land og i båten om natten.

Nå ligger vi i en veldig koselig bukt nord på Martinique som heter, St. Pierre. I 1902 var det et voldsomt vulkanutbrudd her hvor 30.000 mennesker ble drept. Det var kun to som overlevde; drapsmannen som satt i en steincelle i fengselet, og en som oppholdt seg i sin egen kjeller.
Planen er å dra videre senere idag til Dominica som tilhører Leeward Islands.