S/Y Coulant

Den 12. august var vi kommet til Porto i Nord Portugal og mannskapet mønstret av.

Båten ble vasket ned og stengt og avtale ble gjort med Marinaen at båten ville være ubebodd frem til 18. august da skipperen måtte hjem til Moss for å bli a jour på en rekke saker.  Havneadministrasjonen er vant med at båtene blir forlatt for kortere eller lengre perioder og har laget et opplegg for dette.  Marinaen er trygg (de har aldri hatt noen tyverier eller herverk på båter som over en periode har vært ubebodd) og den ligger bare 10-12 minutter fra Porto flyplass.  Og som en sentral by har Porto meget gode flyforbindelser med hele Europa - noe som gjør den ideell for de som trenger en avstikker hjem mens båten ligger på “vent”.

Ved tilbakekomst den 18. august var det bare å konstatere at alt var i skjønneste orden.  De eneste som hadde avlagt båten et besøk var noen måker som høfligst hadde lagt igen sine visittkort slik at besøket ble registrert.  De mange skog- og gressbrannene som herjer Spania- og Portugalkysten hadde også bidratt til å skitne til båtene: Det lå et tynt lag med aske over hele båten.  Men etter en time med nedvasking skinte Coulant om kapp med solen igjen.

Storseilet hadde vært til reparasjon hos den lokale seilmakeren i “den stille uke”: Spileposen på den 5. vertikale spilen i seilet hadde slått seg løs da seilene skulle tas i 16-17 m/sek ved innseilingen til La Coruna.  Og nå lå seilet og ventet ferdig reparert.  Pris: Euro 90,-

Så torsdag og fredag har gått med til å få storseilet tilbake på plass.  Dessuten har skipperen lært Porto by å kjenne (en meget interessant og morsom by) samtidig som han har gitt sitt bidrag til økt omsetning av byens hovedprodukt - portvinen - da denne ellers har hatt en fallende omsetning inneværende år.

Atlanterhavskysten i Nord Portugal har gjerne noen overraskelser til seilerene i august måned.  Atlanterhavståke!.  Den kommer gjerne etter lunchtid og legger seg klam og trist over kysten og sikten reduseres til 50-60 meter.  Ofte kombineres den også med en vindøkning opp til 14-15 m/sek fra 13-14 tiden og da kan det bli utfordrende seiling.  Det var i slikt vær vi kom inn til havnen i Porto og det er slikt vær skipperen håper han slipper å seile ut av Porto med.

Det blir singlehanded seiling (aleneseiling) for skipperen ned til Lisboa.  Noe han gleder seg til da det jo er en egen utfordring i seg selv å seile alene.  Og i særdeleshet hvis forholdene blir som beskrevet ovenfor.  Første etappe starter derfor kl 05:00 i morgen tidlig og målet er Figueira da Foz  - en etappe på 63 n.mil som forhåpentligvis er unnagjort på 10-11 timer.   Frem til kl 22 i kveld lå tåken  som en tjukk graut over havnen og kysten og det så ikke lystelig ut.  Men nå kl 00:40 er det betydelige lettere så det er p.t. gode håp om at avseiling skjer i h t tidtabell.  Og det ville være bra: skipperen begynner å bli rimelig fornøyd med denne havnen nå og vil gjerne prøve noe nytt.

Så neste blogg har forhåpentlig mer å vise til av spennende maritime hendelser.

Siste rapport viste at vi hadde ankommet Guernsey.

Som viste seg å være så trivelig at vi fant det vel verdt å bruke 3 døgn her.  Vel er Guernsey regnet som et skatteparadis, men de lave skattesatsene blir allikevel slått av naboøya Sark hvor de har 0 - null - skatt.  Og i tillegg skulle øya være særdeles vakker.  Vi tok derfor en av dagene båten over, leide sykler og syklet rundt om på Sark.  Fort gjort: på 3 timer hadde vi sett hele øya og sett det meste.  Untatt skatteflyktningen da.  De måtte leve svært så bortgjemt for ellers fikk vi nok med oss det meste på øya.  Vi var heldige med været og fikk med oss det som var verdt å få med seg.  På båten over til Sark satt jeg sammen med en engelskmann som hadde flyttet til Sark for å unngå skatt på sine salgsgevinster etter at han solgte sine tre selskaper han hadde bygget opp over 30 år.  Han innrømmet at det hadde sine ulemper å bo på Sark som totalt teller 600 innbyggere: ingen av hans tre barn besøkte ham - han måtte besøke dem - og de tre “vennindene” som kom på besøk til han for et ukes opphold, reiste tilbake igjen etter en til to dager.  Utrolig hva folk er villige til å utsette seg for bare for å slippe skatt.

