S/Y Hilde

Et hvert sted har jo sin saeregenhet og det er ikke alltid lett aa finne den. Enten det skyldes at vi ikke vet hvordan vi skal finne den eller at vi rett og slett ikke lar tiden fylle oss med denslags.

Her vi naa befinner oss fikk vi egentlig ikke noe valg etter som Jack fant oss og Kupang er blitt litt av det samme vi opplevde med Fernando paa Manihi. Slik vi beskrev det tidligere er det blitt synonymt med at Kupangs kultur har funnet oss og at vi har latt den faa lov til aa ta rom hos oss slik den gjorde i gaar morges…

Moskeens “sang” som for vaar svenske venn Bertil, langt fra kan karakteriseres som sang, kom langt tidligere enn hva vi forventet. Forventninger til noe saa regelmessig.. Nei, igjen en liten laering. Skipsuret hadde vist feil tid kvelden foer, (Byssegutten igjen?? og som siviliserte mennesker er jo klokken det vi tror paa. Den gang ei. En time feil var den og vi fikk verken tid til kaffe eller frokost foer vi maatte hive oss i gummibaaten aa komme oss til land for aa holde avtalen med Jack som sto klar med buss. Sightsing sto paa programmet.
Det lokale markedet var foerste stopp og vi var spente paa hva dette var…og igjen ble vi overrasket. I forhold til alle markeder vi har besoekt er nok dette et av de aller aller stoerste og det er nok bare Panama som kan maale seg. Her fantes alt en kan tenke seg av matvarer fra under jorden, paa jorden, fra traerne, dyr, fugler, fisk og …alt en kan tenke seg av dubedingser for aa hoeste og drive landbruk og fiske. I tillegg var det baade klaer, smykker, og dusenklokker i fleng.
Etter som frokosten hadde gaatt floeyten gikk det ikke lenge foer Byssegutten hadde handlet seg en “avskallet” kokkosnoett (ofte kalt virgin kokkosnoett), delt vannet med Kokken og var i full ferd med aa innta kokkosen. Saa luktet han fisk, ropte paa Maskinisten og innimellom rader det bar i en fart som fikk Kokken til aa skjelve. Vi kan jo ikke kjoepe fisk naa og ha i sekken hele dagen. De maa jo vaere gale! Men neida de gutta vet hva de gjoer og “sashimi” kunne leses i oeynene deres. Tynne skiver av tunfisken som laa der fersk og fin, ble inntatt til de lokales smilene ansikter…og frokosten var herved inntatt. Hva med de andre ombord. Neitakk, vi har faatt oss litt “nepe” saa det holder foreloepig. Etter som her var “alt” man kan tenke seg, fant vi ogsaa Malariamedisin i form av smaa grenstomper. Dette viste seg aa vaere saa bittert at vi konstaterte det aa vaere kinin og ettersom lokalbefolkningen drikker dette som te hver morgen, tro Styrmannen til og besluttet at dette skal bli praksis ombord.
Museumet var fra vi er vant til, utrolig fint og hadde en spesiell utstilling om kokkospalmens spesielle betydning for overlevelsesevnen paa oeyene. Alt paa denne planten blir nemmelig benyttet og dette hadde de klart aa vise paa en fin maate, baade fysisk ved aa vise produktene i full stoerrelse i miniatyr og i beskrivelser som vi selvsagt fikk oversatt. Til og med skjellet av en stor spermhval som ble fanget paa bukta her i Kupang, var utstilt. Krigshistorien var flott fremstilt og guiden forklarte entusiastisk hvordan lokalbefolkningen hadde bidratt til at de Australske soldatene hadde kunnet jage Japanerne ut av landet. Guiden hadde forevrig vaert i Norge og “elsket” de spesielle norske fjordene.
Paa humpede veier bar det innover Timor og etter noen timer og midt inne paa oeya gikk vi inn i de japanske “hulene” fra krigen som flaggermusene, edderkoppene og store sommerfugler hadde inntatt moerket. Bibliotekaren og Styrmannen fant det uklokt aa gaa inn og fikk dessverre ikke oppleve susen av de flyene vesnene.
Flere kilometer oppover og vi kunne se utover havet fra ca 900m foer vi humpet oss nedover til landsbyen hvor Jack bor og til en aldeles nydelig lunch tilberedt av hans kone og hans soester. Her fikk vi innfoering i hvordan de planter traer som neste generasjon hoester, hvordan de finner og fordeler vann i den toerre aarstiden og ikke minst hvordan de hoester bananer og andre frukter for salg paa markedet. Paa veien fra Jacks landsby kjoerte vi innom hans tante og gutta klatret opp i palmene, fikk ned jomfru kokkosnoetter og vannet inkludert den soete pudding konsistens…ble inntatt med stor nytelse.
Vannfallet som sto sist paa programmet og hvor vi hadde gleded oss til aa bade i, ble en nedtur. Det fristet ikke paa grunn av grums og masse giriseri av pair og campingrester paa bredden. Mens Jack loep oppover de glatte fjellknausene med rennende vann til vaar store forbauselse om hvorfor han ikke gled ned, kom stikkende vesner og sprayen maatte frem og litt for sent til aa forhindre kloende resultater. Paa foerste avsats, 5-6 m hoppet Jack ned i den for oss lille kulpen og da han etter aa ha klatret opp den nesten loddrette bergveggen og naadd toppen 12-15m opp og med et utspring slik at han umulig kunne se kulpen. Ja, saa hoppet han og traff midt i kulpen. Hvordan……Joda, dette var 50m unna huset hvor han hadde vokst opp og vi skjoente at dette hadde han gjort siden han kunne gaa. Men for oss imponerende!
Vel tilbake i havnen gikk det ikke mange minutter foer vi satt i gummibaaten sammen med Bertil, paa tur ut til en duch, litt Skyping og til koeya.
Til slutt vil vi oenske Caroline gratulerer med dagen den 1.august.
Turisthilsen fra S/Y HILDE
Reidun & Finn Fredag 30.juli 0830 Timortid (UTC +8)