S/Y Coulant

Titusville

var stedet bloggen ble avsluttet siste gang.  Stedet var anbefalt av flere båter, men viste seg å være en gedigen skuffelse.  “Byen” var jo ingen by i vanlig forstand, men kun en highway (US 1) med noen hus, noen småbutikker og noen slitne moteller på hver side.  Akkurat slik vi har sett det på TV og på amerikanske filmer.  Byen var derimot spredt over et stort område og uten bil har man ingen sjanse til å komme seg rundt.  Og hele området hadde kun 2 - to - taxier til disposisjon.  Hele området var dessuten preget av de vanskelige økonomiske tidene og det var mye lokaler - både forretningslokaler og hus/leiligheter - til leie og til salgs. 

Bedre kommer det heller ikke til å bli med det første: JFK Space Center, som klart er den største arbeidsgiveren i området, hadde nettopp sagt opp 3.000 ansatte og nye 6.000 vil bli sagt opp i slutten av april.  Det vil selvfølgelig gi dramatiske effekter i området.  Den siste space-shuttel’en er planlagt skutt opp den 29. juni og deretter er det slutt.  Ingen lys fremtid med andre ord.

Den vanskelig situasjonen har naturlig nok også medført sosiale problemer og høyere kriminaliet.  En av restaurantene vi besøkte hadde for eksempel hyret egen politivakt for å hindre væpnet ran av gjestene!  Da er det ikke like hyggelig å gå ut lenger.

 Et hyggelig bekjenskap i Titusville var imidlertid sjøkuen - eller Manatee som den heter på amerikansk.  “Sjøku” (amerikanerne kaller den også “seacow”) er et godt navn: Den blir ganske stor - opp til 600 kg - er vegetarianer og beveger seg rolig rundt i grunne områder meget og er totalt harmløs.  Det var mange av dem i havnen i Titusville og en av de kom helt opp til skipperen når han lå i jolla og vasket vannlinjen.  Snuten og ansiktet ligner veldig på trynet til en stor sel og den luktet ikke særlig godt da den dukket opp 50 cm fra trynet til skipperen.  Det var et møte preget av nysgjerrighet fra begge parter som brukte god tid på å utforske hverandre.

Daytona Beach

var bare en overnattingsstopp hvor Sunniva mønstret av neste morgen.  Vi så bare byen fra kanalsiden, mens det “virkelig livet” var på Atlanterhavssiden ble vi fortalt.

På grunn på vei mot St.Augustin.

Hele Intracoastal Waterway (ICW) skifter hele tiden.  Sandbanker forskyver seg og staker og bøyer som marker grunnene må flyttes stadig vekk.  Men ofte ligger flyttingen faretruende på etterskudd.  Og det er ikke alltid lett å få tak i den lokal kunnskapen om hvordan sandbankene har lagt seg akkurat i dag.  Vi var blitt advart om at Matanzas Inlet var et et område hvor sandbankene flyttet seg fort og hvor det kunne være vanskelig å komme i gjennom.  Vi la oss midt i leden mellom stakene og bøyene som markerte leden, men gikk likevel rett inn i sanden.  Intet problem: Det var bare å bakke seg ut igjen.  Men ved vår kjøl som krever 7 fot vann - og vi var nå på nesten laveste vann - var det bare å gå tilbake og vente på høyvann neste dag.  I marinaen vi la til fikk vi det råd å ringe til taubåtkompaniet som trakk de fleste båtene av grunnen (de aller, aller fleste båtene her nede er store cabincruisere og har jo mye større problemer når de går på grunn enn oss som bare setter kjølen i sanden).  En taubåtskipper ga oss således klare instruksjoner om å gå så langt opp mot stranden på vestsiden av leden om vi turde - “og så går du ennå litt nærmere stranden” - og så “kiss the red markers”.

Dette gjorde vi så neste dag - og på høyvann - og hadde da ingen problemer med å passere Matanzas Inlet.  St. Augustin neste.

St. Augustin.

Er den eldste byen i Nord Amerika.  Med sin over 335 årige historie representerer dette noe veldig spesielt for amerikanere.  Fortet Castillo de San Marcos ble påbegynt i 1672 og er i dag en av de eldste “standing structures” i USA.  Det ble opprinnelig bygget av spanjolene for å beskytte deres interesser i USA og har gjennom tidene ført 6 forskjellige flagg, blitt bombartert og tatt flere ganger og også overlevd en rekke “hurricanes”.  Fortet er liksom grunnstenen i St.Augustin som ikke er noen spesielt stor by.  Den er preget av spansk arktektur og at Rockefellers partner, Flagler, tapte sitt hjerte til byen og investerte enorme summer i utviklingen av byen.

