S/Y Hilde

Vi fortalte i et tidligere reisebrev at vi skulle komme tilbake til vaar rundtur paa St.Lucia. Den kommer beskrevet i tekst og bilder nedenfor og vi haaper dere finner glede i aa dele denne herlige dagen med oss paa denne maaten.

Til Stine, Kristian, Hilde og Will, ja saa haaper vi at dere paa denne maaten gjenopplever dagen og at de gode minnene sitter enda bedre.
St.Lucia ser i utgangspunktet ikke ut for aa vaere en stor oey, men naar den skal utforskes blir den veldig stor. Det betoed at vi maate velge bort mange sikkert like saa interessante plasser som de vi besoekte, men de vi besoekte de foelte vi var gode valg. Oeya ble selvstendig i 1979 saa det er et ungt land og det baerer blandt annet infrastrukturen preg av. Rodny Bay der vi befant oss blir betegnet som ”rikmannsomraadet” paa oeya og baade bebyggelse, folk og ikke minst prisene paa restauranter og butikker, preges av dette. Det meste er bygget opp omkring marinaen som i det siste aaret har faatt et utrolig loeft og det bygges ut med hoteller og flotte hus i naer tilknytning. Like nord for marinaen ligger det en nasjonalpark “Pigeon Island”, hvor det er tatt vare paa festnings-og forsvarsarkitektur fra engelsmennene forsvarte oeya mot amerikanske pirater og franskmenn. Denne delen av oya besoekte vi ikke paa vaar rundtur, men det har vi gjort denne uken og det fortjener et eget reisebrev som vil komme senere denne uken.

Tilbake til rundturen….
For aa vaere effektive og paa den maaten komme oss paa flest steder i loepet av dagen, leide vi en turisttaxi og litt over ti paa formiddagen dro vi fra Rodny Bay og soerover oya. Veiene er som aa kjoere fra Mosjoen utover til Sandnessjoen og da det er mange av dere som har gjort det, ja da kan dere foele paa dere at det baade var trangt og bratt enkelte steder. Etter mange svinger og etter aa ha faatt foelelse av aa kjoere i tett regnskaog, kom vi til Castries som er den stoerste byen og vel aa regne som hovedstaden. Den har en moderne havne-og trafikkstruktur og etter aa ha kjoert en stund gjennom byen fant vi ut at ”by” kunne vi see andre steder og senere. Vi kjoerte derfor opp paa hoeyden soer for byen og tok oss tid til aa se paa livet i havnen. Dette var en typisk turriststopp hvor alle skulle selge oss et eller annet.

Kristian tok et godt overblikk utenfor taxien og fant fort ut at slike stopp burde vi unngaa videre paa turen.

Paa havnen laa det flere Cruiseskip og den stoerste ruvet godt i havnebassenget. Flere av de som hadde stoppet paa utkikkspunktet var tydeligvis fra denne eller en av de andre baatene.

Det var imidlertid et flott sted for aa ta bilder og familien stillte villig opp i alle positurer og vi ble foreviget alle sammen. 

Aurora i fanget til mormor med bestefar stolt som en hane ….

Og saa var det hoenene …..

