S/Y Katrina

Hei alle sammen der hjemme. En ting er sikkert og det er at det ikke er så lett å skrive innlegg til hjemmesiden, som vi hadde trodd på foprhånd. Her ruller det godt og tre av oss liker ikke så godt å være nede. Det er bare Bjørg som holder stand med plaster bak øret. Men vi er nå her ombord og må gjøre det beste ut av det.

Vi kom oss greit ut til startområdet, etter at vi hadde sagt adjø til Tora, Erik, og Wictors familie med faren hans. Vi gjorde oss klare til starten, og kom oss over linje rett etter at skuddet hadde gått, men hva hjelper det å komme først over i en lensestart, når det komme over hundre båter bak deg. Men etter en liten stund får vi rullet ut Code Zero og tråklet oss ut i friere farvann. Etter hvert kommer det mer vind, og det er ikke lenge før vi er oppe i 7 - 8 knops fart. Kurs 140 grader for å komme fri av feltet inne vd flyplassen, der vinden kan aksellere tiolover 30 knop på noen sekunder.  De første timene er båtene samlet, men utover kvelden er spredningen stor.

Vinden øker stadig litt og det er mindre og mindre farvete seil å se. Men vår røde, hvite og blå Code Zero er oppe nesten hele natten. Litt for tøft kanskje, for ut på morgenkvisten må den ned. Rulla har skåret seg. (Nå blir det fem minutter pause i skrivingen, for jeg må opp og spy, 24. november 13:00 - 13:05 ) Første natten Mens jeg er på dekk og jobber, med sele og vest, mister jeg ballansen og faller forover med hodet inn i vantene i le på styrbord side. Resultat: det ene brilleglasset forsvinner og skrubbsår i ansiktet. Det føste døgner klarte vi 150 nautiske med snitt på opp mot 7 knop. Toppfart i en surf var på 12,4 for det lille storseilet og fokk etter at Zero var nede.

Været om dagen er godt og varmt, men om natten er det ikke en gang Kanarivær. Wictor og jeg tar vaktene de to første nettene og da sitter vi i regntøy. Ikke det et det regner, men det er fuktig. Selv om sko og strømper ikke er i vann, så er vi klissvåte på bena når solen står opp ved sjutiden. Da har den vært borte i 12 timer. Kontrasten til å seile i Norge om sommeren er stor, men hittil har vi hatt stor glede av måne og stjerner de to første nettene. I natt tårnet det seg opp til dramatikk, for et stort cruiseskip som kom bakfra, så ut til å passerer oss til styrbord. Men når Costa Magica er et par nautiske unna, ser vi pluttselig den grønne lanternen dens. Wictor kaller den opp og får høre at den har sett oss og vil gå bak oss. Det skipet og lys fra et par seilbåter var det vi så siste natt , og siden har vi ikke sett noe i det hele tatt. Det eneste liv er når noen kaller opp på VHF’n, men det blir mer og mer grøtete det også. Nå må jkeg slutte, for jeg må oppp og spy igjen
Hilsen Wilhelm og de andre på SY Katrina