S/Y Hilde

Denne dagen, den 22. dagen fra Galapagos og den nest siste foer vi ankommer FatuHiva, den 16.mai her hos oss og 17.mai formiddag hos dere hjemme i Norge, den var ikke lett aa fordoeye.
At det var den 22.dagen ute i Stillehavet var i og for seg greit. En av de stille dagene i forhold til at “ingenting” skjedde og manskapet bare noet tiden lett henslengt rundtomkring. Vaeret var fra seilerstaasted ikke det beste og flere ganger ble Jernhesten tatt ut og etter den tredje gangen kunne vi ane en viss mine hos Maskinisten som tilsaa at naa faar vi enten la’n skyve eller saa faar vi ligge her aa duve. Og siden har’n trukket oss stoedig fremover i ca 5 knops fart. En og annen regnbyge passerte uten de helt store skyllene, men stort sett var vaeret fint. Til tider var det mye sjoe til aa vaere saa lite vind og den maa vel faa betegnelsen “gammel sjoe”. Den kom fra alle kanter, kort og skvalpete, opp i 3 m, og uten vind i seilene var det en periode hvor saker og ting ikke kunne staa “alene”.
Saa var det den 16.mai. Normalt kan jo det vaere en svaert saa festlig dag og slik var det ogsaa planlagt her ombord, inntil for noen dager siden. Da gjorde et klokt hode (kan ikke roepe hvem det var), oss oppmerksom paa at 17.mai frokosten i gamlelandet, jo egentlig var den 16.mai…vaar tid. Det betoed omkasting paa alle planer og en festmiddag ble starten paa vaar 17.maifeiring. Saa fikk heller frokosten komme pa 17.maimorgen her mens middagene ble inntatt paa ettermiddagen der hjemme.
Det beste av det beste ble hentet frem og ettersom snoeret heller ikke i dag hadde gitt fisk, ble det servert marinert biff med alverdens tilbehoer. Etter som de fleste hadde frivakt, ble det servert en liten foer maten og roedvin til maten (noe som ikke er vanlig her ombord). Styrmannen som hadde vakt, fikk noe som lignet… men smaken var visst ikke helt lik saa det var nok bare fargen og glassene som var like. Men dere skulle sett…..paakledningene….rundt bordet…Det stod til 20 i stil og jeg vet ikke hva Paal Klasen hadde kunnet finne paa aa kalle dette….Ja, dere husker ham…Ikke saa lite vittig men ofte over kanten …
Ja, ikke visste vi at Maskinisten hadde skotske aner. Ja, det maatte vaere kilt han proevde aa etterligne, der han ankom i knestroemper og et skjoertlignende klesplagg eller var det kanskje bare shortsen som hadde revnet i skrittet. Vi turde ikke spoerre for det er skjelden aa se ham saa stolt. Skippern hadde paa grunn av varmen og at han ikke var paa vakt, tatt av seg uniformen og ifoert seg “sommerbunad” som han kalte det. Og hadde det ikke vaert for et kledelig slips i de norske farger og en lite klesplagg nedentil, hadde vi paastaatt at dette var “Keiserns nye klaer”. Byssegutten hadde tatt paa seg “Matrosdressen” som han hadde faatt til konfirmasjon, og som jo var alt for liten…. Han skulle nok imponerer Skippern og styrke sitt Lettmatroskandidatur men det eneste jeg tror han oppnadde var at de andre fikk mer aa spise. Han saa ut som ei stappa poelse foer han satte seg og hadde det kommet en smule til innenfor beltet, hadde hele stasen revnet. Den eneste som minnet om hjemlige tradisjonsklaer for 17. mai, var Kokken. Hvitt er hvitt, kom det fra kokken da Skippern ville vite hvor det var blitt av bunaden som han hadde skrytt saa mye av. Joda vi hadde allerede lurt en stund…paa hvor Bibliotekaren hadde “arvet” bunaden hun hadde slengt paa seg. For den var slengt paa henne…men fin…ja det var den selv om det kunne gaat to av hennes kaliber inn i den. Men hva betyr naa det, bare vi foelger tradisjonene, kom det toert fra henne. Styrmannen som hadde vakt, var selvfoelgelig formelt riktig kledd og var en aldeles perferkt representant for dagens uniformsinnslag, selv om det stort sett er i musikken og hos de millitaere, uniformene benyttes mest paa denne dagen.
