S/Y Hilde

Panamakanalen starter som dere sikkert har faatt med dere i Colon pa Atlanterhavssiden som jo egentlig er det Caribiske hav og slutter i Panama City paa Stillehavssiden. Utenfor Colon er det laget en enorm molo som vaerner byen og innloepet til kanalen mot vaer og vind fra havet. Omraadet er veldig grunt, ca 10 m og det er derfor laget en dypere trase fra moloaapningen frem til den foerste slusen, “Gatun Locks”, som foroevrig bestaar av 3 sluser som hver loeftet oss 10 m opp.

Vi tok loes fra Shelter Bay Marina i firetiden og agenten hadde sagt at det var greit aa vaere ute i god tid. Tiden vi skulle moete var 1820 saa vi “toeffet” sagte mot ankringsplassen (”The Flat” ) hvor vi skulle faa ombord “Advisor” som best kan sammenlignes med en los som ikke har ansvar for aa foere baaten. Vi var ikke kommet frem til The Flat foer Losbaaten kom i hundre mot oss….”HILDE, HILDE…I’m yours Advisor and want to enter you now!” Saa bar det oppover mot slusene og vi moette det ene etter det andre store containerfartoyet som det saa ut for aa vaere mest av i kanalen. Det var kanskje derfor ikke uventet at vi skulle moete et norsk skip, men da vi moette TAMPA av Toensberg, holdt armene paa aa gaa ut av ledd. Vi vinket og vinket og syntes det var rart de var saa “avslappet” ombord i forhold til vinking…inntil vi oppdaget at vi jo ikke hadde flagget oppe. Da det kom opp ble det gjenvinking kan dere tro og vi foelte oss litt varme om brystet…..Rart ja…men…vi er jo langt hjemmefra og da er det rart hvordan et annet norsk flagg innvirker.

Vi var veldig spente pa hvordan dette skulle bli. Som paa saa mange andre omraader gaar ryktene om hvor vanskelig, farlig, skummelt, osv, osv, det skulle bli inne i kanalen. Vi var utstyrt med 4x 40m “trosser” som var i tykkeste laget for HILDE’s pulerter saa vi tok i bruk vinsjene for aktertrossene. Det angret vi ikke paa. Lett aa holde stram etterhvert som vi ble hevet opp mot murkanten. Ja, jeg glemte aa fortelle at vi var forbundet med en litt mindre seilbaat fra England under turen, “COMPLICITY”, en She 36 med skipper Tony Portch, og derfor hadde vi bare to liner aa passe. Det er veldig sjeldent at en baat blir liggende alene under gjennomfarten og de fire trossene er mer en sikkerhetssak enn realitet.

Klokken var naa ca 1730 og foran oss laa en taugbaat og foran den igjen et svaert containerskip. Hver av de tre slusene var litt over tre hundre meter lang og ca trettifem meter bred og med disse skipene foran var det minimal med stroem slik vi hadde hoert det skulle vaere. Heller ikke naar containerskipet koblet inn propellen for aa gaa inn i innsjoen ble det vanskelig stroem. Men paa grunn av de enorme dimensjonene foelte vi oss smaa og ikke saa veldig hoeye i hatten kan dere tro……men det gikk som paa skinner. Ja, det er ikke bare et uttrykk. Her er det flere lokomotiver som trekker de store baatene og holder de klare av sluseveggene og vi var ganske saa prisgitt disse for at det store skipet ble holdt paa plass i slusen.

Litt foer syv var vi oppe i Gatunsjoen og etter ytterligere en halvtime innover la vi til ved en rund staalboye og fortoeyde for natten. Middag ble servert (Bacalao), Advisoren ble hentet av losbaaten og vi var overlatt til stillheten og Aligatorne. Ja, det siste trodde vi naa ikke skulle vaere noe problem, ….men kanskje vi ikke skulle bade likevel…og vi lot vaere. Kanskje det er aarsaken til at disse bokstavene naa fester seg til bloggen! For…

Etter aa vaere kommet opp til Gatunsjoen og med Kaledoniakanalen i minne, maatte vi innroemme at dette var da utrolig greit og enkelt. Ja, da selvfoelgelig fordi at linemennene vaare, Eva og Asbjoern fra OPPORTUNE, Claes fra FREEDOM og vaar egen styrmann, gjorde det de skulle.