Det er en vakker by med ALT man kan tenke seg av kvaliteter.    Man er rett og slett nødt til å bli glad i byen.  Særlig gamlebyen selvfølgelig.  Våre venner fra Sanibel i Florida: Cindy og Roger var også på besøk i byen på vei til sin datter i Charleston.  Vi hadde således ypperlig og hyggelig guiding gjennom byen.  Den samme helgen vi var der var det også “graduation day” på universitetet så det var et voldsomt liv i byen.  Og ikke minst på puben “Trade Winds” om kvelden med god, amerikansk country og Rock musikk.

I St.Augustin lå vi på bøye utenfor byen.  Detvar ikke mer enn 3-4 minutter med jolle inn til sentrum likevel.  Noe skipperen liker godt.  Her ute svinger båten mot vinden til en hver tid og med lukene oppe, strømmer vinden gjennom hele båten og gir en velkommen avkjøling om bord.  Vi ligger også i behagelig avstand fra alle moskitos som når har tatt av etter vinterdvalen og leter etter nye ofre.  Og dette er gjerne to-motors moskitos! 

Fernandino Beach

var vår siste stopp i Florida før vi skulle ut av kanalen og ut til havs igjen.  Byen var en liten by og dominert av to store cellulosefabrikker (så vidt skipperen kunne lukte: sulfat-cellulose) og var ellers kun egnet som en overnattingsstopp.

Savannah.

Etter 14,5 timers motorseiling kom vi frem til Savannah i Georgia.  Byen som for de fleste vel representerer den mest erke-sørstatsbyen man kan tenke seg.  Det er ikke uten grunn at TV serien “Roots” om slavetiden nettopp ble tatt opp i Savannah.  For selv om den verste tiden er over, er det fortsatt kirker her som er “only for blacks or only for whites” som drosjesjåføren vår sa. 

Byen er delt opp i et rigid nettverk av gater øst-vest og nord-syd, men myket opp med en mengde små parker som opptar ca 1 kvartal og som regel er ment å hedre en eller annen kjent sørstatsprofil.  Det er mange vakre bygninger med sørstatsarkitektur og byen har så absolutt sin sjarm.  Med unntak av riverside delen som er kjedelig.

1 dag i byen var imidlertid nok.  I dag er vi tilbake i marinaen som ligger ca 15 km utenfor bykjernen og venter på co-skippr Tor som kommer tilbake etter ca to ukers påskeferie i Irland.  Her i marinaen er det både sykler og bil (!) til utlån, så vi har booket bilen kl 11:00 for å dra til WallMart for å bunkre det vi trenger for å komme oss videre til Charleston.

 Været har slått seg litt vrangt i dag, men det er en utfordring vi må regne med etter så mange drømmedager på rad nå.

Charleston: Here we come.

Savannah, Georgia, 27. april 2011

Key West.

Da forrige innlegg ble skrevet, hadde vi sjekket inn i Key West.  Innsjekkingsprosedyren fortjener imidlertid noen kommentarer:  Først ringte vi Customs og foretok en muntlig sjekk inn for å få et “arrival number”.  Med dette måtte vi ta taxi til flyplassen for å foreta den endelige innsjekkingen i USA.  Vi visste - og var forberedt på - at traff vi “riktig” person, ville han/hun kunne lage problemer fordi vi kom fra Cuba.  Selv om vi er en norsk båt og har således ingenting med USA’s boikott av Cuba å gjøre.

Og helt riktig.  Innsjekkingsoffiseren likte slett ikke Cuba og påsto at siden vi hadde fått vår USA cruising permit i Puerto Rico skulle vi opptre i h t amerikansk lov også når vi dro til Cuba.  Noe vi ikke hadde lov til og følgelig hadde han full rett til både å nekte oss  innreise og han kunne også beslaglegge båten.  Vi var rimelig sikre på at hans tolkning av reglene var feil, men i stedet for å fortelle ham hva vi synes om hans opptreden og tolkning av reglene, valgte vi å ta rollen som “de angrende syndere”.  (Vi forklarte ham dessuten at da vi fikk vår amerikanske crusing license i Puerto Rico forklarte vi nettopp vår reiserute og de amerikanske myndighetene bekreftet der og da at det ikke skulle medføre noen problemer).  Etterat immigrasjonsoffiseren hadde fått demonstrert sin makt i et par minutter, var plutselig alt i orden og vi var hjertelig velkomne til USA, Florida og Key West.  Tullebukk.

