S/Y Coulant

Siden forrige blogg har Coulant seilt seg gjennom statene Virginia, Maryland, New Jersey og ligger for øyeblikket i Oyster Bay i Long Island Sound i staten New York. 

Verdens største marinebase.

På vei ut Norfolk og mot Stratford passerte vi resten av marinebasen til US Navy.  Imponerende!  Vi observerte 3 store hangarskip og 9 destroyere pluss en rekke mindre fartøyer.  Alle ekstra bevoktet og med flytende lenser utenfor som hindret all uønsket båttrafikk nær fartøyene.  Med vårt norske flagg ble vi godt observert - ikke minst pga vår ivrige bruk av kikkerten.  Marinagutta om bord på Coulant så med en viss skepsis på at George W. Bush hadde fått det nyeste hangarskipet oppkalt etter seg og hadde heller foretrukket at han heller hadde fått en eller annen obskur flyplass til å bringe navnet sitt videre. 

Chesapeake Bay

er et av de områdene amerikanerne omtaler som seilernes paradis.  Og vi forstår hvorfor.  Den er seilervennlig, den har en rekke praktfulle naturhavner, de koselige småbyene ligger på rekke og rad og det er aldri langt til neste havn.  Så her er det noe for alle.  Også for Coulant.  Området viser klart nærheten til Washington ved alle forsvarsanleggene oppover.  Med State of the Art utstyr som vekket stor interesse ombord i Coulant.  Dette må være “last line of defence” for angrep fra øst på Washington.  Vi fant det derfor best å holde oss strengt til de seilingsrestriksjoner som var lagt på området.

Vi startet Chesapeak Bay med en naturhavn opp i Hill Creek og hadde festmåltid om bord.  Vi nordmenn er jo rimelig bortskjemte med naturhavner selv, men selv vi ble mektig impornert over naturen, stillheten og skjønnheten her.  Og det var akkurat mange nok andre båter til å skape stemning, men ikke flere enn at roen og stillheten ble beholdt.   Arkitekturen i den lille bebyggelsen i nærheten var forskjellig fra det vi er vant med hjemmefra.  Ellers kunne det ha vært et sted i Norge.

Oxford var en liten by på 1.000 innbyggere vi kom inn til ut på kvelden etter en lang dag.  Ledelsen i de to små marinaene var gått hjem for dagen så vi la oss like godt til anker rett utenfor.  Et par gode restauranter, en skikkelig sjømannspub, noen få koselige butikker og flere trebåtbyggerier gjorde stedet til en perle av en liten by.  Et av trebåtverftene hadde sitt eget museum så en halv dag på museet og verftet - med eieren som entusiastisk guide (han hadde jo vært flere ganger i Norden må vite) - var et avvik fra vår tidsplan vi gledet oss over.  Og selv om det var dårlige tider i USA og ordrene ikke kom inn så tett som tidligere, var det fortsatt arbeid nok for år fremover.  De manglet faktisk arbeidskraft, men gode trebåtarbeidere var vanskelig å få tak i og enda vanskeligere å få til å flytte.

 Annapolis

er en liten by som “alle” sa at vi bare måtte innom.  Ikke bare fordi det er en usedvanlig pen og ren by.  Men den betegnes (i alle fall av byen selv) som USA’s seilerhovedstad og ikke minst: her er USA Naval Academy.  Og da var jo løpet klart for “the Navy Buffs” om bord på Coulant.  Vi var heldige og kom inn allerede ved 16 tiden og fikk kremplassen i marinaen.  Samme dag var det regatta på havnen med nærmere 100 små og store seilbåter og mållinjen var rett bak Coulant.  Så her behøvde ikke vi å oppsøke action  -  den kom til oss.  Bedre underholdning til vår ankerdram har vi vel ikke tidligere hatt på turen.

Marinagutta om bord på Coulant hadde en stor dag neste dag med omvisning på US Naval Academy som har 4.400 kadetter.  Bygningene var av fransk(!) arkitektur og hele det over 1.000 mål området sydet av aktivitet.  Området var topp utstyrt og omkranset av treninsarenaer og parker som gjorde hele området svært innbydende.  At Sjøkrigsskolen i sin tid ble lagt til en såpass liten by (ca 50.000 innbyggere) skyldtes visstnok at den halve timen det tar å kjøre ned fra Washington gjorde det lettere for politikerne å “holde øye med” skolen.

Delaware Bay. 

