Fra gryende brakkesyke i London til levende seilermiljø i Portsmouth.
I siste rapport ble det vist til den gryende “brakkesyke” som var i ferd med å få tak på skipperen”. Det gikk imidlertdi bra da det heldigvis var høyvann om morgenen dagen etter det nye mannskapet kom ombord og vi onsdag (7. juli) og vi kunne sluse ut fra St.Katharina’s dock og ut i Themsen og ta fatt på turen nedover mot The Thames Estuary som området ved utløpet av Themsen kalles.
Fint vær og en medstrøm som etter hvert kom opp i 3 knop gjorde det til en hyggelig og “effektiv” tur. Særlig turen ned til Canary Wharf og Greenwich er interessant og det er flott å se Millennium Dome og the Thames Barrier (som skal hindre en stor flom komme opp Themsen og lage problemer for London by). Derfra og nedover Themsen er det forbausende landlig med små koselige landsbyer og grønne, flate enger. Lite båttrafikk også denne gangen og navigasjonen ble da også tilsvarende enkel.
The Thames Estuary - utløpet av Themsen - er derimot noe helt annet. Her er det fullt av sandbanker og det gjelder først å legge opp en seilingsrute mellom alle bankene og deretter å ha stålkontroll på navigeringen. Det hjelper imidlertid godt alle bøyer i området har navn som er er påmalt bøyene slik at vi hele tiden kan sjekke (i tillegg til kartplotteren) at vi er der vi skal være. Vi var overrasket over hvor mange små, gjennomrustne forsvars”platformer” som sto i gjen fra krigens dager og skjemmet området. De sto alle på fra 5 til 12 meter og burde være enkle å fjern, men det er altså ikke blitt gjort - visstnok av “økonomiske grunner”.
Vi tok en lang økt den dagen og hadde fin seiling så vi rundet “neset” og dro sydvestover og helt ned til Ramsgate. Vi logget 69 n.mil den dagen, men etter som loggen bare måler vår distanse gjennom vannet (og følgelig ikke over grunnen), regnet vi med at vi hadde fått et ekstra “push” på 12 - 15 n.mil den dagen og da blir jo tilbakelagt distanse 80 - 85 n.mil som er en anseelig distanse på en dag.
Ramsgate var en hyggelig, liten fiskelandsby som kunne by på egen Yact Club (som vi selvfølgelig besøkte), flere mindre verksteder som kunne fikse det meste samt et mindre utvalg av restauranter. Vi forsto det nok allikevel slik at byen lever om sommeren og overlever de andre månedene av året.
Dover var målet for neste dag. En tre timers seiltur som inkluderte et vakkert skue av “The White Cliffs of Dover”. Turen ble meget flott i solskinn, men med litt for lite vind. Dover kunne by på gode havneforhold. Byen som sådan var imidlertid en skuffelse. Det vare en by i forfall og som tiden hadde løpt i fra. Nå var den totalt dominert av fergetrafikken fra Frankrike og tusenvis av trailere dundret gjennom byen 24 timer i døgnet. Der hvor det hadde vært sommerleiligheter for “de kondisjonerte” fra London i tidligere tider, var det nå stort sett tomme vinduer med plakater med “til salgs” på. De praktufulle strendene var imidlertid der fortsatt og Slottet og de gamle forsvarsverkene var de gjenværende høydepunkter i byen. Per Melsom (som i likhet med skipperen har bakgrunn fra Sjøkrigsskolen - og som senere var maskinsjef på U-båt) og skipperen hadde dog en stor dag med gjennomgang av alle forsvarsverkene inne i klippene og kunne lett forestille seg virksomheten her under krigen.
Eastbourne neste dag var motsatsen til Dover. En by hvor den nordlige delen hvor vi fant havn, var helt “nyutviklet” over de siste 15 årene med en fantastisk marina, 24 timers butikker og gode service tilbud. Og med det som kjennetegner havnene i mellomeuropa: med førsteklasse servicetjenester for båttrafikken.
Fra Eastbourne til Brighton var det bare 18 n.mil som vi tilbakela på tre timer. Det var full sommer og sol da vi dro, men da vi nærmet oss Brighton fikk vi meget tett tåke. Mye trafikk i området tilsa at vi kjørte på radar og det gjorde vi helt til moloen utenfor havnen dukket opp 200 meter foran oss. Marinaen var voldsomt stor, men ikke særlig sjarmerende. Men den gjorde nytten.
Brighton er i stor grad fortsatt en “badeby for London”. Etter som vi kom dit i helgen og det var hetebølge i London, var byen oversvømmet av folk som hadde “rømt” fra varmen. Den berømt piren ut i vannet er nå et fornøyelsessenter og var et rent mareritt av støy og trengsel. Heldigvis fant vi noen steder langs strendene som var mer i vår ånd.
En bedre middag på byen lørdag kveld ble etterfulgt av en vandring gjennom de “hippe” strøkene av Brighton. Og det vi så var en oppvisning i ungdommelig, engelsk smakløshet og en drikkekultur som vel ikke kan sies å være av den positive sorten. Men underholdende var det.
Til tross for at ingen om bord på Coulant er spesielt fotballinteresserte, fikk vi likevel med oss VM finalen i fotball på den lokale pub’en i marinaen på søndag. Vi satt i “det spanske hjørnet” mens “det nederlandske hjørnet” var fullt av seilere fra Nederland, Belgia og noen få briter. Av en eller annen grunn heiet de fleste britene ellers på Spania. Så for oss Spania tilhengere ble det en stor aften (og en tilsvarende tung morgen neste dag).