De mest kjente sangene ble sunget mens man satt rundt bordet paa grunn av moerket og litt slinger. Ja, “toget” ble avlyst. Kun foreloepig. Naar det gryr av dag vil toget stille opp og gaa fra Cockpit fremover babord dekk til baugen og tilbake paa styrbordsida. Selv om sola gaar andre veien her nede, saa er jo dette en norsk 17. mai som feires. Det blir spennende aa se om alle stiller.
Etter middagen fikk alle en tilmaalt tid for telefon hjem til sine aller naermeste. Bra var det,.. for hjemme hos Styrmannen kunne soennen ikke finne flagget og flaggstangen som da allerede skulle vaert heist. Men, alt ordner seg for snille gutter heter det jo i sangen.
I skrivende stund som jo ogsaa er den 17.mai her, ringte telefonen og JP kunne rapportere alt vel fra Slottsparken.
Ja, som dere forstaar var dette ikke en helt vanlig loerdag og mottoet …”man faar ikke mer morro enn man lager med seg selv!” ..staar fremdeles.
Etter som dag 23 vil bli viet ankomsten til FatuHiva og vil bli det siste reisebrevet fra seilasen fra Galapagos, benytter vi anledningen til aa takk for at dere har vaert med oss og mange av dere har gitt oss koselige tilbakemeldinger. I beste tradisjoners aand hadde en liten hilsen om hvordan 17.mai ble feiret hos dere, vaert en flott avslutning paa denne delen av seilasen.
Naa blir det litt oeyhopping en stund fremover.
Fremdeles Stillehavshilsen fra oss.
S/Y HILDE
Reidun & Finn Soendag 17.mai 12.00 UTC

Dag 20 forlot oss med motordur og i en solnedgang saa flott og med en sol saa stor at det formelig saa ut som om vi saa den gjennom kikkert. Den nye dagen men en rolig og flott natt i mellom, kom ikke noe stort daarligere med en spektakulaer soloppgang uten motordur. Etter 20timer med lett trekk fra Jernhesten, kunne den stalles like over midnatt og seilerroen igjen senke seg over HILDE som gled fremover i 5kn og med saa lite doenninger eller andre boelger at vi skulle tro vi var paa Mjoesa, men vel vitende at Fransk Polynesia ligger der fremme…et sted.
Under planleggingen av vaar seilas, var Fransk Polynesia, begrepet vi brukte for aa beskrive retningen vi skulle seile fra Panama via Galapagos. Etterhvert som vi har naermet oss har vi beskrevet dette som Marqueses og i det aller siste som FatuHiva.
Vi ser naa at det foerste vi egentlig sa var at vi skulle seile til “et omraade som er like stort i utstrekning som Europa”, og etterhvert saa vi at vi skulle seile til “et omraade i utstrekning som SoerNorge”, men naa har vi sirklet inn ankomstoeya som i utstrekning er ca 15×6km og en av de minste av oyene.
Fransk Polynesia bestaar av fem oeygrupper og betegnes aa ligge i det soerlige Stillehavet og faktisk midt mellom Australia og Soer Amerika. Ja, vi er ikke kommet lenger en halvveis i Stillehavet mot Australia etter aa ha tilbakelagt 4000 nautiske mil fra Panama de siste ukene. Om det sier dere noe mer, saa er avstanden vi har seilt de siste tre ukene, tilsvarende Norge-NewYork.
Oeyene er spredt over et omraade saa stor som Europa og omfatter Selskapsoyene, Marquisesoeyene, Tubuaioeyene og Tuamotu. De foerste polyneiske innbyggerne kom hit for ca 2000aar siden mens europerne kom i 1760aarene. Ikke lenge etter begynte ogsaa her omvending av oeybeboerne til kristendom og med mye motstand og tre aars vaepnet “krig” aksepterte hoevdingene paa Tahiti i 1843 at franskmenne tok over. Oeyene er ogsaa i dag under Fransk kontroll og regnes som “Fransk oversjoeisk territorium”. Dette betyr at oeyene sender to deputerte og en senator til den franske nasjonalforsamlingen og siden 1884 har de ogsaa sin egen lokale forsamling paa oyegruppen.
