S/Y Hilde

Torsdag 15.januar var siste dag ombord for vaare kjaere paa besoek. Det var med tungt hjerte og klump i halsen vi to sto igjen og vinket til taxien som rullet ut fra Rodny Bay paa St Lucia. Noen herlige uker var over og egentlig sto vi der og gledet oss over hva vi hadde opplevd sammen med Aurora, Hilde, Will, Kristian og Stine og innsaa at igjen kom tiden til oss, naa med en annen vinkling og andre utfordringer.

Hva har saa skjedd siden ”sist”.

Etter en kort seiltur fra Union Island ankret vi opp i Salt Whisle Bay paa oya Mayreau som ligger rett innenfor Tobago Cays. Bukta var nydelig med palmetraer langs stranden som dannet vindskydd mot en meget sterk nordoestlig vind og med ankret paa 2,5 meters dybde klarte vi ogsaa aa unngaa doenningene som rullet innover i bukta. Her hentet vi kokkosnoetter fra skogen og det ble ogsaa en liten spasertur innover oeya, men uten at vi kan si at vi utforsket den. ”Ungene” snorklet og koste seg i det flotte vannet. Vi kommer nok til aa ankre opp paa samme sted naar vi senere seiler soerover igjen. I flott seilervaer la vi neste dag kursen mot St.Vincent og etter aa ha staatt paa en styrbord halser i nesten syv timer, ankom vi Wallibalibo Bay hvor en del av filmen ”Pirates of the Caribien” ble innspilt. Seilturen som var av karakteren ”paa skakke”, hadde til tross for sin karakter gitt hele manskapet en nydelig tur. Det var utrolig aa se Stine, Will og Kristian ligge paa rekka aa sole seg mens sjoen fosset forbi og enkelte ganger avkjoelte dem. Jeg tror ingen av dem hadde forestilt seg at det var mulig aa kose seg paa denne maaten i slik vind og sjoe. Men HILDE viste igjen at hun er en ypperlig seilbaat og tar godt vare paa sitt manskap.I Wallibalibo Bay skulle vi sjekke ut fra St.Vincent og det var lettere sagt enn gjort. Kontoret var oppe bare mellom fem og seks og ettersom vi ankom etter seks var det bare aa vente til neste ettermiddag, men det kunne jo ikke vi…. Etter litt undersoekelser fikk vi tilbud om skyss av eieren av stedets ”restaurant” inn til naermeste politistasjon og alt ordnet seg etterhvert. Havnemessig var det et flott sted med boeye i baugen og akterfeste i land og nesten flatt hav selv om doenningene rullet inn lenger borte i bukta. For oevrig var eieren av boyene og hans pub vaert et besoek. En utrolig hyggelig kar som hadde mange norske ”venner” og han viste det baade med musikk (Lars Klevstrand og Nina..) og med det norske flagg som prydet en del av baren. Kullissene fra filmen var fremdeles intakt og for de som hadde sett filmen, var det gjenkjennende nikk til litt av hvert.

Tidlig neste morgen satt vi igjen seil og naa med kurs for St.Lucia. En skarp seilas med mye vind og mye sjoe foerte oss raskt opp til Marigot Bay og nok en gang foelte manskapet at ”seiling er goey” selv om det gaar paa skakke. Det ble ogsaa litt spennende en stund da det gikk ut noedmelding over VHFen og vi kunne se noedrakettene ikke langt unna oss. Kursen ble lagt om men innen vi kom frem var det heldigvis kommet til en redningsbaat med pumper som klarte aa holde baaten flytende. Vi kunne sett kursen videre og i Marigot Bay ble det boeye og etter vask og stell dro ”ungene” i land til litt fornoeyelser mens vi to ble igjen ombord som barnevakt. Aa vaere barnevakt for Aurora var ingen forsakelse og vi koste oss. Vi laa i den innerste bukta og kunne paa naert hold betrakte de mange megacruserne hvor den ene var som en hurtigrute. Det ble tid til en liten spasertur neste morgen og en nydelig fransk baquett kunne inntas foer vi satte seil.Seilasen opp til Rodny Bay ble en ”stampetur” med vind og sjoe rett i baugen om vi skulle foelge kurs direkte. Det kunne vi ikke og turen oppover ble noe lengre enn forventet men slett ikke ubehagelig. Rodny Bay har vi tidligere skrevet om og det eneste vi vil gjenta er at det er en flott marina med lett tilkomst til omgivelsene rundt. Sist vi var paa St.Lucia avventet vi aa besoeke oeyas severdigheter til ”ungene” kom og kunne vaere med oss. Vi brukte den nest siste dagen til dette og vi kommer senere tilbake med en liten ”reportasje” om hvordan vi sammen opplevde noe av St.Lucia. Vi fortalte ”sist” om vaart tilfeldige moete med Magnar og Olaug ute paa Tobago Cays, som ble for kort i forhold til ”long time –no see”. Men det skulle vise seg at tiden ville det noe anderledes. Torsdag formiddag dukket det plutselig opp en jolle ved siden av oss og der satt Magnar og Kjell. De og resten av besetningen pa PARADISE trengte skyss til Martinique og saann ble det. Fredag 16.januar utpaa ettermiddagen ankom vi derfor Le Marin,  som ligger paa soerspissen av Martinique, etter en nydelig seilas og koselig tur. Besetningen slappet av og lot solen legge fra seg de siste straaler foer flyturen hjem til gamlelandet.  Paa grunn av mange som skulle i land og mye bagasje soekte vi etter et kai aa legge til, men her var det tjaake fult. Men hva gjoer man da. Jo, da spoer man fint den naermeste baaten om aa faa ligge ved siden av…og …. her ligger vi fremdeles. Alle var i land i god tid til taxien kom, men dessverre fikk ikke jeg(Finn) sagt ordentlig adjoe paa grunn av at jeg maatte vente paa ny vindmaalerinstrument i baatbutikken. Jeg benytter derfor anledningen naa til aa si ”Ha det Kjell, Evy, Frithof, Kirsten, Magnar og Olaug. Haaper dere fikk en fin flytur hjemover”. Baaten vi ble liggende ved, en finskeid Finngulf, viste seg aa ha et utrolig hyggelig manskap og vi fant fort tonen.Mango Bay er den stoerste charterhavnen vi har sett saa langt. Det betyr at hit kommer seilerturristene og skipes ut i sine respektive seilbaater med og uten proffesjonell skipper. Det er flest katamaraner og stort sett seiler de soerover men noen seiler ogsaa til andre havner her paa oya.  Ute i bukta ligger hundretalls baater paa anker og paa  boeyer og det er iflg marinakontoret umulig aa finne ledig plass inne i marinaen. Stedet er bygget opp omkring turismen og bebyggelsen er ganske ny, sett bort fra et lite omraade rundt den gammle kirken.  Det er ogsaa bygget et stort nytt sykehus og byggeaktivitetene er fortsatt store.Internettforbindelsen er dessverre ikke god og vi strever faelt for aa komme paa nett. Men som dere ser saa gjelder fremdeles ordtaket ”den som gir seg er en…..”, og vi klarte det igjen ellers hadde dere ikke kunnet lese dette. Etter at vi forlot omraadet rundt Union Island med vaare norske og danske seilervenner, har det vaert faa norske baater aa see. Det var derfor hyggelig i dag aa kunne hilse pa ABIM fra Aalesund som ogsaa ligger her. Takk for en koselig ettermiddag. Soendag 18.januar er naa i ferd med aa ta slutt men vi benytter likevel anledningen til igjen aa oenske Jens Petter til lykke med 60 aars dagen.

Hilsen

Reidun & Finn