S/Y Hilde

Fredag morgen litt etter at solen hadde staatt opp, entret vi “inngangen” eller sundet som vi ville ha klat det, inn til atollet Manihi. I skrivende stund er det mandag morgen og paa disse dagene har vi igjen faatt oppleve uforglemmelige steder, hendelser og ikke minst ….foelelsen av at dette er sydhavsoyen. Vi har tidligere beskrevet hva et atoll er, men aa forestille seg aa skulle vaere inne i et vulkankrater fullt av vann ser vi naa at vi ikke klarte da vi var utenfor. Og det selv om vi har tidligere har opplevd noe tilsvarende, pa Atlanterhavssiden. Dette er bare helt utrolig.
Ser du innseilingen, ropte Skipperen litt anpusten til Styrmannen, som for anledningene av innseilingen, kom opp paa “broen” selv om det var frivakt. Han sto med kikkert og speidet og speidet. Nei, men det maa vaere rett om babord… Skipperen hadde kart og radarbilde klart foran seg og ekkoloddet viste fremdeles en utorlig dybde selv om vi var saa naert land. Der, der..der er det pekte Byssegutten og rusket tak i Styrmannen. Ja saa lite skaansomt var det at Styrmannen var i ferd med aa gaa over ende med kikkert, kaffekopp og det hele. Byssegutten har et utrolig godt syn og etter hvert kunne vi alle se det samme. Etter radiokontakt med et par av de andre baatene som allerede var ankommet, og en faglig prat mellom Styrmannen og Skipperen om sammenlignende stroemomreaader de hadde seilt i, ble beslutningen tatt. Vi venter ikke paa hoeyvann. Vi gaar inn naa… Turen innover som foroevrig ikke tok mer en 5-10min , kan best karaktiriseres ved at Skipperen paasto at han hadde utloest saa mye testosteron at sjeggstubbene hadde vokst minst en millimeter. Byssegutten lo og mente det var godt det ikke var Styrmannen som hadde utloest all denne testosteronen….Vel innenfor var det en grei oppmerket lei bort til de andre baatene og etter litt leting fant vi en flott ankerplass, ankret gikk ned paa ca 10meter og der er det fremdeles og godt fast. Vi er spente paa naar vi skal ta det opp om vi blir lige plaget som alle de andre har vaert. Kjettingen setter seg nemmelig fast rundt smaa koraler paa bunnen. Ja de er nesten som et lite tre paa havbunnen, men bare til forskjell at disse er i stein.
Den foerste lokale som moette oss var Fernando, som vi ettterhvert kommer tilbake til. Ferskt broed, og informasjon om Manihi var hans gave til oss. Fernando er en av de 60 perleoppdretterne her og i tillegg saa er han leder av Mormonermenigheten. Da Maskinisten fikk hoere det , var han skeptisk med en gang og mente at denne karen maatte vi ikke knytte oss for naer til. Han syntes det fikk vaere nok menighet etter den katolske preken paa NukaHiva. Men, hva skjedde….
En lang seilas og venting utenfor uten soevn ga to alternativ for de som hadde hatt nattevakten. Enten gaa til koys eller ta en treningstur. Som ellers delte manskapet seg og mens Skipperen og Byssegutten tok seg en svoemmetur, gikk Maskinisten ned paa lugaren, Bibliotekaren satte seg ned med sin Suduko og Kokken ryddet bort dde siste rester av forrige dags “bryggerisjau”. Ja, hele lagret av en type forfriskende drikke, begynte plutselig aa lekke og restene maatte berges.
Ikke svoem saa naert meg gurglet Skipperen, da “noe” boret seg inn under armhulen hans i hans estetiske frisvoeminning inn mot revet. Ingen svarte og da han skulle se seg bak, saa han rett inn i en hailignende fisk, som ville “ta” ham. Fisken var ca en halv meter, blank og hadde alt en hai har, unntatt “spolen” som var lik en fiskespol. Skipperens bevegelser i vannet deretter tar vi ikke paa oss aa beskrive, men dere kan tenke dere hvordan dette saa ut. Han rullet rundt, sparket og passet paa at fisken var paa behoerig avstand. Ja for om det var ikke en hai, saa hvor farlig var dette krypet. Byssegutten lo saa han klarte ikke svoemme etter som han klarte aa forholde seg til “sin” fisk paa en mer avslappet maate og overbeviste seg om at den ikke var farlig. Den ville bare ha “kontakt”.
Vel ombord og etter noen samtaler med andre, fant de ut at fisken heter “Pilotfisk” og er helt ufarlig, men vil helst vaere veldig naer. Og det fikk vi oppleve etterhvert da et titalls fisker spiste av armen til Skipperen som naa var blitt veldig modig ….
Ikke foer var karene ombord foer den kvinnelig delen av manskapet sto pyntet for aa gaa i land. Ja, “gaa” var nok ikke rette ordet, for her maatte det brukes gummibaat og langt var det til landsbyen. Etter litt leting etter plass aa legge gummibaaten og etter butikk, sto vi der paa kaiet sammen med de lokale …som hadde tatt helg og satt og koste seg med forfriskninger. Etter litt handling og etter at baade BLUES og MIKADO hadde kommet, satte vi oss paa en liten Jeep og dro avgaarde for aa se paa perler. Ja, for dette er et av de store perleproduserende atollene. Vi ble tatt med hjem til “mor” som sto for salg og det kunstneriske av perleproduksjoen. “Sorte” perler for flere hundre tusen ble rullet rundt paa bordet og noen smaa avtaler ble inngatt og av ansiktene virket det som om den kvinnelige andelen av besoekende var veldig fornoyde. Naa hoerer det med til det forunderlige at de sorte perlene er verdiloese. De flotte og dyre er blaagroenne og hvorfor navnet har blitt de sorte perler, kunne ingen svare paa. Kanskje noen engang er blitt ordentlig lurt!