Etter Annapolis var det bare å seile “helt inn i Chesapeak bukta” for der å ta C & D kanal (Chesapeak & Delaware Canal) over til neste bukt: Delaware Bay.  Og ikke bare gikk vi fra den vakre Chesapeak bukten til den direkte stygge Delaware bukten:  vi fikk også et totalt værskifte.  Til det triste.  Kaldt, mye vind (motvind selvfølgelig) og øsende regn.  Så vi tok hele bukten i et langt steg og kom inn til Cape May ytterst i bukten kl 20:00 om kvelden etter en laaaaang dag med med drittvær.  Vi var kommet til den 14. mai.  Det var på dagen 100 år siden skipperens far ble født og det ble doble rasjoner med ankerdrammer (som etter dagens strabaser smakte ekstra godt) og skipperen inviterte på hummermiddag på stedets meget kjente og omtalte Lobster House som en verdig avslutning på kvelden og feiring av dagen.

New York.  

Coulant har hele tiden hatt som plan å feire 17. mai i New York.  Om ettermiddagen den 15. mai la vi derfor ut fra Cape May i fin seilvind med kurs for New York.  Det var en tur på 140 n.m og vi ønsket å ta det som en “overnighter” og å komme inn på formiddagen (på dagslyset) den 16. mai.  Vi hadde strålende vær og seilvind hele natten, men på morgenen kom drittværet tilbake.  Så vi som hadde gledet oss til å seile inn til New York og hilse på Frihetsgudinnen og se Manhatten i morgensol, ble nokså skuffet.  Øsende regnvær og sterk kuling (motvind selvfølgelig) var det vi fikk de siste 6 timene før vi la oss til i en marina like ved Battery Park på Manhattan. Vi lå imidlertid svært dårlig i havna pga av dønninger fra alle fergene som passerte rett utenfor marinaen og besluttet å forhale ut til et stillere område i Queens om natten til 17. mai.  Kl 05:00 hadde vi timet avgang for å få medstrøm opp East River.

Og medstrøm fikk vi.  I tillegg til våre egne 6 knop så fikk vi 6 knops medstrøm så i 12 knop navigerte vi oss ut til Queens området (vi lå som naboer til Mets - stadion for de som er baseball orientert) hvor i alle fall båten lå stille. 

17. mai.

Fra vår nye marinaplass tok vi taxi inn til Sjømannskirken på Manhatten  (etter først å ha vært via Brooklyn hvor vi trodde Sjømannskirken  fortsatt lå) og så barnetoget.  Hele arrangementet foregikk ute på gaten noe som var et spennende opplegg etter som regnet kom og gikk hele tiden.  Etter at barnetoget hadde gått rundt kvartalet til marsjer spilt på et musikkanlegg på en tralle som ble trukket rundt, var det alment oppbrudd og vi fant det på tide å starte de voksnes feiring.  Sammen med Hanne og Erlig Strøm, deres sønn Christian og hans amerikanske samboer forhalte Coulants besetning til Waldorff Astoria for mere passende “17.mai forfriskninger”.   Det var godt å se at hotellet var der fortsatt og så akkurat ut som det alltid har gjort. 

Om kvelden hadde vi festmiddag på den så omtalte restauranten Smith og Wollensky og her ble gruppen også forsterket med Jan Fredrik Trondsen (”Jaffen”)  -  også han venn fra Singapore tiden.  Det ble en meget hyggelig og livlig (og dyr) aften, men så avgjort en aften som var 17. mai verdig.

18. mai reiste co-skipper Tor tilbake til Irland på 14 dagers landlov og skipperen og hans hustru tok dagen svært med ro.

19. mai navigerte vi oss imidlertid videre i tjukk tåke som akkurat lettet da vi kom inn i praktfulle Oyster Bay.  Vi hadde ringt opp marinaen tidliger på dagen for å sjekke forholdene og nå ble vi møtt langt ute i bukten av en båt med en rørslig kar med ordene: “Velkommen Coulant!  Hvordan har dere det?”.  Det var Peter som driver marinaen og som hadde jobbet et par år i Halden og plukket og noe norsk under sitt opphold.  Han parkerte oss i en bøye (etter vårt eget ønske) rett ved mariaen og her har vi full oversikt over det meste.

Oyster Bay

er nettopp som navnet sier, en bukt med østers.  Mye østers. Kvalitetsøsters.  Bare så synd at verken skipperen eller hans hustru liker østers.  Men de HAR også annet på menyen på restaurantene så det går utmerket an å spise her uten å spise østers.

