S/Y Hilde

OHANA, BLUES, MIKADO har gjort det og naa har ogsaa HILDE gjort det…! Hva da? Passert halvveis fra Santa Cruz Galapagos til Fatu Hiva Marqueses. Som om det skulle vaere noe! Jassaa, tror du at det var en selvfoelgelighet naar vi seilte ut fra Galapagos, selv om vi da allerede var nesten 1000nm ute i Stillehavet, hadde faatt smaken av dette underlige havet og bare hadde litt over 3000 nm med Stillehav liggende foran oss foer vi var fremme.
Neida, dette er en av de lengste seilasene baater som HILDE gjoer og selv om vi aller saa mye forbereder manskapet og vedlikeholder det mentale bildet om ikke aa lengte etter den siste av disse tusenvis av mil, ja saa klarer manskapet ikke aa la muligheten til aa foele at vi har naadd frem “til noe”, gaa fra seg . Den imaginaere midtveislinjen som markerer at naa er det egentlig ikke utseilt distanse som betyr noe men nedtellingen som er viktig…for som Byssegutten plutselig utbroet paa Skippern’s time her forleden:
“Jamen, jamen,… hvis vi ikke teller ned mot Fatu Hiva saa vet vi jo ikke om det er dit vi kommer og saa kan vi jo risikere at vi kommer dit paa natten aa gaa paa grunn”! Det ble helt stille,… ja pinlig stille….hva skulle naa Skippern si. Byssegutten hadde tydeligvis funnet et svakt punkt i den mentale laere!!!!! Igjen stille….og stemningen kunne skjaeres ut av lufta. Byssegutten skjoente at her…ja her…hadde han trokket virkelig ut i det store. Han lukket oeynene og saa for seg Lettmatrosjobben seile ut av hans domene. Og han som hadde gledet seg saan til bare aa kunne vaere Lettmatros og gaa paa vakt og snakke med Skippern og Styrmannen. Naa saa han istedet at Kokken ville faa beskjed fra oven om at oppgavene i byssa skulle intensiveres som en liten “paaskjoennelse” for den aarvaakenhet han nettop hadde vist. Men like foer det skulle smelle….ble tausheten brutt med et forsiktig, “kremt, host, host….du skjoenner det min kjaere byssegutt at det vet Skippern veldig godt… for han har vaert hos meg og laant en bok om Marquesesoeyene. Og du skjoenner…der staar det beskrevet hvordan hver enkelt oey ser ut og derfor kan han se hvilken oey han kommer til. Du burde forresten komme til skipsbibilioteket med den boka du laante for 6 uker og 3 dager siden. Fristen er forlengst utloept og Skipperen venter paa den for aa studere kartskisser som viser hvordan man ikke skal gaa paa grunn naar man skal seile inn til oeyene.
Saa, uansett hvor mye Skippern snakker om aa ikke fokusere paa aa komme frem, saa har resten av manskapet ikke den samme sterke overbevisningen og da ble det god stemning da det for noen dager ble klart at det ville bli feiring av midtveis og det ble det…..
Skippern som jo egentlig ikke hadde noe aa feire, satte seg opp paa dobbelt vakt slik at Styrmannen skulle faa feiere sammen med manskapet. Alle saa da Kokken og Byssegutten bar frem det en gode etter det andre, at Skippern ogsaa hadde gitt dispensasjon for “null-grensen”. For her skulle det feires…Det var Sjampis, gaaseleverpate, eksotiske frukter, og banankake som forreter. Saa hadde Kokken lett i det innerste av det bakerste og funnet Skipperen’s og Maskinisten’s yndlingsrett,…. poelsegryte med italiensk pasta. Jo her ville det bli koselig.
Maskinisten kunne virkelig slaa ut haaret, ja, det lille som er igjen og som ligger finkjemmet paa tvers naar vinden ikke faar det til aa staa rett opp…Han hadde jobbet hardt med aa finne ut av GPS problematikken som oppsto her om dagen og han er ikke sann. Han gir seg ikke den karen…Tror du ikke han fikk forbindelse med en kar i Australia som hadde jobbet med GPS systemer hele sitt liv og sammen hadde de fikset det hele saa naa var alt i den skjoenneste orden. Vi fant imidlertid e-mailen som norsk/australieren sendte og som kan vaere interessant for flere enn oss (f.eks EMBLEM og ESCAPE).
