S/Y Hilde

Ja, saa er vi her…i Panama…. som jo er slutten paa denne delen av havene og begynnelsen paa det som alle sier er den virkelige seilasen. Stillehavet!

Ikke vet vi hvordan det blir, men vi har hatt det flott i disse havene selv om dere jo har sett at noen ganger har vi nok oensket oss annet vaer. Men vi har tross alt krysset mange hav til naa og de aller aller fleste seilasene har vaert virkelig flotte. Og vi hadde nok en flotte seilas i gaar natt.

Det var enorm trafikk og vi maatte vaere virkelig paa “alerten” for de kom fort om vi ikke brukte radaren som hjelpemiddel. Noe vi selvfoelgelig gjorde for vi hadde godt med stroem ombord. Vind og fart ga god lading. AIS’en har fjusket litt i det siste saa den kunne vi ikke stole paa. Innen skipperen spurte maskinisten om han hadde sjekket om det kunne ha kommet salt inn i antennefestet. Joda,…litt skruing oppe i targaen, litt krummulere paa boks…og igjen poppet baatene opp som blinkende fluer paa plotteren. Innseilingen til marinaen var som aa seile gjennom en armada med ventende tankere som laa og ventet paa aa komme gjennom kanalen.

Her har flere av dere som vi kjenner vaert og vi kan ikke annet enn aa innroemme at flere av dere var paa leppene vaare da vi saa alle baate paa reia. Ingen nevnt ingen glemt!
Vi kom til marinaen og ankret opp ved vente piren. Finn gikk for aa sjekke inn og forhaapentlig faa plass i marinaen. Vi hadde ikke bestillt og etter som Panama Yacht Club Marina ble jevnet med jorden sist uke. Ja, jevnet med jorden…buldoserne kom ..men det skal sies at de hadde faatt varsel om aa flytte ut i flere aar. Men det tilsaa at det kunne bli vanskelig aa finne plass. Men….
Mens Finn var borte kom en vi seilte Atlanteren med, over for en prat. Hun kunne fortelle at en annen norsk baat, Lucy Blue ogsaa laa her og ventet paa aa gaa gjennom kanalen. Da Finn kom tilbake hadde vi faatt plassnummer og kunne flytte oss og tro det eller ei! Vi ble plasert ved siden av dem og det var hyggelig aa moete dem igjen. Det var foroevrig de som ga oss adressen til agenten vi bruker og som hittil har svart til forventningene. Denne marinaen ligger paa landet med lite bebyggelse rundt. Ja, midt i jungelen om vi kan uttrykke det paa en annen maate. Annlegget er flott og det er lenge siden vi har staatt i en masasje dusj med et dusj hode som er saa stort som en fotball. Det er til og med varmt vann for den som oensker det. Dere tror sikkert at vi er paa en luksusreise….men da ser dere. De fleste dusjer vi bruker er vannflasker og dunker.
Her er det luksus for alle pengene. Ja, for det koster aa ligge her. Ikke svindyrt men lenge siden vi har betalt over 300kr natten. Marinaen har baseng med solsenger og stoler plasert rundt. Det er ogsaa et stort boblebad ved siden av … saa dere skjonner her er…. det luksuuuuuus, nesten som aa bo paa hotell. Her er ogsaa en restaurant, saa for den som oensker aa spise ute saa er det mulig. Det har vi ikke behov for alt mens kokken ombord har raavarer og det har vi naa. Vi fikk tunfisk hos BLUES da vi var innom paa San Blas og den smakte fortreffelig (som Anders ville sagt det) da den ble servert med en nydelig avkjoelt hvitvin i gaar kveld.
Marinaen har ogsaa bibliotek, bytte ordning paa boeker og her fant jeg en del svenske i tillegg til engelske. Vaskemaskinen har ogsaa gaatt en runde for oss. Det er utrolig varmt og mye av de klaerne vi til daglig bruker blir ogsaa fuktige av salt. Ja, de blir etterhvert saa salte at det er bare i solen de kjennes toerre ut. Bruker dem for lenge???? Neida, vi kan bare ikke vaske hele tiden og et salt plagg er noedvendigvis ikke et skittent et!
HILDE fikk ogsaa sin omgang med fersk vann og skrubb. Hun var saa salt at enkelte steder kunne vi samle saltet og hatt det i maten om vi da trengte det. Foresten godst aa vite! Teaken ble som ny, og naar vannet er inkludert i havneavgiften saa er det bare aa bruke. Til og med alle sitteputene i Cocpitten ble dynket i ferskvann og jeg brukte beina som vaskemaskin. Det funket! Naa er det bare staalet som skal “pusses” og saa er hun igjen skinnende. Noe hun ikke har vaert siden Rodny Bay hvor hun ble stelt til jul.
Marinaen ligger paa andre siden av bukta fra byen Colon som noen av dere vil si er Cristobal. Navnet skjemmer som sagt ingen. Det er ca en halv time med buss inn til byen, og marinaen setter opp busser til et handlesenter. Mange seilere handler her med tanke paa ukene og maanedene i Stillehavet hvor vi maa ha med oss alt vi trenger. Det er langt mellom stedene vi da kan gjoere innkjoep. Vi antar at det blir handling paa Stillehavssiden. Vi skal jo ligge der naar Finn er i Singapore og det skulle bli godt med tid til aa gjoere den slags. Havnen vi da skal ligge i skal vere fin og trygg, ( Flaminco Marina ).
Alle i marinaen er utrolig hyggelige. Det er som en stor familie av ansatte og seilere som oss og man hilser og slaar av en prat. I dag kom en annen norsk baat ( Opportune ) fra Alta med 4 norske ombord. De laa bak oss i Europa og her borte har de seilt en annen rute, men de skal ogsaa gjennom. Hyggelig aa snakke norsk innimellom engelsken. Det aa snakke engelsk det meste av tiden har gjort det slik at til og med jeg har tatt meg i det aa telle paa engelsk naar jeg loeser Sudoku.
Vi venter naa paa aa komme gjennom og Finn holder naa paa aa binde opp bildekk rundt paa baaten som fendere. Vi var heldige for noen hadde forlatt dem etter sin tur gjennom og de var derfor gratis. Finn paastaar at han fikk mimringsminner tilbake til tiden paa NORDENSKJOLD hvor fendre var fendre. Og ikke som naa “blaaser”!
Agenten vi har forsoeker aa faa oss gjennom paa soendag. Det gjenstaar aa se. Jeg har laget middag og bakt rundstykker. Fredagskvelden naermer seg og det blir vel en rusletur for aa se paa livet, og snakke med de mange som skal seile videre i morgen. Vi har ogsaa tilgang paa nett saa i gaar fikk vi snakket med ungene og tilogmed sett lille Aurora. Hun er blitt stor jente og tennene popper ut for tiden. Hun har faatt 4 tenner og er begynt aa bable paa norsk. Ihvertfall sier hun “nei, nei”.
Vi har internett men saa svakt at bilder ikke lar seg laste. Saa som de siste gangene. Det maa vente til tiden kommer og gir oss den muligheten.
Ha en fin helg.
Reidun og Finn