Siste havn på denne etappen har vært Portsmouth hvor vi nå ligger i Gosport Marina. Portsmouth er vel seilerby nr 1 i Englang og rett ved siden av oss ligger da også Delta Loyd som var en av båtene i siste Volvo Ocean Race. Her blir det også mannskapsbytter. Trude og Per reiste hjem i går og i kveld kommer Per Horne og Sigurd Coates på igjen.
Det gode været har tatt litt pause nå. Vi har hatt overskyet vær og regn i det siste. Og mye vind. Natt til i går hadde vi sterk kuling - med storm i kastene - om natten og det var mye urolig sjø i havna. Skipperen måtte opp ved 02:30 om natten for å justere fortøyningene og legge på doble fortøyninger i tillegg. Vi ligger fortsatt urolig da vinden fortsatt ligger på kulings styrke. Havnen vi ligger i, er der hvor Camper & Nicholson bygget båter i 250 år (fra 1740 til 1990). Camper og Nicholson er et navn som ALLE innen seiling kjenner til og hadde nok sin storhetstid i perioden 1920 - 1940 hvor de totalt dominerte design og produksjon av større seilbåter.
Portsmouth er ikke noen spesiell pen by, men har en del interessant å by på. Den engelse marinabasen er her og ikke minst er den imponerende restaurerte HMS Victory (Nelsons skip ved slaget ved Trafalgar) og The Royal Naval Museum her. M.a.o. har “the Navy buffs” (i.e. Per og Skipperen) hatt noen store stunder her. Det er stor trafikk ut og inn av havna av ferger, marinafartøyer, lastefartøyer og ikke minst: mengder av seilbåter så her trives vi.
Portsmouth er også byen hvor alt kan fikses, ordnes, repareres eller skaffes.
Vi har da også benyttet anledningen til å:
- få reparert vindmåleren som sluttet å funke i begynnelsen av uken (nytt kretskort var nødvendig)
- få reparert radaren som - pga en programvarefeil - slutten å ta informasjon fra skanneren (antennen)
- få kombinert informasjon fra Raymarine instrumenter til SIMRAD instrumenter og vice versa
- installere AIS (Automatic Information System), mottaker og sender
- å bestille “soltak” over båten for de varmere strøk vi etter hvert setter kurs for
- å skaffe oss jolle med påhenger som skal følge oss på resten av turen
- å lage “lebrett” til køyene slik at man ikke ruller i køyene i sjøgang
- å få sjekket ut en diesellekasje og fått fikset denne
- å få (midlertidig) byttet ut det norske gasssystemet med EU systemet
i tillegg til en rekke mindre oppgaver på båten. Full gjennomvask av båten og 6 vasker av klær er også gjennomført. Så nå er det ikke måte på hvilken standard vi har på alt - inklusive oss selv - om bord.
Erfaringer de siste ukene.
- Tidevannet fortsetter med å overraske oss: Vi har f.eksempel lært at når det blåser mye om natten, er vinden på det høyeste/sterkeste når det er høyvann. De siste nettene har det skjedd ved 2-3 tiden om natten og deretter er det blitt mye roligere.
- Videre har vi etter hvert også sett hvilken stygg sjø vi får når vi f.eks har 2,5 knops medstrøm, frisk bris til liten kuling i mot og bare 8 - 10 meters dybde. Denne krappes sjøen kan fort bli så urolig at den tar vekk fordelen av 2,5 knops medstrøm.
- Også i England ser det ut til at båter med dyptgående over 1,80 m har et problem. Vi kom inn til Portsmouth på lavvann og måtte prøve oss inn på 3 (av havnesjefens angitte) plasser bare for å finne ut at de var for grunne (som sagt vi trenger 1,96 m) før vi endelig fant en som passet.
- Man er veldig bevisst på terrorproblemene i England og at mulige terrorister kan komme båtveien for å unngå kontrollene på flyplasser og fergeterminalene. I London hadde vi besøk av politiet som - på vanlig britisk, korrekt måte - hadde full gjennomgang av papirer for båt og mannskap og dessuten gikk igjennom våre hensikter med besøket, vår reiserute etc etc. Helt greit og ikke minst: betryggende synes nå vi.
- Havneavgifter har vær nevt før. Men havneavgiften i St.Katharine’s Dock må nevnes. Det er vel kanskje den flotteste og koseligste havnen skipperen har vært i. Dessuten var den supersentral i London. Det var gode toalettforhold og bruk av vaskemaskiner, tørketromler og dusjer var fri. Dessuten var slusing inn og ut av marinaen fri. For alt dette betalte vi GBP 33 pr døgn - eller etter dagens kurs: NOK 319 pr døgn. Sammenlignet med hva man må betale i norske havner hvor du knapt får noe igjen for pengene, var jo dette rene røverkjøpet.
Planene videre.
I kveld eller i morgen tidlig seiler vi videre til Cowes som er det absolutte senteret for seiling i England. Vi har booket plass midt i smørøyet og gleder oss som barn. Der skal vi være til tirsdag og så blir det seiling rundt i nærområdene før vi - om ca en uke - seiler over den britiske kanal til kanaløyene Guernsey, Jersey og Alderney og blir der en ukes tid. Så blir det å ta fatt på Biscaya bukten.
Enten i ett strekk over til La Coruna i Spania eller på innsiden av bukten via mange franske - og forhåpentligvis hyggelige - småhavner. DEN beslutningen tar vi dagen før avreise.
Med det nye AIS systemet som nå er installert om bord, er det mulig å følge hvor Coulant er til en hver tid via internett.
Jeg kommer tilbake med forklaring på hvordan dette enklest kan gjøres, mens de mer avanserte kan google seg frem til det på egenhånd. (Tips: Coulant er stikkordet og alt som trenges for å kunne finne frem)
Portsmouth, fredag 16. juli 2010