Oeyene er for de fleste av oss vel mest kjent for atomsprengingene som franskmennene holdt paa med frem til i 1995. Dette var i omraadet naer Muroroa (som vi enda ikke har lokalisert hvor ligger.) Det franske millitaeret har i de siste 30aarene brukt mye midler paaa oeyene, noe som har gitt arbeidsplasser, hoeye loenninger og forbedret infrastruktur. Og etter hva vi er blitt fortalt usedvanlige hoye priser paa varer og tjenester i forhold til hva som kunne forventes ved sammenligning med andre steder vi har vaert. Men, vi faar se…rykter har tidligere blitt dementerte. Dette arbeidsmarkedet har ogsaa foraarsaket at 70% av befolkningen har flyttet til oeya Tahiti, der hovedstaden Pepete ligger. Totalt bor det ca 260000 paa oyene og spraakene er fransk og thahitisk inkludert lokale polynesiske spraak. Saa her blir det mye fingerspraak skal dere tro…
Turismen staar for 20% av bruttonasjonalprodukt og i alle skrifter staar det at det er mange som oss her nede og skal vi finne gammel god polynesisk gjestfrihet, maa vi langt bort fra allfarvei. Derfor ankommer vi helt i utkanten av oeygruppen som betegnes som Marquisesoeyene. Kulturperler er foroevrig den stoerste eksportvaren og vi er spente om vi skal kunne erverve oss noen… Naerlingslivet fordeler seg paa Tjenesteyting 68%, Industri 19% og landbruk 13 % (kilde “Geographica”).
Marquisesoyene bestaar av mange oeyer og de stoerste er (fra soeroest) Fatu-Hiva (der Thor Heierdal bodde med sin foerste kone, synes vi aa huske), Mohatani (reservat), Tahuata, Hiva-Oa, Fatu Huku, Geyot Kena, La-Huka og Nuku-Hiva. Av aarsaker som dere vel da ser blir det derfor til at vi maa velge med hard haand hvilken av oyene vi skal besoeke. Vi haaper at vaare reisebrev etterhvert vil kunne fortelle litt om livet paa oeyene.
Paa onsdag stillte vi klokka tilbake to timer som gjorde at det ble to Happy Hour nden dagen og tror dere sannelig ikke at vi stillte klokka tilbake en time torsdag ogsaa. Og …ja saa merkelig, akkurat rundt Happay Hour tidspunktet saann at det ogsaa i gaar ble to. Lokal tid ligger naa 9 timer bak UTC som betyr 11timer bak norsk tid. Innen vi ankommer faar vi en justering til og der strides “de laerde” (boekene) som sier -9,5 timer paa Marquesoyene, mens det sies -10 for Fransk Polynesia og at de har en felles tidssone. Det spiller liten rolle og vi faar nok vite det naar vi ankommer.
Det er lite som skjer ombord og fisket tilsier at vi hadde vaert veldig sultne om ikke vi hadde hatt med mye annet godt aa spise. Manskapet koser seg i solen, i skyggen, i havet…ja det var saa lite vind at vi drev med kun 2kn fart som var stroem og da besluttet Skippern dugnad. Vasking av skrog og Skippern foran med godt eksempel og Byssegutten lot seg ikke be to ganger. Lettmatrosjobben er snart i havn tenkte han. Derimot falt det nok Maskinisten tungt for brystet aa maatte gjoere “dekksarbeid”, men han unskyldte seg med at han skulle ta seg av vanninntak og sjekke at disse var i orden…og saa var alle i arbeid. Hang i trosser, for selv om 2kn hoeres lite ut saa skulle dere bare sett hvordan det skummet rundt de som laa som livredderne i BayWach. Dere husker de spreke gutter og ikke minst Pamela, som kastet seg ut fra baaten for aa redde en stakkar. Men her var det ingen aa redde. Nei derimot skulle det tas liv..og det mange viste det seg. HILDE var full av alger, blaaskjell, buhund (en saann som bor inne i et sneilehus og fester seg paa stein. Ja, for vi enda ikke hva dette heter men det ser ut som en mellomting mellom det forannevnte. Ca 10 -15 mm langt, 5mm tykt, roedhvit med et etterhvert som det gror til et blaaskjell lignende skjell i enden. Tenkte paa aa spise…Nei. Kokken kjente lukta da de foerste forsvant i vannet bak oss og det var helt uaktuelt ut fra hygieniske forhold i byssa, baade at han skulle delta i dugnaden og at noe av dette griseriet skulle ombord. Det ble nok noen ekstra nautiske mil i natt etter som HILDE naa gled bedre gjennom vannet.
