S/Y Hilde

I dag var det planlagt tidlig ankerloefting for aa komme riktig til passering av “Hole in the Wall”. Og det kan vi bare understreke at det navnet har det fatt av at oya formelig var skaaret i to og midt mellom disse to oeyene kunne altsaa vi passere, og for en passasje…. Men foer vi kom saa langt skulle jo ankret opp og for foerste gang paa turen maatte vi bare inse at her sloss vi med noe som var langt sterkere enn oss. Etter aa ha proevd alle kunstens regler og som alltid har resultert i at ankret har loesnet var konklusjonen enkel. Dette kan ikke loesnes fra overflaten. Uten at verken Kokken eller Bibliotekaren har stemmerett paa dekk, var de begge enig om at her var det bare aa sage av kjenningen og saa ble det vel en ordning etterhvert.
Selvfoelgelig var ikke Skipperen enig i dette og komanderte baade Maskinisten, Styrmannen og Byssegutten paa dekk. Styrmannen hadde jo manuvrert etter kunstens regler mens maskinisten hadde kjoert vinsj for aa klare brasene. Naa loep Maskinisten under dekk . Han saa nok hva Skippern tenkte og med krokodillesporene paa stranda fra kvelden foer, havnet han rett paa potta..! Derfor ble det Byssegutten som fikk ordre om aa ifoere seg svoemmefoetter og maske. Han er jo ikke skvetten den karen og vil jo alltid tekkes Skippern. Skippern ville finne ut av hva som hold vaart saa omtalte og kjaere anker der nede i dypet.
Paa dette tidspunkt hadde baade BLUES og LORNA lagt seg bi og BO og Vivi kom i Dingyen og tilboed seg aa hjelpe. De fikk Skippern i tvil et oeyeblikk om at det var for brutalt aa komandere Byssegutten i vannet her i det verste av krokodilleland. Vi reankret med et lite reserveanker vi egentlig kjoepte til KRISTIAN og fikk slakket kjettingen, og proevde igjen alt vi tidligere har opplevd hjelper. Men …ingenting hjalp.
Saa kom Kokken opp fra byssa og lirte av seg “…ja vi skulle ha hatt Fernando her naa, saa hadde han faatt oss loes”. (Fernando husker dere kansje fra Manihi i Frans Polynesia). Og enten det var dette Byssegussen trengte aa hoere eller saa var Fernando her en tur, for Byssegutten gikk i vannet og dykket og dykket inntil anker, kjetting og hele fadirullan var loesnet fra koralhodet der nede paa bunnen og heldigvis…uten at krokodillene kom. Manskapet var enig om at dette maatte vaere den beste bryllupsdagspresangen eierne kunne ha faatt. Naa sto Hole in the Wall for tur…
Masse boelger i innloepet, sterk medstroem men “hullet” var jo nesten like bred som innloepet til Brasoeya fra vest, saa dette var jo ingen ting aa regne. Men bergformasjonene som har skapt navnet var utrolig flotte og vi kunne se hvordan oeya var bygget opp lag for lag. Senere skal vi legge ut bilder, men det lar seg ikke gjoere her ute fra “ingenmannsland” saa dere faar tenke dere til at dette er som skiferhelle paa skiferhelle og kanten mot “sundet” var skjaert rett ned.
Det blaaser liten til stiv kulig hele tiden og vi fant oss igjen en fin ankringsplass men da vi skulle starte motoren for aa gaa det siste stykket innover uten seil ettersom vi hadde vinden midt imot, saa kom der ikke noe kjoelevann saa det ble kryssing til vi var langt nok inne til at ankret kunne gaa i vannet. Maskinisten maatte innroemme at han hadde sett de siste dagene at kjoelevannstrykket ikke var som det skulle, men av makelighetshensyn hadde han unnlatt aa gjoere det han skulle. Nemmelig skifte impeller. Naa er alt i orden og etter den oppstrammeren han fikk av Skippern, ble det helsjekk av Dieselfilter og oljer saa naa er alle glade aa fornoeyde. Kokken ville gjoere litt stas paa Bysseguttens innsats tidligere paa dagen men da mente Styrmannen at det burde tilfalle alle etteer den eminente seilasen helt inn til ankring og for foerste gang siden en sommerdag i Hestehagen, helt uten motorhjelp.
Dykkerhilsen fra S/Y HILDE Reidun & Finn
Soendag 27.juni 2010