S/Y Katrina

I dag er alle oppe før klokken 08 og en halv time senere er de voksne ferdige med morgenbadet, mens Jacob og Nicoline bader til det er frokost ved 10-tiden. I dag er det Christine som serverer egg, bacon og tomatbønner. Så fortsetter vi en ny, slapp dag her i Wallilabou, for nå har vi bestemt oss til å ligge her til mandag.

Allerede før frokost kommer første guide over til oss, for å gjøre avtale med oss. Det ender med at vi tar imot et tilbud om å bli vist fossefallet rett overfor havnen klokken 13. Pris 50 EC$. Da er det bare å psyke seg opp til å gå på tur i varmen. Olav går på fordekket for å prøve fiskelykken. Etter noen kast skjønner han at fiskene her nede ikke har snakket med de i Norge. Da har han napp, og rykker til, før han trekker opp en liten Sverdfisk, til hans store glede. Nå kan han krysse av enda et av de punktene han har satt seg fore å oppleve. Før er snorkling, flyvefisk og delfiner krysset av. Halv ett begynner vi transporten inn til land. Olav ror to turer i gummibåten, en med sin familie, så med Kathrine og Wilhelm + vognen. Guiden er presis og turen starter med en bratt oppoverbakke, heldig vis i skyggen av noen store trær. Vi blir fortalt, mens vi rusler oppover, at nesten alt som vokser langs veien kan brukes til noe, enten det spises eller brukes til medisiner. Langs bekken vi følger oppover sitter det damer og vasker tøy, for lørdag er vaskedag. Da skal skoleuniformene gjøres rene til mandag, og tøyet legges utover på bakken, i solen for å tørke. Etter en halv times rolig gange kommer vi opp til fossefallet, som er på fire, fem meter med en stor kulp på nedsiden. Der kan det bades, så Nicoline og Jacob går uti og dusjer under vannet som kommer ned. På veien ned er vi innom en Handyman, som sveiser kunst av gamle bildeler. Han har sveiset sammen en mann, med noen snertne kneskåler. De kunne jeg tenke meg å kjøpe noen, for å bytte ut med de elendige jeg har, men han har ikke flere på lager. Vi går ikke rett tilbake til båten, men innom den andre baren som ligger ved sjøen. Det er et enkelt hus og noen enkle bord under, et blikktak og drives av en original, Tony, som var bortom båten da vi kom, for å fortelle hva han kan tilby. Men skal du ha noe mer enn drikke, må du bestille på forhånd, så vi bestiller tre fruktpunsj, to rompunsj, to cola og to øl, som vi må betale hele 37 EC$, eller ca 80 kroner. Ikke noe å si på prisene der, men så er det primitivt. For å mixe punsjen, må han ut i bakgården for å dra i gang den lille generatoren han har. Her har vi riktig følelse av i være i Caribbean. Nå vil dere sikkert tro vi er noen raringer, men vi bestiller middag der til i morgen. Vi synes det er spennende å oppleve noe helt lokalt, og han vil diske opp med en buffé med kylling og tunfisk. Mens vi er der kommer Harvey Gamasje inn, en gammel, stor treskute med to master og gaffelrigg under amerikansk flagg og med besetning på 30, som legger seg med anker forut og tre tjukke tau inn i land, festet til noen palmer. I masten henger et flagg påskrevet Ocean Classroom. Så rusler vi bort til Wallilabou Anchorage, der vi ligger fortøyd og restauranten fra filmen ligger. Der har vi en enkel, men god middag, tunfisk, kylling eller svinekjøtt, alt med ris og grønnsaker til, som avsluttes med iskrem. Om bord i Katrina igjen, sitter vi og ser på show på seilskuta. Der har de konkurranser, hvilket lag klarer å heise et forseil, mens de blir spylt på med saltvann fra en vannpumpe. Etterpå er det å være det raskeste laget som får på seg redningsvester, hoppe i sjøen og samle seg i stjerneform. Og når vinnerlaget kåres er det stor jubel blant vinnerne. Det blir tidligere og tidligere kveld her nede, ikke at mørket sneker seg tidligere, men vi er tidligere i seng hver dag. Jacob og jeg i cockpit sovner allerede noen minutter over 21.