S/Y Hilde

Hei igjen og takk til dere som tok dere tid til aa sende oss noen ord slik at vi ser at dere fremdeles vil vaere sammen med oss paa reisen.

Carriacou fortjener litt mer omtale og etter en rundtur paa oeya sammen med ABIM, velger vi aa dele ogssa dette med dere. Enten dette blir opplevelsen av Carriacou eller at dere en vakker dag kommer dit, ….hvem vet….jaa uansett haaper vi vaare opplevelser vil bidra til en liten mentalvandring bort fra kulde og snoe (og Tone, fra streik og tumulter).

Vi laa paa anker i Tyrrel Bay slik vi har skrevet om tidligere sammen med ABIM. De hadde akkurat kjoept ny gummibaat og vi kunne derfor sammen dra videre inn i bukta og inn i “Mangroveskogen” som var omtalt som steder vi burde besoeke paa oeya.

Joda, det var forsaavidt greit aa ha vaert der, men jeg tror man skal vaere veldig interessert i mangrovetraernes ve og vel for aa avsette mye tid der inne…

Fuglelivet inne i “nasjonalparken” skulle vaere et av severdighetene, men selv om baade Bjoern Inge og Finn ikke hoerer gresshoppene lenger, kunne hverken Aud eller Reidun skryte av noen oredoevende fugleliv. Oppe i dette gedigne treet kunne vi konstatere at det var i hverfall en fugl her inne. Derfor faar denne enslige storklignende fuglen ved innloepet til lagunen vaere representant for det vi fikk se.

Derimot var det interessant aa se denne lagunen som er et av de beste gjemmesteder for stormenes herjinger, og hvordan den har tatt i mot de som trengte noedhavn……og ser ut for ikke aa ha kommet seg videre. Noen fremdeles bare forlatt, en med haap, og noen fortapt for alltid. Det er synd at dette ser ut for aa bli en skipskirkegaard… i det som er betegnet som en nasjonalpark. For de av oss som husker russerbaatene i Meisfjorden, var det ikke akkurat fint det heller.

Bebyggelsen rundt denne “naturperlen” var spredt og bar preg av sparsomhet baade i bruk av materialer og av arkitekter, men fin og trygg beliggenhet hadde de. Uten  telelinse hadde vi  ikke faatt med ossde flotte fargene paa fasadene. Vi konkluderte med at her hadde nok malermesteren vaert.

Vel inne paa land og “ombord” i taxien til Charles, bar det oestover og til utsikt mot White Island, Saline Island og Cassada Rock. Utsikten ga ogsaa rom for aa se soerover mot Grenada og Diamond Rock som vi har nevnt tidligere. Selv om det var mye doenninger utpaa som broeyt inn mot oeyene, saa det ut for at det likevel var mulig aa ligge greit i ly av Saline Island.

Paa eller i restene av en hel historie og masse sau og gjeitelort, ble vi fortalt om det engelske regiments hovedkvarter som etter at de trakk seg tilbake ble omgjort til hotell og leilighetskompleks. Utsikten var nydelig og vi kunne skimte hva som hadde vaert her …foer de to orkanene kom aa odelaa stedet totalt. Noen hytter ble baaret avgaarde saa langt at man ikke kunne si at pinneveden stammet herfra. Noen betongbygg fikk takene revet av og eieren som bor i UK fant det faanyttes aa bygge dette opp igjen og naa var det kun et godt ly for sauer og gjeiter. 

Vi maate ha lunch og mens vi spiste paa en helt grei lokal cafe i Paradise Bay like ved flyplassen, benyttet Charles muligheten til aa tjene mere penger og hentet og bragte inn folk til restauranten vi satt paa. Det skal ogsaa sies at han nesten ikke var til aa faa inn i bilen igjen pga cricketkampen mellom England og Vest Indies, hvor England tapte saa det suste. Og resten av turen hadde Aud kampen “paa oret”!

Etter lunchen bar det inn i Hillsbouroug som er “byen” paa oya og hvor det torsdagen vi sjekket inn, var parade og feiring av uavhengighetsdagen som vi tidligere omtalte som “deres 17.mai”. Bildet viser byen fra en av de hoyeste toppene paa oya, hvor sykehuset ligger. Hvorfor sykehus paa en av de hoeyeste toppene???Ja naa kan dere lure….

Svaret er veldig enkelt…For aa unngaa at malariamyggen skulle faa mulighet til aa bre smitte ble sykehuset bygget paa den mest forblaaste plass paa oya og …de som laa syke paa sykehuset var paa den maaten isoloert og ble ikke smittebaerere.  Vi lurte svaert paa hvorfor det var stasjonert en kanon paa gaardsplassen og Charles responderte raskt …only for the tourists….Kanonen var med andre ord bare plassert der i nyere tid. 

Kjoereturen videre nordover oeya hvor vi besoekte huset og “gaarden” til Charles, fikk se hvordan man internerte “de ikke helt tilregnelige” innefor burlignende terrasser, og fikk fortalt at de fineste husene tilhoerte den delen av befolkningen som hadde bodd utenlands en periode av sitt liv og naa var kommet “hjem”, ga ikke inspirasjon til ytterligere bilder. 

Vel tilbake i Tyrrel Bay ble det en kort svoemmetur foer vi igjen entret land til en fortryllende kveld paa et av de mange lokale steder, men som denne kvelden ba inn til “lokal mat” og godt drikke.  Mette og vel forsynt med inntrykk tok vi en siste “stopp” ombord hos ABIM foer natten roet seg omkring oss, og dere skal ikke tro at det er seint her borte. Det er nemmelig veldig sjeldent at klokken blir over tolv foer vi slukker lysene og lar Ole Blund ta oss med paa sine mange reiser.

En kjempetakk til ABIM for koselig tur.

Reidun & Finn