Neste stopp var paa historisk mark og i akademiske omgivelser. Den Britiske Arme’s garnisonsleir var ivaretatt og omgjort til skole og universitet og vi kunne iaktta de forskjellige uniformeringer som de forskjellige nivaaene hadde. Det var et yrende liv og guiden fortalte at det var bare de som hadde midler til aa betale for utdannelse som kunne gaa her. De fleste paa oeya matte slutte skolegang etter ”obligatorisk” grunnskole noe han selv hadde gjort. Han opphold seg imidlertid og livnaerte seg av aa vaere guide paa universitetet, da han var saerdeles interessert i historie.  Han fortalte ivrig om kampene om St.Lucia mellom franskmennene og engelksmennene og som var symbolisert med et monument over engelskmennenes seier. Her maate jo Hilde, Aurora og Will posere for oss. To gigantiske grovkalibrete kanoner, en fransk og en engelsk symboliserte partene , og som seg hoer og boer maatte vi jo plassere Will ved den engelske.  Fra hoyden vi sto paa kunne vi se utover oya i alle retninger og vi skjoente godt hvorfor dette var garnisonsleiren. Den var ikke lett aa komme innpaa og her hadde de nok foelt seg trygge mens kampene sto paa. I nord kunne ble vi vist en oey som alle som hadde uhelbredelige sykdommer ble fraktet ut til. Oya ble kalt ”The Rat Island”, da all sykdommen og doeden der ute ga god naering for raattene. Ingen kom levende tilbake fra oeya og den dag i dag var det ingen fra lokalbefolkningen som som ville gaa i land paa oeya. For aa kunne spore opp fanger som roemte, hadde engelskmennene planter ut en type blomster som man kunne lese spor av og som hadde smaa torner som til slutt sinket fangene saa mye at de ble tatt. Ved beroering av blomsten la den seg i forhold til hvordan den  ble trokket paa og den reiste seg igjen slik at man nesten som en klokke kunne finne ut naar noen hadde trokket paa den og i hvilken retning. Spennende….I Oest kunne vi se bananplantasjene og som inntil turrismen ble saa stor som i ndag, var den stoerste eksportvare fra oeya. Regnskogen var tett og ugjennomtrengelig ovefor banaplantasjene og langt opp i fjellene kunne vi se bebyggelse som vi ikke kunne se veier foere til. Guiden fortalte da at dette var den eneste gjenlevende urbefolkningen paa oya. De var rene avstamminger fra de soeramerikanske indianerne som en gang hadde inntatt oeya og de var fullstendig avskaaret fra resten av befolkningen paa oeya. Enten det var for aa skremme oss, lokalbefolkningen eller om det var sant, saa fortalte han at denne stammen fremdeles hadde kanibalistiske trekk og levde fullstendig for seg selv. Den eneste gang man hadde kontakt med dem var naar myndighetene var oppe for aa telle hvor mange de var. Dette ble gjort hvert femte aar og sist dette ble gjort var det ca 250 mennesker i stammen. Paa grunn av at de naa var saa faa i stammen(e) var det stor utbredelse av fysiske ”missdannelser” aa se.  Det er for oss helt utrolig at myndighetene lar en slik stamme leve alene og at de har klart aa holde dette saapass godt skjult. Vi finner nemmelig ikke noe om dette i noen turristboeker eller beskrivelser fra oeya. Hoeyden vi var paa hadde flere spennende planter og traer deriblant et tre med noen frukter paa som ble brukt til rytmeinstrumenter og ett med nydelig roede og groenne frukter. Vi maatte ogsaa forevige den gigantisk palmen som veiet i den friske vinden, nesten som et brigadeflagg. Utenfor parken sto minnet om nobelprisvinner i oekonomi Willian Arthur Lewis som var universitetets grunnlegger. Uten sammenligning for oevrig er Will hans navnebror.

I det vi var ferdig med denne delen av omvisningen kom det som er en annen spesiell opplevelse her borte. Regnet…..og det kunne ha regnet……Nei det maa mer kalles aa boette ned, for det gjorde det. Da var taxien god aa ha og vi floet nedover veien til en liten fiskelandsby som vi bare passerte. Det var bedre aa stoppe paa hoeyden ovefor og ta en prat med lokalbefolkningen og bli fortalt om den flotte trebaaten de eide og som ……ikke ….var laget av plast eller annet moderne materiale.  Fiskeren ville gjerne bli tatt bilde av men da maatte det vaere sammen med Reidun. Lurer paa om det var morsinnstingtet som glimret til… En av guttene var veldig stolte av aa spille paa det lokale guttelaget i fotball og han saa ut for aa forgude Kristian da han fortalte at han ogsaa spilte fotball.  De var ogsaa veldig stolte av kirken sin. Naa nearmet det seg lunchtider og sjaafoeren ble bedt om aa finne et lokalt spisested med lokal mat. Da vi ankom den lille fiskelandsbyen han kjoerte oss til og som vi fra seilasen hadde sett fra ”havet”, maatte vi bare ta en spasertur…. foer noe annet kunne gjoeres.

