S/Y Hilde

For de av dere som allerede har slaatt opp posisjonen vaar, saa er vi registrert aa ligge paa anker paa en bukt like ved Kedang paa oeya Lembata. Lembata ligger ca 50nm vest om Alore og det sies at oeya er veldig spennende baade i forhold til kultur men ikke minst fordi det her er flere aktive vulkaner. Foreloepig er vi bare paa vei til neste offisielle sted hvor Sail Indonesia sammen med de lokale myndigheter arrangerer kulturell festivitas for oss. Det skjer ikke foer tirsdag og innen den tiden kommer koser vi oss med bading i friskt og klart vann. Ja, faktisk foerste ordentlig bading siden vi var paa Lizard Island i Australia for to maaneder siden. Her er verken krokofanter eller ellediller og foreloepig har vi ikke sett eller hoert at det er fare for hai.

Fredag morgen lettet vi anker paa bukta utenfor Kalibahi, hovedstaden i Aloreprovinsen, hvor vi har ligget siden vi kom fra Kupang og hvor vi igjen har faatt en positiv opplevelse av Indonesia. Gallamiddagen og den lokale “moteoppvisningen” var en stor hoydare og vi haaper senere aa faa lagt ut bilder slik at dere faar ta del i denne. Klaerne var utrolig flotte og med hodepryd var det flere av vaare seilerbekjente som ikke kjente oss igjen da de ankom middagen.
Paa torsdag var vi paa “sightsing” og vi fikk oppleve et flott museum, en historisk intakt landsby, sang og musikk fra skolebarn, en fantastisk lunch og til slutt planting av traer i “huske-skogen”. Guiden vaar fortalte om Alores historie og satte det i sammenheng med gjenstandene i museumet slik at vi foelte vi reiste i tid sammen med ham. Skulle vi klare aa gjengi dette ville dette blitt en bok alene, men for aa la dere faa en smak sa se for dere en mortel (for de av dere som ikke vet hva det er saa spoerr noen som er godt voksen) i kobber, med diameter 1,5m og ca like hoey. Denne staar snudd med bunnen opp og er en tromme i kobber og med en lyd som om det var en kirkeklokke. Ingen vet hvor disse kommer fra og det gaar sagn om hvordan disse plutselig blir gitt til enkelte i landsbyene. Selvfoelgelig fra en eller annen gud, som det foroevrig bare er en av her nede men som de lokale sier, har faatt flere navn. Disse kobbertrommene som i de fleste tilfeller er langt mindre enn den nettop beskrevet, blir brukt som medgift for aa kunne gifte seg med en kvinne fra en annen stamme/landsby. Uten en slik tromme aa gi bort, ingen kvinne utenfra. Saa, vi fant ut at det jo maa vaere masse slike trommer i omloep. Museet viste ogsaa mye fra europeisk kultur som vi antok stammet fra den hollanske kulturen som regjerte her nede for noen hundre aar siden.
Den historiske intakte landsbyen var noe for seg selv. Her levde menneskene slik de hadde gjort i tusener av aar med jordbruk og ofringsritualene for aa faa avlinger, uten at vi fikk se dem. Derimot fikk vi se baade velkomstdans som naermest virket som lokkedans for aa faa oss innom gjerdet slik at de kunne omringe oss og hva som hadde skjedd med oss om vi hadde vaert 50 aar tilbake i tiden kan vi bare spekulere i. Vi fikk ogsaa presentert, ritualdans og krigsdans og fikk fortalt hvordan familiene bodde i de aapne bambushusene som hadde tre etasjer og hvor 2 og 3 etasje var skjult under palmegrentaket. De hadde egne lukkede hus hvor man gikk naar man skulle “kose” seg som de uttrykte. Disse husene fikk vi ikke se inn i og om det var fordi … eller fordi … kan vi bare spekulere i. Disse menneskene tygger en rotfrukt som er en form for narkotika og som gir roede tenner for de som hadde tenner igjen. Dette gjorde de hele tiden mens de danset uten at de virket beruset. Etter det hele fikk vi anledning til aa handle lokalt fremstilte smykker, kniver, kurver, osv. og vi maatte bare innse at ogsaa denne delen av “historisk intakt kultur” var innhentet av turisme og pengeoekonomi.
Barnesang og musikk var som hentet fra en norsk barneskole. Blokkfloeytene var byttet ut med langt enklere bambusfloeyter, trommene lengre og dypere i tonen, og blaaseinstrumentene saa ut som kjempestore sykkelpumper som de plaste inn i haandtaket paa. En nydelig forestilling hvor ogsaa dansen hadde sin plass og som ga forestillingen en ekstra piff.

