S/Y Hilde

Ordtaket “alt har sin ende” var naerliggende aa bruke da vi soendag ettermiddag forlot vi Manihi, Fernando og hans familie. Med vaart sterkt iboende oenske om aa leve i henhold til at …tiden kommer…, ble det istedet at dette maatte vaere begynnelsen paa fortsettelsen.
Etter en rundtur inne i attollet paa loerdag, med harpunfisking og matlaging paa stranden, ble avslutningen paa Manihi ikke noe mindre utrolig enn resten av dagene. Avreisen sto ogsaa helt i stil med resten av opplevelsene …
Fernando er som vi har nevnt tidligere oeverste leder for Mormonermenigheten paa Manihi og foelgelig hadde han et stramt program paa soendag morgen/formiddag. Menigheten var da samlet til “utdannelse” foer de senere utpaa formiddagen deltok i den kirkelige sermonien. Oppi alt dette tar han seg ogsaa av oss og kom med kjempesvaer bloetekake til yngstejenta paa MIKADO som fyldte aar. I tillegg hadde han med nydelige gaver fra familien til damene paa alle tre baatene.
Vi klarer ikke aa faa skrevet nok godord om Fernando og hans storfamilie. De maa bare oppleves. Og da han sto bak paa hekken og spilte pa vaart gitarinstrunment “ukulule” som for oevrig for foerste gang loed som alle andre “ukululer”, og sang avskjedsviser. Ja, da maa vi bare innroemme at flere oeyne var litt fuktige. Selv Maskinisten maatte ..gni vekk noe rusk.. han hadde faatt i oeyet. Livet gaar videre sa Fernado og der dro han…
Aa nei, ferdig med oss… Nei, han maatte da se til at MIKADO fikk opp ankret sitt. Du skjoenner de har saa masse kjetting ute. Alt for masse…Men, men,..provde Bibliotekaren seg….kan du det naa..med …? Jeg har en teskjorte med meg….se bare her… og saa aapnet han en liten luke og loeftet opp skjorten. Ja, for han satt i finstasen og kom rett fra kirken. Det som saa skjer er igjen som et eventyr.
MIKADO’s kjetting satt bom fast i flere koraler. Fernando paa med t-skjorten og i finbuksa og med sokkene paa rett ned. Syngende laa han der, roesket i kjettingen og instruerte manskapet til ogsaa MIKADO var loes aa kunne forlate Manihi. Saa ville han forsikre seg at vi kom oss helskinnet ut av attollet og han forlot ikke MIKADO foer vi var godt utenfor de knappe stroemvirvlene i utseilingen og et siste farvel kom paa kanal 16.
Joda, vi er helt sikre paa at vi for resten av livet vil snakke om Fernando og om tiden foer og etter Manihi.
Naa har vi ankommet Rangirora som er det stoerste attollet i Tuamotoyene. Attollet som bestaar av veldig mange oeyer som danner en oval ring rundt “innsjoen” inne her vi ligger, er kanskje den mest turristifiserte av alle og vi er spente paa hva som byr seg her. God ankringsplass, stille, sandbunn, krystallklart vann …en god start … Joda vi skal nok trives her ogsaa!
Saa igjen en ekstra varm takk til alle dere som har sendt oss noen ord “hjemmefra”.
S/Y HILDE Reidun & Finn
Mandag 15.juni