S/Y Hilde

Naa ligger vi paa et av de fineste stedene vi har vaert saa langt paa vaar reise. Tobaco Cays heter det her og for et paradis. Ja, jeg vet ikke noe annet ord aa bruke. Se paa “posisjon” saa ser dere hvor det er.

Tenk dere Atlanterhavet boelge seg innover i lange myke boelger..de treffer et rev (paa norsk undervannskjaer) som ligger som en halvsirkel rundt noen smaa oeyer som igjen er omkranset av et nytt tilsvarende rev som det brytert over og innenfor alt dette ligger HILDE og duver paa anker. Oeyene er groenne med flotte smaa sandstrender og jeg maa beroemme Ketil med at “Innerfjaera” konkurrerer godt i utsende men dessverre ikke i temperatur. Palmene vaier i vinden som blaaser med kontinuerlig liten til frisk bris og gjoer at batteriene lades til topps. I vannet som er krystallklart, svoemmer det havskilpadder, skater, masse “akvariefisk” og saa svoemmer vi. Begrepet svoemme med skilpadder er naa ikke lenger et begrep men en historie som det ikke er verdt aa proeve aa beskrive. Det maa bare oppleves. Jeg tror at alle ombord storkoser seg og det ble raskt besluttet at her blir vi noen dager.
Som saa mange andre steder vi har vaert treffer vi igjen paa de samme norske baatene vi har seilt med i lang tid. I tillegg har vi igjen truffet “REA” en Australsk baat som vi traff i Spania og som vi kommer til aa seile sammen med ut i Stillehavet senere i vaar. Vi oppdagen ogsaa en seiler med norsk flagg som vi ikke hadde sett foer som viste seg aa vaere en charterbaat med norske “gutter” ombord. Vi har i de siste ukene truffet flere norske charterbaater med og uten profesjonell skipper, saa det ser ut for at det er blitt flere og flere som finner veien hit for aa feriere.

