S/Y Angerona

13.8.11

Vi la ut fra Vieste den 09.08.11 og kom inn i en liten fiskehavn syd for Bari etter 11 timers seilas (Mola di Bari). Seilasen dit var nydelig, og det meste av tiden gikk vi for fulle seil. Havnen var ikke spesielt innbydende, så vi valgte å ikke forlate båten denne kvelden. Morgenen etter la vi ut kl. 09.00 og stormen møtte oss utenfor moloen.Det var ikke tema å snu, da faren for å bli slått mot land var for stor. Det var godt jeg ikke da visste at stormen ville vare i 16 timer! Jeg fikk seinere vite at Fred hadde lest vindstyrken til 48 knop, og da var det ikke på det værste! En vegg på 8 meter med vann kom uavbrutt mot hekken. Det var ikke tema å finne havn i dette været, bare holde seg ute.Jeg vurderte at min angst ved å se på det som kom, ville ta konsentrasjonen til kapteinen, så jeg holdt meg nedenunder.  Krabbet rundt og sjekket at luker og skott var igjen.  Sikkert ikke det beste å være nedenunder, men ut fra situasjonen vurderte jeg at det faktisk var det tryggeste for ikke å forstyrre, la angsten lamme helt. Imidlertid fulgte jeg med på om skipperen var på plass.Verst var det nesten at det ikke hadde vært tid til å forberede seg mentalt,ble bare kastet rett ut i uværet. Saken ble ikke bedre av at jeg nettopp hadde lest “Haiene” av Bjørnebo. Fortellingen fortelles av styrmann Peder Jensen, og skildrer barken “Enere” på tokt rundt 1900. Skuta forliste, men alt mannskap klarte seg selv om skuta ble slått til pinneved. I fortellingen får vi del i at mennesker ut fra sine forutsetninger, er i stand til å begå de grusomste handlinger. På den annen side får vi del i menneskers mot, og evnen vi har til å stå sammen uavhengig av  det meste, rundt et felles mål når det gjelder. (dette var det godt å bli minnet om med tanke på det grusomme som skjedde på Utøya). Rundt Brindisi var det værst,det var å krabbe, ta spendtak, men ble likevel kastet rundt. Blåmerkene vil nok vare noen dager! Det jeg kunne gjøre var å komme med brødmat, bananer og noen kyllingbiter som Fred fikk i seg, samt komme med varme klær. Et stykke etter Otranto roet det seg noe, og etter ytterligere 3 timer kom vi oss inn i en marina som heter Maria di Leuca. (Ytterste spiss av helen på Italia). Det var mørkt så vi ankret over natten.  Dagen etter fikk vi plass med vann og strøm, og ble møtt av forskrekkede, men hjelpsomme folk som skjønte hvilket helvete vi hadde vært i. En var fra Brindisi, og visste hvordan forholdene kunne være. I Kroatia finnes det øyer og bukter hvor du kunne finne ly, men slik er det ikke her. I skrivende stund har stormen lagt seg både på sjøen og mellom kaptein og matros. Sto nesten med kofferten, men det var jo litt “kronglete” og langt og ta seg hjem.  Fikk en reaksjon dagen etter med skjelving, gråt og en smule sinne.  Bølgehøyde og stormstyrken var knapt målbar inne i båten dagen derpå. Trøst fra skipper Lars Larsen og gode venner hjalp! Bratt læringskurve, men noen erfaringer rikere skulle jeg tro. Må jo tilføye at Fred var veldig flink som fikk oss trygt i havn! Han har fått, og trengte faktisk også litt trøst! Vil vel tro at videre seilas faktisk blir tryggere!Lese ferske værmeldinger, se og lytte til lokale sjøfolk! Klem og hilsen til dere alle fra Gro!
Kapteinens beskrivelse av hendelsene:
Morgenen randt med sol fra småskyet himmel - det blåste litt, men vinden var ikke meldt værre enn det vi har sett på som grei seilas.  Sjekket værfilene jeg hadde lastet ned og samholdt med langtidsvarselet jeg hadde fått servert i Vieste - dette skulle være planke.  Lå longside mellom to fiskebåter, og slapp fortøynigene og dro ut.  Det var litt smalt i innløpet til havnen og litt grunt, slik at jeg måtte passe meg for ikke å gå på.  La inn godt turtall og fulgte en flott kurve ut i munningen. Helvete!! Det var bølger og  vinden sto rett mot. På grunn av grunnen toppet bølgene seg inn - jeg måtte bare gi gass.  Båten løftet seg i baugen og deiset ned med smell og sprut - hva har jeg gjort!! - Kan ikke stanse eller snu her!! kommer til å bli slengt i moloen - får gå ut og vurdere! Jeg så Gro stå krokete i nedgangen til båten med hodet ned - hun turte ikke se opp!  Jeg gremmet meg - dette skulle ikke skjedd.  Jeg kunne bare ha sjekket visuelt ved å gå ut på moloen!! Jeg fikk gå rett mot slik at vi fikk avstand til land.  Etter en halv sjømil kikket jeg meg tilbake -skal jeg tørre å gå inn igjen?  Et raskt blikk på Gros grå ansikt - “Skal vi snu?” Svaret var enkelt: “Trur du jeg vill gjennom det helvetet igjen?” Det var bare ett svar -her fikk vi gå med vinden og håpe på at det løyet.  Jeg sjekket vindinstrumentet - dette stemte ikke med tidliger erfaring.  Vinden var ca 20 kn, men bølgene store som vi aldri hadde opplevd de.  Jeg forsto raskt hvorfor.  Vinden kom nordfra, langsmed, skrått mot kysten, så bølgene hadde hatt god tid på å bygger seg opp.  Vinden blåste mot dit vi skulle, og jeg husket vindpilene viste roligere vind nærmere land mot Brindisi - fikk følge på trygg avstand fra land slik at jeg hadde kontroll!  Sjekket plotteren - jo det var muliigheter før Brindisi, men hvordan var innseilingene - ikke særlig beskyttet -fikk bare se det ann. Gro hadde gått ned, men kom opp et par ganger og spurte hva jeg tenkte vi skulle gjøre - det var ikke noe enkelt svar, og enklere ble det ikke.  Det blåste jo bare mer og mer - hadde jeg sett feil på vindvarselet - jo jeg hadde nok det!!  Vi fikk bare la det stå til og håpe at det roet seg til vi kom til Brindisi.