Her fant vi i en kultur som vi egentlig hadde haapet aa finne paa oya men som vi hittil ikke hadde funnet. Naa var vi midt opp i det og vi ville nyte det! Arkitekturen om det gaar ann aa kalle tilfeldig byggeskikk for noe slikt, ga foelelsen av aa vaere et sted mellom ”guttehyttene” vi bygde som smaa til litt utrangerte ”kollonihagehus” i Oslo. Bildene taler for seg, og dessverre vil formatet ikke rettferdigjoere de mange spesielle ”detaljene”. Etter en lang biltur, var det paa tide aa finne noe aa leske strupen paa, vi var jo turister i dag, og det fant vi.

Saa billig oel har vi ikke koept paa noen steder her i Karibien hverken foer eller siden. Og som dere ser, vi som var her inne koste oss.

En liten prat med ”konemor” som satt paa “fortauet” virket nesten som en vitamininnsproeytning og jeg vet ikke hvem som fikk mest vitaminer. Hun eller vi. Hun hadde bodd all sin tid i landsbyen og straalte da vi saa hvor idyllisk vi syntes hennes by var.  En av stedets handelsmenn hadde lyst aa prate med oss og det var helt tydelig at det var ikke hver dag det kom ”fremmede” til gards. Etter aa ha fortalt hvor vi kom fra og hvordan vi var kommet hit, han hadde fortalt om sin geskjeft, og han hadde faatt sett hvordan Kristian har foreviget sitt familienavn pa ryggen,

ville han saa absolutt ta oss med til den lokale pub og spandere oel paa oss. Vi maatte dessverre og ydmykt fortelle at vi akkurat kom derfra og at vi var paa vei tilbake til taxien for aa dra videre. Her kom tiden og vi kunne ikke ta i mot det den ga!  Vi var for ham fremmede og etter en kort prat var han villig til aa bruke mye penger paa oss. Forstaa det den som kan, men uten aa bruke ordet gjestfrihet kan jeg ikke forklare mer av det som skjedde.

Uten aa bli for filosofiske og sakralske maatte vi ogsaa ta bilde av forfedrenes hvilested og paa den maaten lukke sirkelen for vaar husk av stedet.  Saa var det lunch…og sjaafoeren hold hva han hadde lovet. Et nydelig maaltid og til en samlet pris som utgjorde en kuvertpris i Rodny Bay.  Vi var saa sultne at vi ikke saa oss mette og bestillte flere runder med velluktende og sproe friterte poteter.  Aurora inntok sin lunch mens vi ventet paa vaar og saa ut for aa storkose seg i egen stol. Til mulig forveksling med norsk matguru og i aanden om bruk av poteter, het stedet Fedo! Paa vei opp i fjellene fikk vi et godt utgangspunkt for aa vise dere et av de mest kjente landemerker her i Karibien, nemmelig Piton  som er to spisse og hoeye fjelltopper som gaar rett opp fra havet. De er en del av det vulkanske fjellmasivet vi naa var paa vei til og hvor det var liv i vulkanen. Nei, det var feil aa si at det var liv i den. Det het at den var potensiell i live og ville i lopet av de neste 100 aar gi et utbrudd paa lik linje ved hva Vesuv hadde. Det var bare masse varmt vanne i og under overflaten!

Det var et spesielt syn som moette oss med roeyk og varme, avkledd fjell og boblende gjoerme. Midt oppi bublet det mer enn andre steder og der kunne guiden fortelle at “Gabriel” (tror det var det han het), en annen guide hadde hoppet ned i en grop i fjellet for aa vise de han hadde med seg hvor sikkert det var aa bevege seg inne i selve omraadet, rett og slett laget et hull og brant/kokte opp umiddelbart. Etter det var det ikke lov aa gaa ned i vulkanen og hullet som fremdeles boblet het “Gabriel hole” og var det eneste menneskelagede hull i vulkanen.

Det luktet svovel og det ble sagt at kilden som floet opp like ovenfor hadde legende effekt.  Hva gjoer da en overtroisk nordlenning…

Joda, tar beina fatt og stapper sin vonde lillefinger i vannet og holder den der mens ”troen” stroemmer forbi.  Dette maatte Stine og Kristian ogsaa foele paa…..