“….Når en har flere GPS-stasjoner som begynner å ule samtidig så betyr det at signalet fra satellittene ikke registreres av GPS-mottakerne. De fleste GPS-mottakere må ha signaler fra ett minimum antall satellitter for å oppdatere posisjonen. Det vanlige er mellom 5-12 satellitter avhengig av hvor spandabel en har vært når GPS-innkjøpet ble gjort.. Det området på kloden hvor der er lavest antall satellitter synlig fra havnivå er ved ekvator +- 10 grader. Hvis GPS-antennene i tillegg ligger lavt og det er litt sjø er det en medvirkende årsak. Så og si alle GPS-satellitter går i LEO (Low Earth Orbit) og har en inklinasjonsvinkel fra 10-40 grader på polene. Alarmen dere fikk var nok bare GPS-mottakerne som sa fra at satellittsignalene var for få til å gi riktig posisjon. Mitt tips til dere og alle andre som opplever at alle systemer gir alarm basert på mistet GPS-signal er som følger: Ikke Rør Noe. Signalet kommer tilbake. ….”
Nei, naa prata vi oss bort fra det vi egentlig skulle fortelle om, nemmelig feiringen…Ja, vi har lovet manskapet at vi ikke skal bli for private slik at de der hjemme ikke skal foele seg brydd av deres oppfoersel eller mangel paa saadan naar de slaar seg loes. For det gjorde de og det kan i skrivende stund bekreftes at alle unntatt Skippern enda sover sin soeteste soevn og med fare for represalier men dekket av ytringsfriheten, saa vi at da Styrmannen skulle paa vakt maatte han blaase i det lille “pip,pip apparatet”. Og noe maatte det vaere for Skippern tok seg en kopp krutsterk kaffe og Styrmannen kroep til koeys igjen og Kokken maatte ogssa ha sovet godt for han ble ikke vekket av at Styrmannen kroep over ham.
Etter at forreten og sjampisen var fortaert, kom Bibliotekaren opp med sangbok og sangleik. Alle skulle velge seg en sang og fremfoere den for de andre…og det kan dere tenke dere. Her ble det alt fra “Kongesangen”, ja for HILDE foerer jo Kongens flagg og saa skaalte Skipperen med Kong Neptun og takket han for seilasen saalangt, via No livnar det i lundar, +++++ til Petter Dass og Herre Gud ditt Dyre Navn Og Aere! Sistnevnte var det Byssegutten som stemte i og dere skal tro det var mer futt i den gutten enn noen skulle ane. Om lydkvaliteten var tilsvarende kunne man skrive om i en musikkanmeldelse, isaa det gjoer vi ikke. Det hoertes ihverfall ut som Kong Neptun likte det, for han slapp til litt mer vind utoverkvelden.
Ja om det var vinden eller slitasjen, vites ikke, men …dessverre saa spjaera Genakeren utpaa kvelden. Heldigvis er alt ombord forberedt for at kunne bli haandtert av kun en person, saa nedtaket av restene gikk ekstra greit ettersom Styrmannen enda ikke hadde lagt seg og kunne hjelpe til. Restene forsvant inn i “stroempen som trekkes ned og rasket…ble stuvet godt ned i seilsekken. Ja, for dette er rask og dette er for daarlig. Gran Seil, skam dere om dere leser dette. I motsetning til andre som vi kjenner og deres bruk av Genaker har vi brukt vaar svaert lite. Den har vaert toerket og lagret etter alle kunstens regler og naar den er blitt brukt, er det i lav vindstyrke og den er tatt ned naar vinden har kommet opp i 20kn. Styrken har selvfoelgelig med tykkelsen i duken aa gjoere men her ser det faktisk ut som om det er traaden som roeyk. Byssegutten mumlet noen ord til Skippern om at han saa gjerne kunne sette seg ned aa sy med en gang (Lettmatrosjobben ikke sant…), men Skippern saa at dette ikke var tiden for ham aa gjoere noe fornuftig, og sendte ham tilbake til Bibliotekarens lugar.
Utseilt distanse i doegn 11 var 165nm og den gode boera paa 14-18 kn vind fra oest fortsetter. I mangel av Genaker har HILDE igjen faatt “englevingene” og med flott medstroem gjoer vi i skrivende stund over 8 kn og med sjoe som ikke er for grov, er det absolutt slett ikke verst ombord. Solen er staatt opp og fiskesnoeret skulle ha vaert i havet men i gaar var det en som var sterkere enn snoeret kunne holde og som tok sluken og forsvant. Vi haaper derfor paa “skitt fiske” i dag for naa er hungeren etter fersk Durado eller noe annet godt, stor..
Igjen takk for koselige hilsener og vi maa innroemme at vi ble ekstra overrasket av hilsen fra familien Garmannslund i Brisbane Australia.

Midtveis hilsen fra
S/Y HILDE
Reidun & Finn Torsdag 7.mai 13.30 UTC