Jeg hadde vurdert seilasen til ca. 10 timer - dvs. 9 timer igjen!  Siden vi ikke har seilt i kraftig vind før, lot jeg båten gå for motor - medvinden gjorde at vi seilte i rundt 6+ kn med lite turtall, og dieselmåleren viste 76% av 230 liter før vi la ut, slik at det skulle gå bra.  Timene gikk bølgene og vindstyrken økte.  Gro var oppe med brødskive og en vannflaske til meg slik at ikke skulle sulte - det smakte godt.  Var glad hun fikk til dette når det var så urolig. 2-3 timer før Brindisi viste vindmåleren over 35 kn, bølgene vokste seg opp og truet med å komme inn bak, men det gikk greit.  Gro var oppe et par ganger og spurte hvor langt det var igjen.  Jeg svarte henne så godt jeg klarte, men la til at jeg visste ikke om vi kom inn der.  Sjekket kartet - innseilingen passet ikke til bølge og vindretningene!!  Brindisi ligger som en liten klump ut fra landlinjen - jeg må ikke komme for nær.  La oss på 2-3 nm fra land og håpet på det beste.  Rett før Brindisi forsto jeg at dette ble ikke bedre - vinden og bølgehøyden bare økte!!!  Måtte holde godt ut - vinden sto skrått mot land og kunne ikke risikere noe, men ville heller ikke for langt ut hvor det så værre ut.   Da vi hadde Brindisi overrett tilstyrbord var Gro oppe igjen og spurte om det var langt igjen.  Jeg svarte at vi ikke kunne gå inn og at  vi måtte fortsette.  I det samme slo en bølge inn i cocpit bakfra og klasket mot trappenedgangen - det vi hadde av saker i cocpit ble feid på dørken, men jeg fikk reddet det ved å sette føttene ned for at det ikke skulle forsvinne ut bak igjen.  Gro varslet fra neden at vannet hadde slått inn ventilen til kabinen vi benytter til soveværelse og hele senga var våt!! Jeg hadde funnet ut at jeg måtte konsentrere meg om bølgene bakfra tidligere, og nå så jeg resultatet av en liten uoppmerksommhet.  Det bare økte - vindmåleren viste 48 kn da jeg klarte å se bort på den, men det var når det ikke var kast i vinden!  Bølgene tårnet seg opp og brøyt slik at det ble lange skumstriper i sjøen.  Tenkte at disse måtte jeg unngå - det ville kanskje være for mye luft i vannet slik at roret ikke ville “ta”.  Dette stemte nok - i alle fall var det en brytning jeg ikke kom unna hvor båten skjenet til babord, slik at jeg hadde en god jobb med å rette opp igjen.  Erfaringene bare tårnet seg på!! Her var det mye å lære!! Bølgehøyden ble anslått til ca 8 meter, og det må det ha vært, for jeg følte de mye høyere da “veggen sto over meg” og “truet med å ta meg” - Kjeftet på den noen ganger, og det hjalp!  Visste at det var ca. 8-10 timer ned til forbi Otranto, der ville landet kanskje gi litt le.  Det hoppet og spratt, skjenet og skvatt, dette ble jo en vane etter hvert!!  Gro hadde tatt tilhold i forpiggen.  Jeg satte meg midt i slik at jeg så henne med gjevne mellomrom og at det var liv!!  Tro det eller ei - midt i det værste kom hun med kyllingkjøtt som hun hadde gjemt fra dagene føre.  