S/Y Hilde

Fremdeles motorseiling! Men etterhvert med god stoette fra en nordvestlig lett bris og som i loepet av noen faa timer foerte oss til Maumere som er “neste” stopp i arrangementet Sail Indonesia. Dette er uten aa fornaerme Alore og Kalibahi, den foerste “byen” siden vi forlot Kupang. Bybegrepet har nok endret seg noe siden vi forlot Australia men saann er det bare. Maumere har en noe trist historie ettersom den i 1992 ble hards rammet av et jordskjelv hvor episentret bare laa noen mil fra byen og hvor byen ble lagt i grus og mange titusner doede. Vi legger ikke skjul paa at vi var spente paa hvordan dette ville se ut i forhold til byggeskikk og standard i forhold til de andre stedene vi har besoekt.
En liten sveip inn paa havna bare for aa fastslaa at her kunne man ikke ankre. Det var braadypt og bare korallrev utenfor der hvor de store fartoeyene beveget seg, saa her var det bare aa se seg om etter annen ankringsplass. Sail Indonesia hadde paa forhaand gitt oss posisjon til den bukta der hvor arrangementet skal skje og der fant vi ogsaa grei ankring selv om det etterhvert som flere baater kom inn i gaar ettermiddag, ble trangt. Vi ligger utenfor en flott “resort” som fortiden huser en gruppe Nederlandske turister.
Saa var det byturen…for aa se paa feiringen av den 65. Indonesiske uavhengighetsdagen. Minibussen paa hovedveien kom etter noen faa minutter med venting og musikken og standarden var som i Kupang. Med andre ord…trangt og med desibel godt opp mot flystoey. Skipperen paa BLUES og Maskinisten var dog enig om at hoerselen nok ikke kunne odelegges saerlig mer, saa her var det bare aa nyte hver en tone man kunne oppdrive for det er jo ikke ofte man faar anledning aa hoere hele tonespekteret. Spraaket er en utfordring og det anbefales paa det sterkeste aa skrive opp noen gloser og navn for aa kunne bli forstaatt. Bibliotekaren foreslo selvfoelgelig dette foer vi dro og hvorfor hun ikke skrev ned navnet paa hotell vi ligger ved, vites dok ikke. Men det kan vaere at baade Skipperen og Byssegusset gjentok navnet paa hotellet saa enkelt og mente at dette ikke var noe problem aa huske, at troverdigheten oversteg fornuften. For…navnet ble ikke nedskrevet …og vel inne i byen og paa spoersmaal til Skipperen, henvente han seg til Byssegutten som saa rett ut i lufta og …et navn… kom klart og tydelig. Men, var det riktig…Bibleotekaren tvilte og det ville tiden vise naar buss tilbake skulle finnes. Ja, her er det nemmelig ingen ruteplan eller ruter. Bussene gaar dit folk vil bli kjoert.
Selv om det var “uavhengighetsdagen” saa var Markedet med groent, fisk, kjoett, sko, klaer og alskens dubbedingser oppe, og hit maatte jo hele manskapet. Da Skipperen paa BLUES spurte om skostoerrelse og viste sine “skateboard” av noen sandaler, lo den lokale saa han nesten ikke kunne faa frem at det stoerste han hadde var nr 42.
Standarden og oppbyggingen av byen bar preg av at det hadde vaert svaert faa midler tilgjengelig i oppbyggingen og standarden var deretter. Langt tilbake for baade Kupang og Kalibahi.
Et lite besoek paa en kinesisk kafe ga oss litt paafyll av veske og litt avsvaling som vi saa saart trengte. For her det varmt. Ja, veldig varmt, og det var ikke noe drag i lufta som formelig kunne skjaeres huller i og i haap om aa finne kaldluft. Feiringen som vi kom inn til byen for aa se lot vente paa seg og etter aa ha staatt aa sett paa at de millitaere stillte opp skoleklasser og millitaere som om det var en battaljonoppstilling, fant vi ut at det var best aa lete veien tilbake til hotellet, bukta og baatene foer det ble moerkt.
Og lete maatte vi…De lokale minibuss sjaafoerene og deres hjelpere, for det er det minst to av, hadde store problemer med aa oppfatte navnet paa hotellet vi skulle til og forslagene haglet i retur. Dette medvirket nok til at “husken” til de av manskapet som tidligere hadde ledd av aa skrive ned navnet til hotellet, ble noe endret…og det ble fort konstatert at vi dro i fullstendig gal retning selv om busssjaafoeren saa han visste hvor vi skulle. Etter at alle passasjerer var levert, ble bussen myndig men bestemt snudd av Skipperen, og peking rett frem, hoeyre og venstre, igjen og igjen, i kilometer etter kilometer,…til tvilen meldte seg ..! Var vi kjoert for langt? Var vi for langt fra sjoen? Nei, kjoer paa saa Skippern til sjaafoeren…og han saa gjorde…og da..plutselig aapnet innskjoerselen til hotellet seg og det ble kommandert STOPP. Litt rygging og baksling, saa sto vi der…og sjaafoeren lo godt da han leste opp navnet paa hotellet som hvor bare forbokstaven var lik med det navnet han fikk oppgitt.
Etter en god middag, med fisk og ris, ble det tidlig kvelden og roen og stillheten kunne igjen senke seg over HILDE.
Busshilsner S/Y HILDE Reidun & Finn Onsdag 18.august 2010 0800 Indonesisk tid