S/Y Hilde

Tiden kom, jernhesten vrinsket og vi forflyttet oss nordvestover til en ankringsplass som etter “skriften” skulle vaere en av de beste i hele Indonesia med tanke paa klart vann. Waimalung heter bukta og … ja, skulle vaere flott… men dessverre. Vannet var fullt av blomstring fra korallene og sikten var tilsvarende daarlig. Naa kom vi jo fra et sted hvor forholdene hadde vaert perfekte og sammenligningen var kanskje urettferdig for bukta, ankringen og korallrevet var slett ikke verst. Men, i forhold til aa bruke mer ord paa dette, skal dette stedet faa gaa inn i historien som et ikke bemerkelsesverdig sted.

Imidlertid kunne Byssegutten som er den mest aktive snorkleren ombord, meddele at han saa tre typer fisk han tidligere ikke hadde sett. Den ene saa ut som en rotte og forsvant under en stein. Den andre typen var en stim av utrolig tynne sett forfra og bakfra men sett fra siden baade hoeye og lange, nesten som store fugler som laa paa siden. Et nydelig syn og de tillot at avstanden bare ble et par meter foer de flyttet seg grasioest med bevegelser i de tynne finnene over og under det som saa ut som en fiskekropp. Den tredje typen hadde ordinaer fiskefasong men lignet paa en sebra med skarpe sorte - hvite kontraster.
Kvelden ble koselig med et fortryllende lammemaaltid og da kokken hadde inviterte BLUES til middag ble KRISTIAN satt paa vannet og Byssegutten var skysskar.
Naa er ankret i ferd med aa heves igjen og en ny ankringsplass venter et eller annet sted der vest.
Vrinskende hilsen S/Y HILDE
Reidun & Finn Mandag 16.august 2010 0730 Indonesisk tid