S/Y Hilde

Tirsdag morgen seilte vi inn paa bukta i Port Resolution som ligger paa oeya Tanna og i landet Vanavatu, veldig spente paa hva som ville moete oss. Vi hadde hoert saa mye bra om oeya og at denne bare maa besoekes, saa her kunne fallhoeyden bli stor i forhold til forventningene.
Ikke foer var vi inne paa bukta saa kom der ut et par kanoer og naar vi beskriver det som kanoer! Ja, da maa dere ta frem fantasien og minnene fra geografiboka. See for dere en uthulet trestamme med grener paa tvers i baugen og paa hekken. Disse var festet til en litt stoerre grein som laa paralelt med trestammen og fungerte som motvekt. Verken Skippern eller kokken hadde faatt plass for de edle deler nede i toemmerstokken. Ja saa smal var altsaa den, men padlet og fisket gjorde de fra denne farkosten.
Tanna maa vaere Stillehavets svar paa SanBlaes i Panama for her lever befolkningen som de gjorde for veldig, veldig, mange hundre aar siden. Enda er basthyttene de dominerende byggverk, selv om vi har sett flere “lekahus” og noen faa laget av boelgeblekk-plater. Jordbruket skjer uten hjelp av noe som helst av hester eller okser og traktorer har vi sett bare en av. Og den sto parkert og i folge Maskinisten uten motor. Fra vaar del av verden vil vi betegne dette samfunnet som et fattigdomssamfunn. Vi vil heller vinkle det i retning av at saa langt vi har sett, lever befolkningen som mange av vaare “rike” forfedre gjorde, for sammenligningsgrunnlaget med vaar levestandard var den gang ikke der.
Befolkningen virker glade. De er gjestfrie og de ser ut for aa vaere et arbeidende folk. Bryter nytt land, dyrker det de trenger til seg selv og for aa kunne bytte til seg det andre har. Men den moderne verden har ogsaa naadd Tanna. Bilen er her, og minibussen er av utendoersvarianten med trebenker paa lasteplanet. Da kan dere tenke dere fire timer paa “skogsbilveier”…Mye frisk luft ble det og en “bak” som kjennes oem i dag. Mobiltelefonen kom hit i fjor…og er naa utbredt blandt undommene. Vi har enda ikke skjoent hvordan de faar penger til aa “toppe opp” kortene sine!
For aa sjekk inn til landet maatte vi til andre siden av oeya, til “byen” Lenakel. Det tok ca 2 timer med bil paa en vei som til forveksling lignet paa veiene i Nordmarka. Ikke helt like, for ferden gikk over fjellet paa over syvhundre meter og like forbi Vulkanen. Ja, for her en aktiv vulkan som smeller og braker og spyr ut lava og svovelroeyk. Turen maatte derfor ogsaa oppom kanten paa denne selv om kanten av sikkerhetsaarsaker betoed 2-300m unna krateret som igjen var dypt der nede… Vi kunne altsaa med egne oeyne see lava og steiner bli slynget flere hundre meter opp i vaeret og i moerket var dette et utrolig syn.
Selve inn- og utsjekkingen, ja for vi valgte selvfoelgelig aa ikke maatte ta en tur til, var problemfri. Hyggelig myndigheter som hadde forstaalse for at avstandene var store og foelgelig skrudde frem stemplene til vaar planlagte avreisedag. Tradisjonell betaling til Toll og Imigrasjon for innsjekkingen ble tilsammen 5000 Vanavatu, som tilsvarer ca 250NOK saa foer vi kunne faa papirene maatte vi i banken og veksle til lokal valutta.
Ferske loff rett ut av jordhula, lokal lunsj, litt greont fra markedet, litt proviant til diverse smaa landsbyer paa veien og saa bar det tilbake over fjellet igjen. Turen til Lenakel var saa inntrykksfull at det denne gangen er helt faanyttes aa beskrive dette uten aa knytte bilder til teksten. Selv med bilder klarer vi nok ikke aa formidle det vi opplevde, men vi skal komme med et “tilbakeblikk” naar vi faar mulighet til aa laste opp bildene.
Kvelden ble avsluttet med et lokalt maaltid inne i landsbyen i omgivelser som minnet om aa sitte paa “laaven” i Fagervika eller i en av vaare kjaere hytter vi hadde som smaa! Vi hadde godt selskap av manskapet fra WITHHAWK og EQUINOX som vi har seilte sammen med fra Fiji.
En stor takk til Johnsen, Stanly, David, Daniel for aa ha tatt i mot oss paa denne herlige maaten.
Forhistorisk hilsen fra S/Y HILDE Reidun & Finn Torsdag 24.september 09.00 lokal tid Vanavatu 22.00 UTC