Det var utrolig deilig med en natt der båten lå helt stille igjen! Etter morgenritualene tok vi jolla inn til kaien, for å sjekke inn både båten og oss selv i dette landet. Vi hadde på forhånd lest i pilotboken at dette kunne være ganske omfattende, og at vi bl.a. måtte inn til flyplassen ved hovedbyen for å få stempler i passene, som fungerer som et slags visum. Det viser seg at det har skjedd endel fremskritt siden boken gikk i trykken for fem år siden 
I det vi nærmet oss kaia, ble vi henvist en passende plass for jolla av en hyggelig og hjelpsom fyr. Til tross for at vi har seilt Portugal både på langs og på tvers, er portugisisk fortsatt som gresk for oss. Det er et språk de fleste her forstår, men heldigvis kunne vår venn Mr Jailson både fransk og noe engelsk i tillegg. Han tilbød seg å ta oss med for å hjelpe oss med alle formaliteter og andre affærer vi ønsket å gjøre. Først var det havnekontoret som skulle besøkes, før vi tok en tur til politistasjonen like ved. Her mottok vi håndtrykk og stempler i passene, og det hele fortonet seg langt enklere enn i Spania og Portugal.
Da formalitetene var i orden, trengte vi å dra inn til Espargos for å ta ut kontanter. Mr Jailson ordnet busskyss. Her brukes minibusser og jeeper som offentlig transportmidler, og de plukker opp folk som ønsker det langs veien. På det meste var vi 13 personer i en 11-seter, med musikken på full guffe og alle vinduer på vidt gap, en opplevelsesrik tur!
For en som har tilbragt to år av barndommen i Tanzania, var det veldig gøy å se og oppleve den afrikanske kulturen og mentaliteten. Ja, det var gøy og fasinerende for hele mannskapet; -så utrolig annerledes enn alt annet vi har sett til nå.
Etter at penger var tatt ut, ønsket Mr Jailson at vi skulle sette oss for å ta noe leskende. En øl for hans vedkommende, og det var da vi skjønte at dette nok ikke var dagens første… Vi sjekket ut noen supermarkeder i Espargos også, hadde på forhånd fått inntrykk av at det var veldig lite å få tak i her, men det viste seg å ikke stemme. Utvalget i butikkene er mer enn bra nok til å leve av mens vi er her.
Så bar det tilbake til Palmeira, og her tok vår venn oss med til stedets restaurant. Nå ønsket han tydeligvis lunsj, med øl… Dette (ølet, altså) bar hans språkkunnskaper etterhvert preg av. Engelsk kunne han etterhvert så og si ikke, og fransken ble noe uforståelig. Da det kom en annen seiler forbi som trengte hans hjelp til dette og hint, var det greit for oss at arbeidsdagen for oss var over.