Key West er stedet hvor “everything goes”.  Som det sto på et skilt på en av barene: ”no shirt, no shoes: no problem”.  I følge mange amerikanere blir selv California å betrakte som en formell engelsk herreklubb å regne i forhold til Key West. I Key West arrangeres det over 30 større festivaler her hvert år i tillegg til “Sunset Festival” som feires hver dag ved solnedgang.   Det var høysesong da vi var der og “springbreak” ved universiteter og høyskoler.  Marinaprisene var skyhøye og det samme var stemingene på alle barene som ALLE hadde levende musikk. Roger mente skipperen var “grossly overdressed” etter som han haddet farget T-skjorte til shortsen!

Ny mobiltelefon til kr 90,- trakk noe ned på budsjettet, mens alt mulig annet sørget for at budsjettet for dagene i Key West sprakk i alle retninger.  Men det var verdt hver eneste dollar!!

Key West til Miami

er en distanse på 120 nm som vi besluttet å ta over tre dager.  Vi lå litt foran tidsskjemaet så vi hadde god tid likevel.   Vi valge å seile Hawk Channel som er nærmest kysten, men som kun har dybder på 4-10 meter.  Til gjengjeld fikk vi se mer av livet i sjøen og vi så en rekke havskilpadder og mange, svært lekne delfiner i tillegg til en rekke for oss nordmenn ukjente fisker.  Tom og Roger er imidlertid begge ivrige fiskere så vi fikk god opplæring i sjølivet i ”The Keys”.

På vei til Miami stoppet vi over en av nettene i Marathon, en øy med en bukt med over 230 (!) bøyer utlagt.  De var utlagt etter et rigid mønster for å utnytte plassen optimalt.  Meget imponerende.  Det var også den natten vi fikk 23 m/sek vind (=storm), men vi lå trygt i vår bøye  og gledet oss over god lufting om bord i en ellers høy temperatur med høy fuktighet.  Morgenen etter hørte vi på radioen at ingen av båtene hadde hatt noen som helst problemer.  “Radiomarkedet” er ellers et interessant fenomen i seg selv.  Man finner det i hele Karibien og oppover:  En VHF kanal som gjerne starter opp ved 09:00 tiden og hvor man kan gå inn for å få nyheter, værmeldinger og andre opplysninger, men man kan også legge ut spørsmål så kommer andre båter med innlegg.  Vi på Coulant var for eksempel interessert i ankringsplasser på vei opp til Miami og vi ønsket også å få kommentarer til de forskjellige marinaene i Miami.  Og vi fikk en rekke verdifulle tilbakemeldinger.    Vi fikk også opplyst at det lå en annen norsk seilbåt i havna (det hadde vi allerede sett dagen før), nemlig ”Malin” fra Alta.  Vi var da også bortom “Malin” neste dag og hadde en kort, men hyggelig prat.  Vi hadde tidligere truffet “Malin” på Kapp Verde øyene i slutten av november.

Miami.

Coulant ligger nå vel fortøyet i Miamarina, en havn som ligger i Bayside området (Miamis svar på Aker Brygge) midt i byen.  Det er et pulserende liv her med et relativt høyt støynivå.  Men det hører med.  Vi har til gjengjeld alt vi trenger av restauranter, cafeer og barer innen 100 meters omkrets så her er det godt å være.  Skipperen har i tillegg datter Annette her (studerer på University of Miami) så han koser seg med å gjøre det fedre skal gjøre i slike stunder: skjemme bort studenten.

Skipper og Tor reiser imidlertid begge hjem i dag så Coulant blir liggende alene en ukes tid.  Annette tar en tur nedom for å sjekke forholdene så helt alene blir Coulant likevel ikke.

Fra 12. april blir det fullt kjør igjen og avseiling fra Miami er satt til 14. april.  Da blir det en kombinasjon av seiling utenfor kysten og seiling på den indre kystveien oppover.   Målet per i dag er å feire 17. mai i New York.  Det samme målet har tre andre norske båter vi har truffet i det siste også: nemlig Malin fra Alta, Sjarmen fra Hvaler og Brisen fra ?.

Med disse ord tar derfor skipperen turen hjem en uke for å følge opp en rekke forhold tilbake i gamlelandet.

Men …”don’t go away and don’t change channel:  we will be right back after these messages….”

Miami, Florida, 4. april 2011