Utseilt distanse var ca 120nm og avstanden til FatuHiva minker for hver dag som gaar. I skrivende stund (se nedenfor) er det ca 270nm igjen. Foroevrig passerte vi vaar andre seiler, en fransk katamaran “Ragma”, som laa aa duppet mens vi motorrerte forbi.
Lukta av nypressa kaffe ligger naa som en eim i salongen og avslutter skrivinga for denne gang og den er saaaaa nydelig at hvis dere kjenner riktig godt etter, ….ja ikke sant…den var nydelig, til og med for deg … som bare drikker te!
Kunnskap og kaffehilsen fra
S/Y HILDE
Reidun & Finn Fredag 15.mai 17.00 UTC

Dag 18 har ebbet ut, moerket har varslet at natten kommer og akkurat naa titter maanen frem fra en sky. Den faar det igjen til aa bli lyst, ja nesten som en ny dag er her og den tidligere paa kvelden saa nydelige stjernehimmel bleknet i maaneskinnet. Men noe forteller oss at det enda er natt. Roen ombord. Manskapet sover, bare Skippern og Byssegutten som er paa vakt gir tegn til liv. Skipsklokken viser at tiden har begyndt paa nytt igjen og at dag 19 etterhvert vil komme med soloppgang og med dagens virkelige lys.
For dere er kanskje vaar seilas en reise fra virkeligheten, men vi kan skrive under paa at det som skjer rundt oss er saa virkelig at du kan bli vaat av mindre! Vaar reise oppleves nok mer som en reise til virkelighet enn fra og da igjen under mottoet Tiden kommer til oss.
Vi har ved en tidligere anledning vaert inne paa at stjernene vi ser paa himmelen kanskje ikke er der. At det bare er lyset vi ser og at stjernen for flere tusen aar siden kan ha opphoert aa eksistere. Bryr vi oss om aa tenke paa at stjernen i virkeligheten ikke er der? Nei, de fleste gjoer nok ikke det, men stjerneforskerne gjoer det. De fleste bryr seg nok heller ikke saa mye om hvordan lyset vi oppfatter rundt oss er skapt. Om det er maanen, solen eller en lyspaere som gir oss brukslyset. Men energiverkene bryr seg. Saa det er noen som dette betyr noe for. Alt til sin tid sier de fleste. Kanskje….., men alle maa ha minst en fot i virkeligheten. Alle maa selv ha et forhold til lyset. Tenk naar du kjoerer bil og moerket kommer. Skal du da stoppe eller maa du vite at billysene lyser opp veien for deg. Selvfoelgelig sier du!
Kanskje, mente ogsa Skipperen i gaar da han kom tilbake til Bibloteket med boken han fikk stukket under armen her om dagen. Og naa vet vi hvorfor han smilte saa lurt den dagen. Han hadde inngaatt et veddemaal at hvis han leste boken og kom tilbake med den i loepet av en uke (det var en liten murstein han fikk), saa skulle Bibilotekaren ta hensyn til hans meninger naar hun i neste havn skulle anskaffe nye boeker til biblioteket. Og her saa han penger spart og han hadde klart det paa under to dager!
Det aa nyte Tiden naar den kommer til oss krever at vi er HER og at vi ser DET som kommer. Kan vi vaere andre steder da? Kan vi nyte tiden to steder, samtidig..? I folge vitenskapen, ikke hvis man er mann og det er jo Skippern. Da kan man bare gjoere en ting av gangen. Se bare hva som skjedde da Skippern apnet boken og i loepet av en time var godt forankret i etteforkningsmiljoet i Skottland. Ja i loepet av en time hadde han vaert baade i Glasgow, Aberden, og han hadde traalet korridorene paa fem seks politistasjoner og gaatt gatelangs i alle mulig skumle bakgater. Ja, det var en kriminalroman han leste…. En time, to timer, kvelden, natten, formiddagen …nei vent litt, ..bare gi meg litt mer tid saa…ja, ja, …kursen….Nei Skippern var helt forvandlet. Han var det vi kaller aandsfravaerende og det helt…. Han var absolutt ikke tilstede. Han saa ikke, hoerte ikke og tilogmed saa brydde han seg ikke (naa er vi paa tynn is) om vaer og vind, og om manskapet sitt. Nei, han var i Skotland og etterhvert som dagen gikk, en tur paa Shetland, ombord en oljeplatform og hodet hans var fult av inntrykk fra vaeret og landskapet der oppe. Han hadde ogsaa rukket aa vaere paa flere barer, kjent lukta fra sin favorittwhisky, snust paa skummet av nytappet oel. …..kjent lukta av fish &chips.
