S/Y Hilde

Mandag loesnet vi boeya og dro ut fra Neiafu hvor vi var i ferd med aa gro fast selv om vi hadde hatt en flott helg hvor vi igjen fikk oppleve en spesiell soendag formiddag med flott katolsk kirkesermoni og tilhoerende sang som vi nok aldrig vil glemme.
Naa var vi paa vei ut til en av de mange ankringsplassene som finnes rundt omkring paa de mange oeyene og hvor det i tillegg er masse spennende aa opplev. Ja for det er masse smaa oeyer og tilsvarende mange flotte steder aa ankre. Noen steder er mer eller mindre bra ettersom vaer og vind bestemmer seg for aa gjoere ankringen til et vind og gyngeeventyr. Slike plasser og slike eventyr liker vi ikke, saa vaar ankringsplass for kvelden ble en lagune hvor boelgene er som i en tekopp og hvor vi for de fleste vindretninger kunne ligge i le og hvor det ventet noe paa oss dagen neste dag. Og for en opplevelse…Coral Garden og Mariners Cave!
Skogene, strendene og sjoen rundt oss er jo ganske saa lik fra oey til oey, selv om hver liten bukt og hver oey har sitt saerpreg og sin lille spesielle ting aa vise frem. Imidlertid har vi erfart at havbunnen er svaert saa forskjellig fra sted til sted og “Coral Garden” var denne lagunens saerpreg. Hva er saa det? Igjen…sannelig ikke lett aa skulle beskrive og etter som det ligger under havets overflate saa er vi heller ikke i stand til aa formidle bilder. Saa frem med fantasien igjen og heng paa den som vil oppleve noe helskjoent!
Dykkemasken klar og ren, snorklen i munnen, beina godt forankret i svoemmefoettene, ut i det klare vannet, retning mot brenningene paa utsiden av revet. Litt kalt, men varmen kommer etterhvert som beina faar fart paa seg og inntrykkene fyller oss. Og hva var det vi fikk se?
Alle regnbuens farger. Pent malt paa fisk, sjoestjerner og paa koraler. En kunstner hadde vaert her og for en kunstner. Dette er et av naturens store kunstverk. Se for dere knall blaae sjoestjerner, akvariefisk i stoerrelse opp til uer. Alle beitende. Ja, dere saa riktig…Beitende, for de sto og stanget mot og spiste paa alle de vakre “steinene” og blomstene der nede. “Steinene” er altsaa koraler og blomstene likesaa og de “lever”, selv om det bare er ute paa overflatene. Naar vi dykker maa vi vaere forsiktige med aa beroere dem. Fingerne blir numne naar vi kommer bort i dem uten aa ha hansker paa. Hva det er de bedoever oss med vites ikke, men sterkt er det og vi unngaar aa beroere koralene saa langt vi klarer.
Formen paa disse koralene var saa helt anderledes enn alt vi hittil har sett. Tidligere har vi omtalt koraler med stein og buskelignende utsende. Disse lignet paa planter og vi forsto fort hvorfor stedet het Coral Garden. Det mest gigantiske eksemplet var en sopplignende koral med diameter over 2meter og en “hatt” saa tynn at vi nesten kunne skjaere oss paa den. Den hadde en forholdsvis kort “stilk” men ikke desto bedre en helt utrolige fargesammensetning og form paa “hatten”s overflate. Og det var ikke bare en av disse. Nei de var over alt og ikke alene. Hele, ja absolutt hele havbunnen var dekket av en eller annen “plante” og hver med en unik fargesammensetning. Foelelsen av aa vaere Tommeliten i en blomstereng var naer for alle disse “plantene” var store og svoemmeturen tilbake ble lang for boelgene og stroemmen hadde faatt oss til aa foele avstanden langs revet langt kortere enn den var tilbake… Vi, var i tillegg til Skipper’n denne gangen mannfolkene fra BLUES og MIKADO. De oevrige var ombord og syntes det ble litt i toeffeste laget der ute paa revet.
Det er utrolig at ikke de svaere brenningene bryter dette i tusen biter. Nei, der sto de slik de sikkert har gjort i tusner av aar og formelig vinket til oss selv om de er harde som stein. Om ikke akkurat dette er de samme som var her for saa lenge siden, saa er vi blitt fortalt at det tar veldig, veldig lang tid paa aa gjenopprette koralrev som er blitt odelagt. Vi saa noen eksempler paa at enten naturen selv var oedeleggeren eller som vi nok tror, at et stort anker hadde blitt dratt nedover revet. I disse groeftene var det ikke en eneste “blomst”. Bare sand og smaabiter av koralrester. Forstaaelsen av aa forby ankring til fordel for utplasserte boeyer paa slike plasser, har naa nadd en nytt nivaa. Saa fint men saa utrolig skjoert!