Da neste morgen var i ferd med aa lysne og vi hoerte et kraftig plask like ved skutsida,…ja da var svaret klart. Der var’n!…Vi loep ut kikket rundt uten egentlig aa tro at vi skulle rekke aa faa sett den, men det gjorde vi…

Da den nye Advisoren ankom litt over syv var et av de foerste spoersmaalene han stillte om vi hadde sett “Aligatorn, han som bor her ved boeya”?  Frysningene nedover ryggen kom som om det var midtvinters hjemme og glade var vi for at vi ikke hadde gjort som nabobaaten. Det var nemmelig en derfra som laget plasket vi hoerte tidligere paa morgenen og som hadde vaert heldig… I loepet av kvelden hadde tre andre seilbaater kommet aa lagt seg til samme boeya og to av de hadde vi ligget sammen med i Shelter Bay Marina, TEX og SEA ROVER.

Naa hadde vi ca 25nm frem til de neste slusene ”PEDRO MIQUELL LOCKS”, og advisoren ba oss legge oss paa en fart slik at vi naadde frem til aa komme gjennom litt foer planlagt. Det skulle vise seg at han ikke hadde plass for oss likevel og vi ble liggende aa vente foran slusene. 

Turen gjennom innlandet var minnerik. Innsjoen er en oppdemmet sjoe og restene av gamle traer sto midt ute paa dypt vann og laget en spoekelsesaktig omgivelse. Vi gikk en lei for mindre baater men dybden var nesten ikke under 15 meter noen steder. Det ble sagt at vi fulgte det gamle jernbanesporet som laa i dalen foer oppdemningen skjedde.  I hovedleia var det store anleggsarbeider hvor de baade holdt paa aa fjerne oeyer og mudre kanalbredden. Det var tiltider derfor store omraader med muddervann selv om de foerte mudderet i svaere roer inn til land.

Et av de omraadene som setter historiske perspektiver paa plass, var de kilometerne hvor kanalen var gravd ned mellom hoye aaser. Dette omraadet kalles “Culebra Reach” og her startet spanjolene utgraving men paa grunn av malaria ble det ikke mulig aa ferdigstille dette foer engelskmennene klarte aa hanskes med sykdommene noen tiaar senere.  En aas som kalles “Golden Hill” maatte deles og det er helt utrolig at noen i det hele tatt saa for seg at det var mulig med den tids utstyr. Vi tippet den var ca 150 m hoey og med vanndybden paa ca 20m, et kraftig innhugg i naturen. For aa faa motivert arbeiderne til aa grave ble det lokket med at det var gull i jorda her. Derav navnet og om det var det som virket vet vi jo ikke, men vi floet ihvertfall tvers gjennom aasen.

Vel nede og igjen sammenbundet med den engelske baaten, var “nedstigningen” gjennom den ene   slusen i Pedro Miquell Lock ned til Miraflores Lake, for ingenting aa nevne. Det eneste som imponerer er de som kaster “kasteliner” ombord slik at trossene kan hales til sluseveggene. De gutta kan sin jobb. Kastelinekulene kom som prosjektiler og traff der de skulle i cocpit og paa baugen.

Det var dykkerarbeid i den siste slusen “Miraflores Lock” og vi laa og bakket der en times tid foer vi kom gjennom til masse turisters knipsing og vinking, for naa var vi i Panama City og denne slusen er et godt besoekt turiststed. 

Naa laa Bridge of America foran oss og saa var vi ute i Stillehavet hvor Advisoren ble hentet av losbaaten og vi rundet tuppen av de ytterste oeyene hvor Islas Flanmenco, ligger nest ytterst og var vaart maal.

Da vi kom inn sto myndighetene paa rekke aa rad og ventet paa oss og etter at agenten (Assosiated Steamship Agent ltd) hadde ankommet, var vi sjekket inn  og alle pairer ordnet i loepet av en time.  Manskapet hadde da faatt servert god husmannskost og var de som skulle tilbake til Shelter Bay kunne forlate oss. Det var nesten som slutten av en norsk stil fra barneskolen da “…vi var enige om at dette hadde vaert en flott dag og en skjoenn og ukomplisert tur”.

(Bilder kommer….)

Hilsen

S/Y HILDE

Reidun & Finn

Fuerte Amador Resort & Marina

(Flanmenco Marina)