Vi fikk nok en gang bevis på hvor nyttig det har vært å bli guided over de lengre distansene vi har seilt av Frivind. Det kan være litt for langt mellom liv og lære når vi finner ut av værutsiktene på egenhånd. Fra mandag kveld til tirsdag morgen var det meldt om vind fra øst og 10 - 20 knop vind. Dette passet perfekt for en seilas fra Union til Tobago, da kunne vi holde en kurs på 146 grader, rett mot målet. Da vi forlot Union i 17-tiden, viste det seg imidlertid raskt at det blåste fra sør-øst, nesten rett i mot. Vi startet derfor med å gå nord-østover for å komme godt utenfor alle øyer og rev, før vi slo og seilte sydover. Det er en god stund siden vi har seilt i motvind, og med bølger opp i 2 - 3 meter, og vindstyrke på mellom 20 og 30 knop gjennom hele natten, var vi glade for at vi ikke skulle over hele Atlanteren denne veien 
Heldigvis dreiet vinden endel i løpet av natten, så vi klarte etterhvert å gå rett mot det nord-østre hjørne av Tobago.
Kl 09.00 var det deilig å hive anker ved Pirate Bay. Vi er kommet til en utrolig frodig øy. Det ser ut til å være jungel på alle kanter. Dagens første plan var å sjekke inn i landet og å spise frokost i Charlotteville. Papirmølla tar sin tid, men det er vi vant til. Det som var litt værre, var at minibanken ikke virket, og cash må man jo ha. Både for å sjekke inn, og for å spise frokost. Vi ble derfor anbefalt å ta en buss eller taxi til Roxborough, en by på sør-østkysten. Buss er også vrient uten cash, men en “taxi” klarte vi å gjøre en avtale med. Øya her er ikke bare frodig, men også veldig kuppert, så et stykke opp i den første svingete, bratte bakken, steg det røyk opp fra motorrommet. Da var det bare å smøre seg med tålmodighet, sjåføren hadde liggende klar en vanndunk i bagasjerommet, så det var nok ikke bare fordi bilen var litt overloaded at den begynte å koke. Så bar det videre, og i neste oppoverbakke stoppet han for sikkerhetsskyld og skulle sjekke hvordan det gikk med radiatoren. Flaks at det gikk bra med ham, for da sprutet det kokende vann i alle retninger. I den tredje lengre oppover’n svingte han innom en mekanikervenn. Han mente det var greit å sjekke ut om bilen tålte å kjøre videre. Etter ca 20 minutter hadde bilen fått stempelet “godkjent”, og vi kom oss til Roxborough uten flere stopp
Nå viste det seg at minibanken i denne byen heller ikke virket, men her var det heldigvis en bank. Overraskelsen var derfor stor da det heller ikke her var mulig å ta ut penger, de fikk ikke kontakt med vår bank. Dette gjalt tydeligvis for flere utenlandske banker, for det var to svenske damer som klikket i vinkel da de fikk den samme beskjeden som oss. Til vår store glede klarte vi å spa frem noen Euro og noen EC dollars som banken kunne veksle. Da hadde vi råd til taxi’en, buss hjem, immigration office og frokost/lunsj. Nå var det blitt langt på dag, 13-tiden, og vi følte oss døden nær (bortskjemte som vi er). Etter å ha fått stillet sulten, tok vi buss tilbake til Charlotteville og på denne turen fikk flere av oss også en blund (ble veldig lite søvn i natt).
Så var det tilbake til immigration office hvor vi betalte og ble godkjent. For sikkerhetsskyld testet Martin minibanken en gang til og ut rant cashen!!! Vi kunne m.a.o. ligget og sovet på plenen utenfor der hele dagen, og vips så virket the cash machine.
På ettermiddagen kom Maja og Leif fra Skamløs en tur innom. Hyggelig å se dem igjen, vi traff dem også i Mindelo, og de har vært her i tre uker nå. Veldig fint å få litt råd og tips av dem når det gjelder øya her.
