Escape

Posisjon 13:14.893N 61:16.250W

Piratbukta for siste gang

Ikke det at det er så veldig spesielt her, men det er et fint utgangspunkt for kryssingen over til St. Lucia. Vi ankret slik som sist med en line inn til et av tårnene fra kulissene som har ramlet sammen. I det boatboyen prayer oss blir vi oppmerksomme på at fiskesnøret fremdeles henger ute. Det ble litt hektisk fordi jeg akkurat holdt på å dreie skuta rundt. I det jeg skal gi fiskestanga til Sus så vikler snøret seg inn i DuoGen’en. Det ble mye søl med fiskesnøre og sluker og jeg-vet-ikke-hva, men vi reddet sluken. Vel på plass stimet den vanlige velkomstkomiteen i mot oss. Vi kjøpte litt lime og et smykke, bare for å få fred. Begynner å bli litt lei maset merker jeg. Senere på kvelden kommer en av gutta rett inn fra feltet og skal selge fisk. Jeg regner med at han skal flå oss som vanlig, og spør halvinteresert om prisen på en fin tunfisk. Han skal ha EC$20 (NOK 40) for hele fisken. Jeg tror ikke mine ører, og slår selvsagt til med en gang. Vi har blitt tilbudt mindre fisk tidligere til EC$150. Vi synes synd på stakkaren og gir han 25. Da legger han til en liten fisk til og renser de for oss. Det er tydelig mindre velstand her i Walilabou enn andre steder. Bare en av boatboy’ene hadde motor på båten sin. Selv fiskeren rodde ut til feltet.
Ok, sundowner og på land for å ta bilder. Sist jeg var her var jeg noe indisponibel, så jeg hadde litt seigtseeing å gjøre. I tillegg til filmkulissene finnes det bla. et lite telefonapparat museum !! Utrolig, 100-vis av gamle telefoner og noen sentraler står å støver ned.
Vi tok så de obligatoriske bildene av oss stående inne i likkistene etc. etc.
Tilbake til båten for å lage middag. Tunfisken ble hurtig stekt i sitronpepper og lime. Vi skjærer den i skiver og steker den ca. 2-3 minutter på hver side. Trikset er å treffe slik at kjernen akkurat ikke er gjennomstekt, da blir den saftigst.
Ut fra Escape