S/Y Hilde

Av posisjonen kan dere se at vi fremdeles ligger ankret paa Manihi. Og for et sted……og for noen mennesker! Vi er saa glade for at vi bestemte oss for aa dra hit og ikke lytte til raadet i boken “Cruising the Pasific” hvor forfatteren beskriver Manihi som et sted man ikke boer dra til. Lurer paa hva han har opplevd…ihvertfall ikke Fernando og hans familie.
Mandag kveld etter at vi paa ny hadde vaert paa snorkel-fiske foer moerket kom, kom Fernando og hentet oss og de fleste andre baatmanskapene til middag og polynesisk musikk og danseoppvisning. Storstuen hjemme hos familien Fernando var dekket og det bugnet av de utroligste retter. Med lokal musikk og musikere fra familien hvor den eldste nok var over sytti aar og den yngste ikke mer enn 5, kan dere tro det var rytme Dunk dunk….dunk…. dunk…. dunk dunk, dunk…. loed det dypt og grovt fra tromma og satte rytmen for flerstemt sang, flere gitarlignende instrument (ukulele?),og andre rytmeinstrumenter ..og dette fikk luften formelig til aa vibrere.
Etter som dette er et Mormonerhjem ble det bedt for maten og noen av oss foelte det riktig aa drikke vann til maten, mens andre hadde med vin og det var ingen problemer med aa kunne nyte den iflg Fernando. I rommet som maten ble servert i (koldtbord-opplegg), var det pyntet som om det var et kirkelignende rom. Hele settingen ble derfor ganske “kulturell” men paa den herlige maaten . Da Almar, en av Fernado’s ansatte og foroevrig den fantastiske dykkeren, startet oppvisning med hvordan man kan kle en kvinne og en mann med et sjal…ble det liv… og for en oppvisning. Han viste forskjellig maater paa alle oss og saa maatte vi danse sammen med ham og de lokale foer vi igjen fikk sette oss.
Besoeket paa perlefarmen og middagen er et forretningsmessig tilbud men absolutt overkommelig i pris. Snorklingen, fiskingen og servicen for oevrig tar han ikke betalt for. Det er som han sier, noe han selv liker aa gjoere og saa liker han aa ha flere med seg…
Snorklingen og fiskingen de siste dagene har vaert enda mer spektulaer enn den foerste. Vi begynner utenfor inngangen til attollet og blir saa med stroemmen innover og vi har foer beskrevet at her er det stroem med stor S. Med harpingevaer folte Skipperen seg som en marinejeger der han mest opp i vannflaten men av og til dypt nede mot koralene proevde aa skyte fisken som enten kom i mot eller svoemte inn med samme hastighet. Naar “grunna” kom mot som om det var en vegg, var det utrolig spennende om svoemmefoettene ville gi nok kraft til aa komme utenom….og det gjorde de. I gaardagens dykk laante Skipperen svoemmefoettene til Almar, noen lange beist …men for en fart de ga. Og saa dypt har han aldri vaert som fridykker. Og fisk ble det etterhvert…
I dag blaaser det friskt fra nord og det er etter varslet mulighet for veldig sterk vind. Saa vi er i ferd med aa ta opp ankret og flytte oss til vestsiden av attollet like ved stedets hotell som etter sigende skal vaere et besoek verdt.
Til slutt vil vi igjen takke for mange koselige meldinger fra dere og vi haaper dere har det bra og at sommeren har faatt taket der hjemme, selv om vi for ikke mange dagene siden fikk hoere at snoen laa langt nede i fjellene paa Helgeland.
Varme hilsner fra
S/Y HILDE Reidun & Finn
Onsdag 10.juni 09.00 lokal tid 19.00 UTC