S/Y Hilde

Kupang har vist seg saa langt aa vaere et utrolig koselig sted. Ut fra at vi fikk hoere alt fra det verste man kan tenke seg til at Indonesia er et paradis, valgte vi ikke ha ha forventninger men la tiden vise oss. Og som saa mange ganger foer. Tiden ga oss Jack. En turistguide som siden vi moette ham har ledet oss fra den ene herligheten til den andre. Ja, ja…ingen “dumme” tanker naa. Selvfoelgelig i kulturell sammenheng og hva er naa det…?

Jo, det startet i gaar kveld da vi kom til lands sammen med Bertil i BLUES. En hel horde med menn stod klar til aa ta seg av gummibaaten og prisen var absolutt “value for money”. Det var latter og hilsninger og vi foelte vaart foerste moete med Indonesisk jord saerdeles positivt. Det hoerer ogsaa med til historien at gummibaaten var der da vi kom tilbake og samme service gjentok seg. Og saa bare fortsatte det da vi kom opp for aa ordne imigrasjonspapirene.  Men dessverre litt for sent til at de rette myndighetene fremdeles var der. Men, noen telefoner ble tatt og etter en halvtime var de tilbake og pass ble stemplet og vi fikk gyldig opphold til  aa vaere i Indonesia.

Det skal ikke stikkes under en stol at det smakte litt ekstra godt med den is-is-iskalde oellen som vi etterpaa ble servert paa Teddys Bar der Sail Indonesia har sitt ”lokale” kontor. De tre indonesiske oeltypene BinTang, Anker og Bali High ble vurdert og de to foerstnevnte smakt paa og Skippern og Maskinisten var fullt enige om at Anker var for manfolk. Ja, ja..nok om drikke og over til mat. De fleste av dere kjenner jo manskapets appetitt og at de fleste her ombord er lysten til aa smake paa det lokale… og det ordnet Jack.

Byens hovedgate var gjort om til en eneste stor spisestue eller serveringsmarket om en vil. For verken var det stue eller stuelignende inventar, men desto mere smak, lukt og glade mennesker. Alt var gjort av de lokale for lokale som naa er inne i sin fastetid og som dere vet, etter at solen gaar ned kan man spise og det gjorde de og vi. Fisken som vi valgte laa der fersk og fin. Den lignet paa en uer men var hvit i skinnet. Den var skrapt, og na ble den filetert, innsauset med allens smaker en kan tenke seg og grillet paa en maate som fikk skinnet til aa bli saa sproett som bacon mens fisken var like saftig som om den var kokt. Ris og groensaker som tilbehoer og vi formelig rullet hjemover sammen med manskapet paa Cocnac som foroevrig heter Hennesey, utpaa kvelden. Ikke var det for mye drikke som fikk oss til aa rulle heller…for her serveres bare vann og brus hvis man ikke gjoer en stor innsats for aa faa noe annet til maten.

I dag tidlig og fordi vi hadde bommet litt paa den lokale tiden, moette vi Jack klokken aatte. Samme service med gummibaaten og saa var vi paa vei for aa ordne med stempel. Ja, for uten stempel ombord blir man ikke vurdert saerlig hoeyt saa det ble vi ved innsjekkingen sterkt anbefalt aa skaffe oss.  Vi hadde jo hoert noen i Darwin som fortalte om dette men historiene var jo saa mange. Og, …glade var vi da prisen ble forlangt for stemplene. En broekdel av det de forlangte i Darwin. Saa var det somcard til telefonen og til internettet. Det ok litt lenger tid og Bertil som ikke har kroppen like full av tid som vi, syntes dette gikk vel langt. Byssegutten som er det mest datakyndige herombord anbefalte sterkt at alt maatte opplastes og utproeves foer vi forlot butikken og igjen hadde den gutten rett. Etter mye og mange forsoek og desto likemange telefoner til telefonselskapet, var HILDE paa lufta. Men BLUES lot vente paa seg. Til slutt ba han Bertil om ikke han kunne proeve naar han kom ombord…Men da skulle dere sett svensk selbeherskelse paa sitt stoerste. Han saa ut som han kunne knuse hele disken og karen bak disken, men liret med lav og vibrerende stemme: ” Det hadde vaert veldig fint om du fortsatte til dette virket…hvordan kan jeg faa det til naar det saa langt ikke har fungert”! Etter nye to timer var ogsaa BLUES paa lufta og vi ble servert Cola som foroevrig Kokken kommenterte var den beste hun hadde smakt. Ja, saann gaar det naar vi venter paa tiden… og det maa man her i Indonesia.

Vel tilobake paa Teddys bar for aa faa siste oppdateringer om videre arrangement og kveldens Gallamiddag arrangert av Kupangs myndigheter som vi antar aa vaer borgermester, ble det gjenmoete med flere seilere som hadde ankommet og som vi hadde tilbragt tid sammen med i Darwin. Jack var ikke ferdig og loste oss snart til et lokalt sted for lunch istedet for aa innta den paa Teddys bar som er litt mer turristorientert. Og igjen skuffet han  ikke. Maten var kjempegod og den serveres delikat selv om lokalene ikke virker forlokkende for noen aa gaa inn. Uten Jack hadde nok verken Bibliotekaren eller Kokken gaatt inn i disse lokalene, samme hva Skippern hadde sagt. Paa land har han for lenge siden innsett at han ikke har noen “skipperautoritet”.

Naa virker Internettet, manskapet er i ferd med aa ikle seg klaer som det maa boerstes stoev av, haaret boerstes og gres og den kvinnelige delen av manskapet lukter party…og heldigvis lukter det likt, men det heter vel at samme parfyme lukter litt forskjellig fra person til person saa spennende blir det naar de kommer ut av badene.

Igjen takker vi for koselige hilsner fra dere og saa gaar det en spesiell hilsen til Hilde, Aurora og Sebastian som naa er paa ferie i Norge.

Gallahilsen fra

S/Y HILDE

Reidun & Finn

Onsdag 28.juli

1700 Indonesisk tid (som “i dag” er blitt til UTC+8t)