Ikke foer var vi tilbake ombord saa var det omkledning, pakking og inn til stranden til grillfesten WHITE HAWK hadde snakket om det siste doegnet ute i havet. Og det ble litt av en barbeque, med fisk i alle varianter og Kokkens marinerte tunfisk, fikk virkelig bein aa gaa paa. Takk Mette for din innfoering av denne herlige rett i Kokkens oppskriftbok. Vi er noedt aa fortelle at Bibliotekaren som ikke liker “saant”, satte til livs opptil mange, mange biter av denne herlighet. Natten ble “ung” etter at det ble servert nightcup ombord paa WHITE HAWK etter at baalet hadde brent ned.
Etter en gourmetlunch paa BLUES neste dag, foroevrig av samme tunfisken, var vi klare for aa dra tilo perlefarmen for aa se hvordan dette gaar til. Her hadde de fleste sin egen forestilling om hvordan dette gaar til. Etterhvert skulle vi se at dette var noe helt annet enn vi hadde trodd. Perler finner man inne i oesters som man plukker fra “et eller annet sted” og i noen er det ingen, i andre smaa og i noen store perler….Er det slik….En gang var det slik, men ikke naa lenger! Fernando og en av hans ansatte hentet oss i sin baat og kjoerte i full fart og i sak sak ut mellom revene. Her var det kjentmann ute aa gikk!
Man begynner med aa lete opp “babyoesters” som man binder opp og fester paa lange tau som senkes ned paa opptil 40meter dybde slik at fisk ikke skal spise dem. Naar de er store nok skal de bli “surrogatmoedre” for perler! Ja, det er det naermeste vi kommer tilo aa forklare hvordan dette skjer. Naar oestersen er blitt saa stor at den kan ha en egen perle, aapnes oestersen paa en “kirurgisk” maate og med kirurgiske pinsetter og kniver. Det tas et “snitt”, den orginale perlen tas ut og en ny legges inn i stedet. Denne er en Abaloneperle som saa etter et til tre aar omdannes til en oestersperle ved at fargen som oestersskjellet har, overfoeres til denne og man hoester saa igjen, legger inn en ny og dette kan man gjoere 4 ganger med samme oesters foer den blir til mat og skjell som selges til Korea og blir til perlemorsknapper og annen perlemor. Til slutt fikk vi to oesters hver og da de ble “operert” for implantasjon av ny perle, fikk vi de respektive perlene som var inni til odel og eie.
Dagen var ikke omme og “presten” Fernando ville absolutt ha Skipperen med ut aa fiske og etter noe overtalelse “…egentlig har e no ikkje loest..men no ha du no ombestemt me..”, saa bar det avsted ut av atollet. Rett paa utsiden slapp han dregen paa ti meter, svoemmefoetter og maske ble ifoert. Harpunene ble ladet og fisket var i gang. Bertil fra BLUES og Skippern laa i overflaten snorklende aa fulgte med. Dette er nesten ikke til aa tro. De svoemte ned til over tyve meter, la seg paa magen bak en stein med “boersa” skuddklar, og der laa de og ventet til rette fisken kom forbi. Og de laa lenge…ja saa lenge at det nesten virket som de hadde luft, noe de jo ikke hadde. Etter en times tid med dykking og svoemming i et av de aller aller fineste rev Skippern har snorklet paa, var det fisk i baaten nok til mange familier. Og tror dere ikke….foer vi kom ombord igjen hadde Fernando filetert fisk til BLUES og oss slik at det ble fersk fisk til middag.
Soendagen ble nydt med en spasertur paa ytterrevet ut mot storhavet og med “skjell” i tankene. Det er utrolige fasonger og flotte farger paa skjell her ute og Bibleotekaren skulle ha basis for pyntegjenstander og kanskje kunne Maskinisten bore noen hull slik at det ble smykker ut av dette. Vannet innenfor revet som vi vasset i holdt mellom 35 og 38grader og det var som aa gaa i et stort svoemmebaseng med brusende hvite boelger flere meter hoye flommende innover men til kun aa gi noen centimeters heving av vannet foer det naedde oss.
Vaeret her inne har vaert veldig skiftende, men vind fra alle kanter akkurat som vi opplevde ute paa havet foer vi kom hit. Litt skyer og korte perioder med mye regn, har gjort at vi baade har dusjet og faatt vasket klaer i regnet. Ja, under en av de kraftigste bygene i gaar, og etter aa vaere godt innsjamponert hadde Byssegutten en danselignende happening paa fordekket og da det skjedde uten klaer ble det baade plystret og klappet fra de andre baatene og naa har han faatt tilbud om fast opptreden men da sa Kokken stopp. Og godt er kanskje det!
I gaar var det 7.juni og bursdag paa Heroey. Gratulerer med vel overstaatt Berit.
Tiden vi ofte skriver er UTC som ligger 2 timer bak norsk tid. Her nede har vi igjen maatte skifte tiden etter som vi flytter oss til et nytt sted og naa ligger vi 9 timer bak UTC.
Naa kommer Fernando igjen med ferske baquetter saa naa stenges skrivestuen.
Ha det riktig bra.
S/Y HILDE Reidun & Finn
Mandag 8.juni 09.00 lokal tid 19.00 UTC