I den sammenheng ser vi stadig etter Magnar og Olaug som vi vet er her i omraadet naa, men vi har dessverre ikke noe telfonnummer eller kontakt aa naa dem paa. Vi haaper dere faar formidlet dette fra Inger-Lise og at dere kaller paa oss paa kanal 16. OG HVEM DUKKET IKKE OPP…. JODA HELT RIKTIG….SNAKK OM AT VERDEN ER LITEN….
Siden romjulshilsen har vi hentet Hilde, Will og Aurora pa St. Vincent hvor vi ankret opp like ved Young Island. Der proviantert vi litt, kjoepte fisk, handlet og hentet de nyankomne paa flyplassen utpaa kvelden. Etter en koselig kveld med nydelig mat og gjensyn med Aurora seilte vi tilbake til Bequia paa formiddagen Nyttaarsaften og ankret opp paa Admiralty Bay igjen. Der var det allerede stelt i stand til Nyttaarsfeiring og utpaa kvelden var vi 50 skadinaviere samlet paa stranden til lokal mat og medbragt drikke. Det var ogsaa innlagt en liten fotballkamp mellom Sverige og Norge. Sverige stillte i gule drakter og toppet manskap mens vi stillte med barnelag inkludert Kristian, Jon og meg. Vi tapte knepet og gjorde svenskene veldig glade og reddet kvelden deres. Vaar kveld ble “reddet” av oss selv etterhvert og jeg gaar ikke inn paa detaljer. Vellykket er et dekkende begrep for kvelden. Det var en rar opplevelse av hvor langt unna vi virkelig er da vi ringte aa oensket familien i Norge Godt Nyttaar mens det enna var lyst her og enda lenge til midtnatt.
Nyttaarsdagen ble nok ikke feiret med tradisjonell nyttaarskonsert eller hopprenn. Derimot opplevde vi at dagen gikk uten at vi tenkte noe spesielt paa at dette var forste dagen i det nye aaret. Det reflekterte vi paa da vi skulle skrive i loggboka den 2.januar, da seilte vi ned til Canouan. Det er en liten oey som tilhoerer Grenadinene, noe ogsaa Bequia gjoer, men som vi ikke gikk i land paa. Vi ankret opp der sammen med Barolo og laa der til neste dag i et forrykende vaer. Det vaerste vi har hatt siden vi kom i varmere stroek. Vi maatte enten gaa under dekk eller sette paa kalesjen for aa holde oss toerre, og kalesjen ble satt paa da Barolo kom paa besoek.
Neste morgen satte vi seil med kurs for Union Island hvor vi etter en flott seilas ankom ved lunchtid. Etter lang tid paa ankring var det godt for vaare besoekende aa legge til i en marina. Anchorage Yacht Club ble stedet og etterhvert var den ene siden av brygga fyldt av norske baater da innberegnet Barolo som etterhvert burde ha hatt et lite norsk flagg under salingshornet. Vi fikk baade fylt vann og proviantert paa det lokale marked og kunne kose oss godt med lange svoemmeturer (snorkling) ut mot revene.
I en tidligere beretning beskrev vi at vaare besoekende en periode ikke var helt i form (omgangssyke). Hva tilsa da at ikke vi skulle faa det samme… Selv om vi har klart oss utrolig bra gjennom alle land saalangt og gjennom de potensielle smittekilder, saa maatte det bli en “norsk” smitte som tok oss. For det gjorde det… Forst Skippern som holdt kvalmedelen i sjakk med vidundermedisin (takk til Brasoeya), og slapp billig fra det hele. Byssegutten ble uten fast foede noen dager og ble tynn og mager men sto hain av. Saa var det Styrmannen som ikke ville ha vindundermedisin og fikk alt nesten samtidig. Det samme fikk Kokken og det er ikke ofte hun kryper frivillig til koeys paa dagtid. Alle er igjen i fin form men betydelig lettere til bens..!
Union Island tilhoerer ogsaa Grenadinene og vi slipper aa registrere oss inn naar vi allerede er registrert inn paa St.Vincent. Oeya har en “lokal” bebyggelse og en “turistifisert” bebyggelse rettet mot VIP turister som blir hentet paa brygga i elektriske biler lik de man ser paa golfbanen og saa kjoert til VIP stedene. Disse turistene fra de store superyatchs var i et eget skikt i forhold til oss andre, baade klesmessig og mimikk. Marinaen var ogsaa hyppig besoekt av charterturister som hadde leid seilbaat med skipper paa Martinique og kjoept pakker hvor de floey i twinotterfly tilbake. Det var dermed mye livlig festivitas rundt oss.
Det er mange lokale “spisesteder” paa oeya som mer ser ut som om noen hjemme hadde innredet terrassen til bar og hvor de ogsaa serverer god lokal mat. Vi fant ogsaa Pizza og “ungdommen” VILLE bare ha…og etter maaltidet ble det konstatert at pizza kunne de lage pa Union Island. Paa grunn av “sykdommen” blandt manskapet ble vi liggende pa Union Island i tre dager og oeya ble besett fra alle kanter. Oppe paa et av de hoyeste toppene paa oeya ligger det et gammelt fort som ble bygget rundt 1700 av en engelskmann som ville bidra til at oeya ikke ble invadert av Franskmann og amerikanske pirater. Fortet hadde seks store kanoner som dekket innloepet til oeya. To av de laa fremdeles i sine skyteskaar, men det kunne ikke bekreftes at det var de originale og det saa ut som om det i nyere tid hadde ligget en til. Denne (?) fant vi nede utenfor Anchorage Yatch Club! Slik dette reisebrevet startet ligger vi naa til havs, og det blir dessverre ikke bilder til dere som har bedt oss om det. Men som tidligere skal vi proeve aa ikke skuffe dere. Vi har tatt mange flotte bilder og gaar alt som planlagt kommer de paa nett innen i morgen kveld. Kristian og Stine hilser saa mye til “barnepasser” Tommer’n som tar haand om Olsen og til Mette, Wenche og Hanna som har passet “Bebis”. De hilser ogsaa til familie og venner som har funnet denne web-siden.
Hilde, Will og Aurora hilser ogsaa til alle kjente og vi kan roepe at det nok ikke gaar mange dager foer Aurora faar sin foerste tann. I gaar viste hun ogsaa at styrken i kroppen er stor ved at hun rullet seg rundt for foerste gang.
Vi har faatt veldig mange hyggelige hilsner og lange mailer fra noen av dere, fortsett med det, og saa haaper vi dere foler at vi kommuniserer tilbake gjennom reisebrevene. De av dere som har spesielle spoersmaal og eller refleksjoner til oss, proever vi aa svare “privat” saa snart vi makter.
Vi ble foroevrig gjort oppmerksom paa at Dagbladet hadde en stor artikkel om oss i gaar (onsdag 7.januar) og selv om vi ikke har sett den haaper vi den var et positivt bidrag til vaare reisebrev. Den blir visst ogsaa lagt ut paa Dagblad.no etter hvert.
Bilder kommer!
Beste hilsner til dere alle fra
S/Y HILDE Reidun & Finn 8.januar 2009 - 1000 lokal Karibisk tid