Jersey var neste post på programmet.  27 n.mil fra Guernsey.  Veldig forskjellig fra Guernsey med mye høyere tempo og en kommersialiseringsgrad som var mange ganger den vi fant på Guernsey.  På forretningsbyggene viste leietagerlistene at det var advokater og finansieringsinstitusjoner som rådet grunnen.  VI fant imidlertid Fort Elizabeth mest interessant. Det gamle fortet var meget godt ivaretatt og hadde en imponerende bygningsmasse som var utviklet over 300 år.  Vi skulle ut dit da det var høyvann (også på Jersey er det meget store forskjeller på høy- og lavvann: Da vi var der, var den litt under 10 meter) og måtte derfor ta en “amfibiebuss”ut til øya, mens vi kunne GÅ tørrskodd tilbake.

Da vi kom tilbake til havnen og skulle til å klatre ombord i Coulant, hørte vi en som ropte “Per Andreas” på klingende bergensdialekt over hele havnen.  Det var en som også hadde jobbet i Singapore mens jeg var der og som nå lå i havnen med sin båt på vei til Karieøyene for å seilen ARC’en.  Han VISSTE at jeg var på vei nedover med Coulant etter å ha blitt tipset av Morten Wichstrøm og hadde fulgt med i alle havnene.  Hyggelig.  Hans båt “Friheten” ligger nå inne på “favoritter” på vår AIS slik at vi automatisk blir informert når båten hans er i nærheten.

Etter de britiske kanaløyene gikk turen videre til franskekysten.  Her var det kun småbyer vi var innom: Treguir, Trebeurden og L’aber Wrac’H, men alle hadde gode marinaer og godt miljø.  Til tross for at dette var typiske “sommerbyer” var imidlertid alt helt “dødt” etter kl 22:30.  Sikkert sundt det, men var nok noe i underkant av det vi hadde håpet på.

Vi hadde imidlertid avtalt at vi skulle få om bord Sigurd Coates og hans sønn William (11) i Brest så vi satte opp tempoet og seilte til en havn, Camaret-Sur-Mer, som ligger like uten for Brest hvor det var adskillig mer liv.  Her møtte vi også den norske båten Aries som er en søster av vår egen båt: Bavaria 42 Cruiser.  De var også på vei sydover og skal også seile ARC’en.  Skipperen, Per-Ørnulf Dæhli, har tidligere ledet Bergensavdelingen av Bavariaklubben på den tiden hvor jeg satt i styret i Bavariaklubben i Oslo så vi hadde truffet hverandre før.  Aries skulle også til Brest for å hente forsterkninger av mannskapet før kryssningen av Biscaya-bukten.  En artig detalj fra denne byen:  langs stranden lå det 5 vrak av noen store fiskerbåter bygget i tre og som nå lå trukket opp på stranden.  Da jeg spurte havnesjefen hvorfor de ikke fjernet disse vrakene, så han sjokkert på meg og sa : Vi kan vel ikke fjerne byens største og flotteste kunstverk”.  Og mente det!

Brest lå bare en 1,5 times seiltur unna og neste dag dro vi inn og fikk Sigurd og William om bord. Brest var imponerende sjarmløs og vi var glad for at vi hadde lagt opp til kun en minimums stopp før vi tok fatt på overseilingen av Biscaya.  Eneste formildende omstendighet med Brest var at de hadde sitt Naval Academy og en av marinens hovedbaser der.  Dessuten hadde Naval Academy base i noen enorme, men arkitektoniske perler av noen bygninger.

Kryssningen av Biscaya-bukten er noe de fleste ser på med blandede følelser.  Det kan vært dårlig vær og gi store utfordringer, men har også vært rapportert å være en fin opplevelse.

Vi ville gå ut fra Brest på høyvann - dvs kl 13:01 - for å få strømmen med oss de nærmeste timene.  Som sagt, så gjort.  Kl 13:01 (!!) seilte vi ut av havnen og hadde følge med to andre båter med de samme planer.  Vi hadde alle studert værmeldingene for de neste tre døgnene og funnet at værvinduet så meget bra og at det nå var riktig tid for avseiling.  Det eneste vi faktisk var bekymret for var at det var meldt lite - etter vår mening FOR lite - vind.