Etter dette kjoerte vi opp i fjellene for aa plante et “husketre” for hver av oss og naa staar det en Mahoney busk med dertilhoerende skilt som viser at vi plantet denne den 5.august 2010. Tro om vi en gang kommer tilbake aa faar se hvor stor “vaart” tre er blitt?
Seilingen fra Kalibahi ble igjen motorseiling. Vi har jo blitt fortalt at vinden her i Indonesia ofte tilsier at jernhesten maa tas i bruk og slik ble det ogsaa paa denne turen. Vi hadde vel 50 nm foer vi kunne slippe ankret og etter som kartene her er langt, langt, daarligere enn vi er vant med, er det ikke aktuelt aa naerme seg havn i moerke. Fra 300m dybde gikk det opp til 3m i loepet av 50m og vi var langt heldigere enn en annen baat som tok bunnen men uten aa faa skade paa kjoelen eller roret. Vi ankret paa 17m dybde og svaier innover grunna paa 4m. Grunna er et stort koralomraade med flotte koraller og mer fisk enn hva vi hadde trodd etter som vi er blitt fortalt at her i Indonesia er det fisketomt. Igjen har ryktene blitt gjort til skamme og naar vi ser paa fiskemarkedet og paa fiskerne som ligger rundt omkring, saa ser vi at fisk er det… men kansje ikke saa lett aa faa tak i for vaart fiskeutstyr.
I gaar ble HILDE vasket for foerste gang siden sjoesettingen i Scarborough og selv om de tre maanedene hadde gitt henne litt smaaskjegg, loesnet det bare med beroering av en grov svamp. Coppercoaten virker ogsaa her i det varme vannet og det er bare i vannlinja hvor der ikke er bunnstoff at det satt litt ekstra godt. Hun ser naa ut som hun kommer rett fra vaarpussen. BLUES derimot som har ordinaert bunnstoff saa ut som en sjeggape og det har nok ikke bare vaert den faste propellen som har streiket farten der i det siste. Men ogsaa der skulle det bare noen sveip med svampen saa var det rent igjen. Det gjenstaar enda litt for at BLUES er helt ren og Byssegutten som er den mest energiske ombord har lovet Bertil aa ferdigstille arbeidet i dag.
Morningen har naa gitt dagslys og det “renner” dampskyer nedover fjellsiden fra vulkanen som om den var sett fra Heroey, kunne vaert Doennamannen. Ja, vi ser ofte likheter med norsk natur uten at temperaturen i luft og vann minner saerlig mye om Norge. Uten aa garantere riktig temperaturmaaler saa er vanntemperaturen rundt 30grader og vi maa ikke gaa opp av vannet fordi vi fryser.
Vi nevnte tidligere at vi skulle komme tilbake til hva vi opplevde som spennende i forbindelse med “forsoeplingen” i Alore. I forbindelse med “utstillingen” de hadde ved velkomsten for Sail Indonesia i Kalibahi, var det en “stand” som presenterte at de var i ferd med aa lage en strategiplan for hvordan faa et renere Alore. I samtalen som Maskinisten og Skipperen hadde med myndighetene ble de oppfordret til aa gi innspill paa hvordan Norge hadde haandert dette i seksti/syttiaarene. Tidlig paa morgenen torsdag foer ankret ble lettet, ble skriftlig innspill fra S/Y HILDE overlevert prosjektlederen som takket og bukket og fortalte at dette etter instruks fra “oeversten” ville bli inntatt i strategiplanen. Om innspillene ikke blir brukt direkte slik foreslaatt saa har vi ihvertfall kunne bidra til tanker om aa gjoere ting andeledes.
Utviklingshilsen S/Y HILDE
Reidun & Finn Soendag 8.august 2010 0700 Indonesisk tid (UTC+8t)