S/Y Katrina

I dag er det Bestepappa som sover lengst, og han er ikke våken før halv åtte. Da har han sovet i elleve timer i cockpit. Han våkner til fullt liv i salongen, der det blir laget kaffe og noe småtteri å spise på, noen Rugsprø.

En med egg, tomat og majones og en med ost. Jeg setter meg og tester internett, får lagt inn noen bilder og sender de. Det har blåst godt i hele natt, og gjør det fortsatt, men vi starter med å gjøre Katrina klar for å seile ned til øya Carriacou, som tilhører Granada. Det blir ikke så sen start i dag, for 09:50 surrer motoren og ankeret er oppe fem minutter senere. I rolig tempo går vi ut av havnen, setter storseilet så fort vi er klar av fyrlyktene på sydsiden av det revet vi har ligget innenfor i natt, og vi er under seil klokken ti. Med en kurs på 230 grader lenser vi nedover i 6 - 7 knop, og det blir noen surfer på bølgene fra Atlanterhavet opp mot 10 knop. Vi har litt følelse av turen over Atlanteren. 11:35 er vi ved i innseilingen til Tyrell Bay, og bruker motoren det siste stykke inn. Vi går forbi noen skip, et lasteskip med navnet Bustein, en slepebåt kalt Midtgard og en lekter som har navnet Bergen overmalt, og føler oss nesten hjemme. Rett innefor skipene er det en del svell, men vi går lengre inn og legger oss for anker i andre rekke og kan kutte motoren fem over 12. Det er Nicoline og Jacob som finner frem ankerdrammen, og i dag er det Jacob som kommer med juice, sodavann og akevitt, uten at noen har bedt han om det. Nå er vi kommet til et nytt land, så vi må sjekke inn. Det kan vi ikke gjøre her, så vi må inn tilbake til Hillsborough, som vi seilte forbi. Nicoline og Jacob blir med Mimmi og meg, når Olav setter oss i land, og jeg angrer ikke på at jeg også blir med. Vi treffer en dame rett oppe på veien, som virker litt påseilet, men hun forklarer og forteller hvordan vi kan komme frem med buss. Man vi vil heller ha en taxi, og vi finner en, som er tom og har motoren i gang, utenfor en dagligvarebutikk. Der inne finner vi sjåføren, som kan kjøre oss. Standeren på taxi er ikke helt den samme som hjemme, og denne gangen får vi en bil som vel ville blitt avskiltet i Norge. Det er den minste Suzuki varebilen, med fire seter, og før vi setter oss inn ber Kathrine han kjøre forsiktig. Bilen er tretten år gammel og bærer preg av det. Ingen seter er hele i trekkene, tenningslåsen henger i ledningene sine og det skrangler når vi setter i gang. Vi er blitt enige om en pris på 50 EC$. I det vi starter kommer det en venn av Junie, som sjåføren heter, som også får sitte på i baksetet, der Kathrine og barna sitter. Og han kjører pent. Om det er for at vi har bedt han om det, bilen er dårlig eller for veien ikke tåler større fart, skal være usagt, men vi er fornøyde. Inne i “byen” er det to gater, begge enveiskjørte. Nordover kjører vi i bakgaten og sørover i hovedgaten. Junie finner frem til Immigration og venter, mens vi er der. Her er det ikke gjort i en håndvending å sjekke inn. Det starter med at han bak disken, som ikke helt har stått opp med det rett benet i dag, lurer på når vi kom til Carriacou. Papirene står det at vi fortslot Union i går, så hvor har vi vært i mellomtiden? Han tror oss ikke helt når vi forteller at vi lå der oppe i natt, for å slippe å seile i går med en baby på 6 måneder, men godtar det og sier at vi neste gang må komme til Hillsborough med båten først. Heldigvis godtar de mannskapslisten vi har laget, og den får de i fire eksemplarer. Litt mer livlig blir det når kollegaen kom mer inn, for han er i strålene humør og resten går greit unna. Mens vi blir betjent kommer det inn et nederlandsk par med tre barn som skal sjekke ut og en engelskmann som skal sjekke inn. Godt vi kom først. Så er det over til Custom, der vi møter på en ny pirk. Han mener vi mangler et papir fra St. Vincent, men må ta seg i det. Med en bunke papirer blir vi sendt opp i andre etasje, der vi få noen stempler på papirene og betaler 50 EC for innsjekk av båten. Men det ender ikke der, for med noen av de samme papirene blir vi sendt ned til et annet kontor i første. Der må vi betale 40 EC og 60 cent for personene som er om bord, før innsjekkingen er over. Ute på gate står Junie og venter på oss, og han kjører oss til en minibank, før ham setter oss av ved et “supermarked”. Der får vi iskrem til tre “barn”, Pringles, tomatbønner og parmesan. Fløte har de heller ikke her. På veien tilbake til Tyrell Bay får vi en liten sightseeing rundt i området, der han viser stolt frem et veikryss med seks veier inn i krysset, og litt videre forteller han at de store husene eies av innfødte, som har vært i UK og arbeidet, og når det går av med pensjon flytter tilbake til øya og bygger stor bolig. Tilbake i Tyrell Bay viser han øyas beste Pizzarestaurant og hvor det skal seiles regatta med for barn på lørdag, før han setter der vi startet og vi betaler 70 EC som takk for en fin tur. Han blir med på en bar, som har uteservering på sjøsiden av veien. Der blir det fruktdrikk til barna, cola til Junie og meg og rompunsj på Mimmi. Der kommer vi i kontakt med en engelsk dame, som flyttet hit med sin innfødte mann for seks år siden. Hun forteller at de ikke har hatt det så kaldt som i disse dager, siden hun kom hit ned, og hun synes Jacob og Nicoline er flinke i engelsk med det grunnlaget de har. Olav henter oss når glassene er tomme, og det blir middag om bord. Jentene steller i stand en nydelig hakk, som glir ned på høykant. Når jeg er ferdig med å skrive dette er klokken allerede blitt åtte, så det er vel ikke lenge før vi skal til køys, etter nok en vellykket dag i Caribbean.