Hele overseilingen ble gjort 50,5 timer som var vesentlig raskere enn vi hadde beregnet.  Vi hadde mye god seiling i starten, måtte bruke motor i en lang periode på midten for så å avslutte med god seiling igjen på slutten.  Vi hadde en del havdønning underveis så det ble mye slingring og noen soving under veis var ikke mulig når det var frivakt.  Men noen praktfulle, klare netter med en imponerende stjernehimmel (uten lysforurensning fra byer) og fine seildager gjorde opp for den manglende søvnen.  Vi hadde dessuten to ganger besøk av 15-20 niser som lekte seg rundt båten og ga en fin oppvisning i “maritim eleganse”.

Vi ankom Spania og havnen/marinaen i La Coruna ved 15:30 i går og det var deilig å få lagt båten “død” etter all slingringen de siste døgnene.  Siden det var lørdag i går, tok vi oss en runde på byen om kvelden.  Og her var det et helt annet liv enn det vi hadde opplevd i de franske havnene.  Vi var da heller ikke om bord før kl 01:30 men da fallt til gjengjeld alle “bevisstløse” i søvn til løfte fra skipperen at det ikke ble noen tidlig utpurr i dag, søndag, etter som vi skulle tilbringe hele dagen i La Corunja.

La Corunja har overrasket oss alle - stort og positivt.  Mange flotte bygninger,proffe marinaer, hyggelig sentrum, lekre strender og et pulserende liv.  Og ikke minst:  Varmen har endelig kommet.  I dag har det vært strålende vær med 26 grader og vi vet jo at dette bare er starten.  Men det passer oss utmerket å starte så pass forsiktig.  Ukene fremover vil gi stadig mer varme og nå får vi tid til å tilpasse oss “vårt nye liv”.  Men det var litt rart å pakke ned ullgenseren og tenke på at den ikke skal i bruk igjen før juni 2011 når vi regner med å ha kommet til Nord Kanada på vei til Grønnland.

Observasjoner/kommentarer:

• Helt til vi kom til La Coruna var vår 42 fots båt blant de største i alle havner.  90% av båtene til nå vært i størrelsen 27 - 38 fot.  Mange av forholdene i marinaene er tilpasset dette og har gitt litt “bryderi” for oss noen ganger.
• Alle marinaer rapporterer om vesentlig lavere aktivitet i år enn det var i fjor uten at havnesjefene umiddelbart vil tilskrive dette “finanskrisen”.
• Svært mange av de båtene vi har møtt i England, Nederland, Frankrike og på kanaløyene har vært “mann og kone båter” med folk som har gått av med tidligpensjon og nå koser seg med seiling.
• Jo lenger sydover vi kommer, jo flere skandinaviske båter treffer vi.  Og flere skal seile ARC’en så jeg har allerede begynt å bygge nettverk med de mest interessante båtene.
• Det gode været har fulgt oss hele tiden.  Men de siste dagene i Frankrike begynte å bli kalde.  Og med nattetemperaturer ned til 8-9 grader var det deilig å seile inn i “den spanske værsonen” med helt andre sommertemperaturer.
• I etterkant ser vi at vi har hatt FOR stor respekt for tidevannsstrømmenes betydning.   Vi er etter hvert blitt ganske flinke til å beregne strømmene i retning, volum og tid og da kan det meste gjennomføres selv om enkelte deler tar litt lenger tid.
• I morgen, mandag 9. august, har jeg vært ute i to måneder og kan bare registrere at turen har overgått mine mest optimistiske forventninger.  1.913 n.mil er avseilt - veldig nært den opprinnelige målsettingen - og vi har ikke hatt et eneste uhell.  Været har vært på vår side hele tiden og vært et vesentlig element i trivselen om bord.
• 12-16 timer i friluft hver eneste dag er en strålende sovemedisin.  Når kvelden kommer har ingen om bord problemer med å sove, men faller bokstavelig i søvn.

Planene fremover.

Vi starter nå vår ferd sydover Atlanterhavskysten av Spania og Portugal.  Vi har god tid da vi ikke ønsker å nå Middelhavet for tidlig pga den sterke varmen i august of begynnelsen av september.