Ja kjetting og anker brukte vi inne i lagunen for her var det ikke utsatt boeyer. Hvorfor vet vi ikke, men vi antar at koralene her inne var “vanlige” koraler som hele havbunnen her er full av, og som ikke har den samme vaerneverdighet som de vi har beskrevet ovenfor. Men disse lager mye kroell naar vi skal ha opp kjetting og anker. Heldige var vi da vi etter noen gangers forsoek paa aa snurre kjettingen i riktig retning, fikk opp ankret og smoeg oss ut av revet i formiddag.
Naa baket hjertet litt raskere. Vi var paa vei til en undersjoisk grotte. Ja, det vil si en grotte med inngang under vann og med vannspeil innenfor. Ville vi finne den og ville vi toerre aa svoemme inn. Etter en times motorering var vi der og etter litt leting fant vi inngangen. Det vil si…Vi var ikke helt sikre om dette var den riktige, men en grotte var det i hvertfall. Styrmannen tok roret og la HILDE paa “bakking”. Skipperen og Byssegutten hentet svoemmefoetter og maske, steg ned i MIKADO’s gummibaat . Saa kom Maskinisten slentrende, men hvor var de andre. Nei, Kokken var ikke helt bra i halsen og Bibliotekaren mente at det fikk vaere nok med at hun snorklet naar vaer og vind tillot det om hun ikke attpaatil skulle begynne aa gaa inn i undervannshuler. Gummibaaen ble bundet fast til en stein paa bunnen og aapningen funnet. Det var moerk der inne og ved aa dykke ned til aapningen svoemme litt inn kunne ikke vannspeilet i hulen sees. Plutselig forsvinner Ian fra MIKADO innover og saa stiger han opp, forsvinner fra synsvinkelen ….10…20…30…60 sekunder….Han maa ha funnet vannspeilet og fatt luft for selv om han er god til aa fridykke saa er han ikke noen “innfoedt”. Spennende! Hjertet slaar litt ekstra ….Han kan jo sitte fast, sier Maskinisten, litt smaanervings til Byssegutten som allerede har vaert inne aapningen. I gummibaaten sitter Bertil fra BLUES og ikler seg dykkerutstyr for han hadde vaert inne aa proevd, men det ble for skummelt uten medbrakt luft. Der ser dere sier Skipperen og lurer et par sekunder paa om hans eget dykkerutstyr boer hentes frem. Saa kommer Ian ut. Helt overbegeistret og forteller hvorpaa Byssegutten dykker ned, svoemmer innover, innover, innover, …og der oppe skimtes det noe. Det maa vaere vannspeilet? Opp, opp, og oppppppp steg han. Og jo saa sannelig var det ikke luft der inne. Men, ikke som ute. Om det var lite oksygen eller om det var trykket vites ikke, men det kjentes ut som naar trykket i dykkerflaskene blir for lavt. Ekkoet var aldeles nydelig saa det maatte jo til en sang eller to og da var pusten ganske rask. Her var det bare aa puste inn saa godt en kunne aa dykke ned og ut bar det samme vei. Vel ute kunne inntrykkene fordoeyes litt og inn bar det med Maskinisten. Han var ikke saa opptatt av akkustikk, men derimot ble han fasinert av at luften ble saa graa som om det var “skodde”, hver gang det rullet inn en undervannsboelge. oerene maatte avlastes og like rart var det at sekunder etterpaa var luften krystallklar. Ettersom oeynene hadde vent seg til “moerket”, ble det ganske saa lyst det inne og hulen kunne inspiseres ved aa svoemme innover de 10-20m til veggen i motsatt ende. Ved aa se ned i vannet mot aapningen ble lyset utenfra forsterket gjennom vannet og det saa ut som en blaagroenn sol var der nede. Paa tide aa komme ut igjen for ogsaa Maskinisten kjente kortpusten komme. Der ute laa Skipperen og vaket og lurte paa om han skulle gaa i gummibaaten eller om han skulle proeve seg. Nei, etter all denne fortellingen om lite luft saa fikk hule vaere hule. Eller grotte som de kalte det. Men, det var naa for galt aa ikke kunne faa opplevd dette og etter aa ha avtalt aa kunne faa laane “kompisventilen” paa dykkerflaska til Bertil, bar det i fridykkerstil innover. Vel inne og etter et par minutter var det godt med en munnfull eller tre fra flaska til Bertil og Skipperen fikk virkelig tid til aa inspisere hula. Og med et bar ekstra sug av ventilen, bar det ut i det fri og til gjenfortelling av opplevelsene til de som satt ombord.
Naa er det kvelden, musikken spiller livlig inne paa land …Ja, vi er igjen paa boeya utenfor Aquarium Cafe paa Neiafu og her blir vi noen dager foer vi setter seil med kurs for Fiji.
Dykkehilsen fra
S/Y HILDE Reidun & Finn Onsdag 7.august 2200 lokal tid Tonga 0900 UTC