I loepet av denne tiden hadde HILDE seilt over tohundre nautiske mil og livet ombord hadde vaert festlig som ellers. Hva hadde Skipperen faatt med seg av det som skjedde? Ingenting! Han hadde omtrent ikke vaert her. Bare innom for aa gjoere det mest rutinemessige og saa stakk han til Skotland igjen. Hvordan oppfattet saa resten av manskapet denne aandsfravaerelsen? Jo, Styrmannen var glad Skippern ikke kom aa broey seg paa vakta hans. Kokken savnet hans interesse og nytelse for maten mens Maskinisten som selv ikke er noen bokorm, ble litt smaaredd og syntes dette var som om en omvendelse og uttrykte helt klart ovenfor Bibliotekaren at det kom ikke paa tale for ham aa laane en enste bok… Byssegutten var glad til for han hadde opplevd Skippern paa lik linje med det Albert Aaberg gjorde med far sin…, og han stortrivdes med at Lettmatrosen som han naa hadde faatt lov aa vaere, kunne ta saa mange interessante navigasjonsoppgaver.
Det vi saa var at Skipperen forflyttet seg fra virkeligheten ombord til en uvirkelighet i Skotland, men som han tydeligvis oppfattet som “virkelighet”. Er det denne “virkeligheten ” som soekes naar en bok aapnes og klarer man aa vare tilsted i begge “virkelighetene”. Skipperns svar var et absolutt nei, da han reflekterete over dette til Biblotekaren og hennes boklister.
Alle dere har en eller annen gang lest en bok! Ut fra hva statistikken har de fleste av dere en paabegynt eller akkurat avsluttet bok liggende henslengt et eller annet sted . Stemmer….ikke sant! Saa snevres det inn…Noen av dere kan huske siste boka. Ja, om ikke tittelen eller forfatteren, saa hendelsene, hvor de fant sted, noen av personene i boka, biltyper, mat, ja tilogmed lukten av ….ja , dere vet selv hva dere akkurat tenkte paa… Dere som ikke husker eller foeler det flaut aa maatte si, ….aner ikke…, dere har ogsaa et forhold til Skipperens paastand om at en bok er en reise fra virkeligheten!
Vi vet at piggene kom hos noen av dere. Ja, hos dere som ployer side etter side, bok etter bok, kveld etter kveld…. og liker det! Dere foelte dere trokket paa. Men det var da ikke meningen og hvorfor fikk dere den foelelsen? Fordi utsagnet ikke er riktig, tullete eller at dere vil omskrive det og si at dere flytter dere ikke inn i noe som helst….Hallo, Hallo,…Nei, kunne den “filmen” som ble laget i ditt hode da du leste din siste bok, vises paa storskjerm, jaa saa forteller den alt om vilken “virkelighet” du var i.
Naar vi forsoeker aa beskrive livet ombord og noen av dere klarer aa ta del i dette, ..Ja, saa er dere jo her, ikke sant! Lukten av nystekt broed, steikos fra Duradoen og kaffelukta…Kanskje paa lik linje som naar Skippern dro til Skotland. For noen av manskapet er slike reiser fra virkeligheten det som krydrer dagene, og kanskje faar kveldene til aa gaa fortere. For Skippern var denne bokopplevelsen et sjokk i forhold hvordan dette hindre nytelsen av det TIDEN gir her og naa!
Vaerprognosene spaadde stille men det ble slett ikke saa verst i gaar og vi seilte nesten 130nm siste doegn. Vi er veldig spente paa et stort stilleomraade som ligger mellom oss og Fatu Hiva og om det skal flytte paa seg innen vi kommer saa langt. Etter aa ha unnlatt aa fiske noen dager da kjoeleboksen bugnet av fisk, har vi ikke lykkes aa faa noe paa kroken og snaeret skal ut paa morrakvisten.
Virkelig hilsen
S/Y HILDE
Reidun & Finn Onsdag 12.mai 15.00 UTC