Og hva skjedde… Smerten i leddet forsvant etter et par minutter og kom ikke igjen mens bilturen varte.  Bill og Aurora var skeptiske men tok det med et smil.

Det blir for farlig aa paastaa paa trykk at dette hadde varig virkning, men graden av smerter i tiden foer og i ettertid kan ikke sammenlignes. Noe skjedde i kilden og jeg bryr meg egentlig ikke om hva, saa lenge det virker. De som kjenner historien om disse to lillefingerleddene vet at smerten fra den venstre ble fjernet av en japaner i Patalavaca paa Grand Canaria og naa den hoyre i en svovelkilde! Turen var betalt!

  Naa hadde vi faatt smaken paa svovelvann og ettersom turen naa bar lenger opp i fjellene, gledet vi oss til aa faa bade i dette unike vannet. Og det fikk vi til gangs…. Det var et godt stykke aa gaa innover i regnskogen foer vi kom til kildevannet  og mange fine inntrykk fikk vi og noen laget vi selv.

Vi ble ogsaa tilbudt tur til tops paa Piton. Den tok bare tre og en halv time. Det maatte ha vaert i loepefart.

   Hva het saa forresten denne frukten…

Saa var vi der………og for et sted.

Her kunne vi jammen bli en stund og det ble vi. Bildene som naa foelger faar tale nesten for seg selv og dere faar forestille dere at  vannet var som badekarvann og det lukta ”promp”. Det rare var at det ikke sjenerte oss eller var ubehagelig.  

Kulpen var murt opp for aa samle vann fra en liten bekk som rant nedover fjellsiden og de som tror eller har hoert at det er en foss du kan bade i kan ikke vaere fra Norge eller andre land som har fosser. Men samme hva de kaller det….skjoent var det og saa maate vi jo stille oss opp for fotografen.

Det var jo ikke saa rent lite romantisk her og de unge benyttet tiden til aa sverme litt. Kanskje kom det rennende en tanke om at dette jo kunne vaere bryllupsreisen! 

Det er vel ikke tvil om at av disse bildene maa det konstateres at trivselsfaktoren var hoey.

Etter skylling i renere vann og litt avslapping ……var vi snart klare for returen.

Foerst maatte Aurora faa seg litt mat, igjen… og Will lurte paa “hva skjer”?

Det ble noen inntryksbilder paa returen selv om vi ikke stoppet foer vi kom ”hjem” til Rodny Bay.

Kunst paa skolegarden 

Stemning sett ut gjennom taxivinduet

Saa var det spoersmaalet om dette heter tagging eller lokal kunst.

Noen bygater passert vi jo ogsaa og det ville bli feil om ikke de ble representert, for det var mange av dem.

Kunne jo ikke la vaere aa faa fotballen representert med et bilde. Det beste bildet hvor noen trente mens det gikk masse kyr inne og langs jordet de trente paa, blir bare i hodene vaare.

Da vi seilte opp til Marigot Bay saa vi et veldig spesielt byggverk fundamentert paa peler. Naa kunne vi iakta dette paa naert hold

og …den som toerr…ja versaagod bo der…

Saa var i tilbake til utgangspunktet, klokka var nesten seks paa ettermiddagen, moerket seg paa og sulten naget igjen.

Etter en liten forfriskning besluttet vaare ”gjester” at middagen skulle inntas ute og vi ble som takk for turen invitert. Vi storkoste oss og det gjorde ogsaa Aurora.  

Hilde fikk fotokikk og ville forevige mormor, Aurora og bestefar, noe de siste bildene gjengir….og vi ….hadde jo ingenting i mot det.

 Snipp, snapp, snute og saa var ………en fortryllende dag omme… eller nesten….for naa lette vi febrilske etter koeyene og natteroen.

Det er vanskelig aa formidle glede og kos. Derfor haaper vi at dere om ikke annet har klart aa oppfatte at her hadde vi det skjoent og at vi har gjort alt vi kan for aa dele denne gleden med dere.

Hilsen for denne gang

S/Y HILDE

Reidun & Finn

(Igjen tilbake i Rodny Bay Marina)