Men østers var faktisk en av hovedgrunnene til Teodor Roosevelt (Presidenten, the Governor, krigshelten, Nobelprisvinneren, forfatteren og familiemannen) kjøpte en stykke land på Sagamore Hill (ca 3 km fra Oyster Bay sentrum) i 1880 og bygget sitt hjem i på 1.500 m2 i 1885.  I sin tid som president i USA drev han store perioder av året hjemmet som en slags “sommerhusutgave” av Det Hvite Hus.  Eiendommet er meget godt bevart som museum og det spesielt interessante er at 95 % av all innredning er original.  Og det er ikke så vanlig i USA som ofte kjører på med (dårlige) kopier.

Guidene på Sagamore Hill er usedvanlig inspirerende og etter noen timers gjennomgang av eiendommen og orientering om Tedddy Roosevelts liv, blir man fyllt av respekt og ydmykhet for denne imponerende statsmannen.  Skipperen på Coulant kunne ikke la være å reflektere over hva han selv har prestert på sine 63 år når han tenkte på at Teddy Roosevelt døde allerede i en alder av 61 år!

Ellers er Oyster Bay forøvrig omkranset av mange prakteiendommer.  Fra Oyster Bay og inn til Manhatten er det bare 40 min. med ekspresstog så det er et populært sted både for helårs- og sommerboliger for de “vel bemidlede”.  Ekstra hyggelig er det selvfølgelig at mange av dem også har sans for klassise treseilbåter så her ligger de som et flytende museum i bukten.  Praktfullt!!

Til Connecticut.

I dag er planen å seiler tvers over Long Island Sound til Connecticut siden - nærmere bestemt Westport -  for å besøke Jaffen.  Og endelig er solen tilbake så dette ser lovende ut.

Kommentarer/betraktninger fra skipperen.

• I havnene er det tre typer overnattinger som gjelder:  Kaiplass i marina, på bøye i tilknytning til marina og ankring.  Med prisdifferensiering der etter.  Marinaplass er selvfølgelig det dyreste og er dyrere jo nærmere det er de populære områdene. Det kan koste USD 1,- pr fot i de mer perifere områdene, mens det f.eks på Manhatten kosten opp til USD 6,- pr fot (og Coulant er som kjent 42 fot!) og i Newport er USD 5,- pr fot.  Vi på Coulant foretrekker å ligge på bøye:  Da ligger båten alltid vendt mot vinden og det gir god lufting og er dessuten vesentlig rimeligere enn kaiplass.  Man har dessuten full tilgang til marinaens fasciliteter som toaletter, dusjer, vaskeri etc.  Og det er alltid god plass til jolla  inne i marinaen.
• Gjestfriheten vi møter her i USA er overveldende.  Over alt hvor vi kommer står folk nærmest i kø for å hjelpe til.  Eksempel: Da vi ankret opp i Oxford, tok vi jolla inn till enden av en liten bukt for å gå i land og ta en tur i byen.  Idet vi fortøyer jolla stopper det en bil og ut kommer det en kar som spør om vi trenger transport noe sted.  Han hadde fra huset sitt sett av det var en utenlandsk båt som ankret opp og tenkte at de trenger sikkert transport.  Og så hoppet han i bilen og fulgte etter oss fra land til der hvor vi gikk i land.  Har vanskelig for å tro at dette kunne ha hendt i Norge.
• Mange amerikanske seilbåter seiler og motrer veldig mye med fulle kalesjer oppe.  Selv i fint vær sitter de totalt innelukket bak kalesjene sine under fart.  Så en amerikanske avdeling av “kalesjekameratene” vil så absolutt være på sin plass.
• Det kan se ut som det er mange norske båter som skal  “den nordlige ruten” (Newfoundland, Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Bergen).  Bare på de siste ukene har vi møtt tre norske båter med de samme planer: “Skamløs” som vi traff i ICW, “Serendipity” vi møtte i Cape May og “To fluer” (som kanskje mange har fulgt med gjennom Seilmagasinet) som vi traff i marinaen på Manhatten.   Vi har alle omtrent samme tidsplan så det skal bli hyggelig å få følge oppover.

Tiden fremover.

Rett over helgen kommer Annette og Andreas og familien Vogt skal kose seg en ukes tid med å seile Long Island Sound og via Cape Cod Canal og opp til Boston.  Det er første gang på mange år at det passer for alle 4 å seile sammen så det blir nok et høydepunkt.

Oyster Bay, Long Island Sound, 21. mai 2011.