Jeg måtte jo holdes i live!! Peanøttposer spratt opp av luken som til en ape på sirkus - og jeg hadde det kjempefint!!  Heisann der kom det jo en banan også!:)  Timene gikk i det samme, og vinden holdt seg rundt 40-42 kt.  Temperaturen var fin og jeg fikk kjølt meg med gjevne mellomrom da sjøen dusjet meg ned. Satt fastspendt hele tiden slik at jeg ikke skulle kastes overbord, og følte meg relativt trygg - båten holdt jo mål!  Like før Otranto vurderte jeg at dette måtte bare fortsette - seilasen altså - ikke været - det bestemte seg selv.  Jeg hadde håndstyrt i ganske mange timer nå og bergynte å kjenne igjen “lovens lange arm”.  Fant ut at jeg måtte sette seil for å spare diesel.  Dro ut litt genoa og erfarte at dette gikk jo veldig greit - kun en liten flik ute og 7+ kn før jeg visste ordet av det.  Dette passet med bølgene og etter en stund forsøkte jeg autopiloten - dette gikk også greit - endelig et pusterom!  Jeg kjente at jeg var sliten, men nå kunne det ikke være lenge igjen før vi var nede for “støvvelhelen”.  Det hadde blitt mørkt for lenge siden, ca. kl 2030.  Jakke og bukse + støvler hadde kommet plutselig opp av luken og alt var bare velstand.  Rundt midnatt passerte vi Otranto - det var fremdeles ikke tenkelig å gå inn til marina der - fremdelse over 35 kt vind, men bølgene var ikke så hissige, og de avtok til “behagelige” 3-4 meter.  Månen var oppe - nesten full - det var jo egentlig en utrolig natt!!  Like etter Otranto turte jeg å gå nærmere land - fikk litt le av landet, og bølgene var nede i 2-3 meter - det brøyt ikke så mye, og månen spilte i sjøen så stemningen gikk rett i sjelen.  Gro hadde sovnet og jeg visste vi hadde klart det!  Vi rundet “helen” kl 0300 og sjøen ble flat - vinden nesten borte.  Gro kom opp og lurte på hvor vi var.  Vi var begge glade for å ha kommet i le.  Det var en god bukt med ca 8-10 meters dybde rett utenfor marinaen, og vi bestemte oss for å kaste anker.  Gro gikk frem på dekk og senket ankeret da vi var i posisjon. Vi kikket på hverandre og var glade for å ha kommet oss trygt i havn. 18 timer hvor 16 var “ragnarokk” blir man jo litt merket av.  Vi har lært utrolig mye - også hvor alvorlig det er å vurdere feil, men best av alt var at vi klarte utfordringene.  Jeg må vel kanskje også nevne at det ble en “liten storm” i ettertid om hvem sitt ansvar det var at vi kom ut i dette, men den stormen la seg også etter hvert.

Det ble ingen store skader utover det Gro har beskrevet.  Et vandt forsvandt strammeren på, litt rot nedenunder, men takket være Gros systematiske lagring og stuing av saker og ting, var det ikke mye å rydde opp.

Forøvrig hilser jeg til alle, familie, venner og bekjente, kolleger som andre. Vi gleder oss spesielt til Las Palmas hvor vår gode venn og min tidligere kollega Gjermund Ingolfsland mønstrer på i november!  (Beklager at vi ikke fikk noen bilder av turen!)