St Lucia er en veldig frodig og kuppert øy. Før var hovedinntektskilden bananer, og dem vokser det fortsatt mange av, men likevel er det turisme som er mest innbringende nå til dags. Mye kokos vokser det også her, og de eksporterer både kokosolje og kokosseper. Romdestilleri har denne øya også, men sukkerrørene dyrker de ikke selv, dem kjøper de fra naboøyene.
Mye fint m.a.o., men det var likevel ikke fristende å bli her på ubestemt tid pga. en duppedings vi bestilte til vindgeneratoren. Det amerikanske firmaet som skulle sende den til forhandleren på St Lucia svarer hverken på mail eller telefoner, og når vi ikke engang er sikre på at det er den delen av Airbreezen vår som er kaputt, besluttet vi å avbestille bestillingen og seile vår “egen” sjø.
Vi fikk en veldig fin seilas nordover til Le Marin, syd på Martinique. Litt store bølger da vi passerte St Lucia, men ellers god fart, sol og deilige forhold.
Til tross for at vi nå skal heise det franske flagget, er det liten tvil om at vi nærmer oss USA, hvor alt er stort. På turen hit ble vi nemlig endelig møtt av en fin gjeng med delfiner, men av en helt annen størrelsesorden enn de vi har sett tidligere. Hyggelig og gøy med denne type show under seil 
Planen vår var å sjekke inn i Le Marin, for så å legge oss ut i en bukt som heter Grand Anse litt lenger nord. Overraskelsen var derfor stor da skipper’n etter 3,5 times seiltur skulle sjekke inn kl 15.00, og fant kontoret stengt. Nei, i følge båtchandleren ved siden av var det jo best at de gutta ikke overarbeidet seg, så de holder oppe fra 08.00 - 12.30! Ja, ja, da ble det en ettermiddag og natt for anker i en liten bukt rett syd for havnen, så får vi se om vi finner en litt mer idyllisk bukt i morgen.
Sara er veldig kul og verdens beste datter
