S/Y Coulant

Cuba best kommentert utenfor Cuba.

Som annonsert i forrige utgave av bloggen, har det tatt sin tid med å få på plass en rapport fra seilingen på Cuba.  Det skyldes hovedsakelig 2 forhold: 1. Det har vært veldig vanskelig å skaffe internettforbindelse på Cuba (selv i Havana klarte vi bare å spore opp ett sted hvor det var trådløst internettforbindelse) og 2. Med den kontrollen myndighetene på Cuba har over all kommunikasjon på øya, finner vi det klokest å kommentere forholdene på Cuba fra en annen plass enn Cuba.  Så fra vår utmerkede plass her i Galleon Marina i Key West i Florida føler vi det nok lettere å kommentere våre opplevelser i Cuba.

Fra Dominikanske Republikk til Cuba

hadde vi en super seiling på to døgn (320 n.m) til Cuba.  Vi styrte en stor bue utenfor Haiti, men til gjengjeld var vi så vidt innom farvannet av Great Inagua Island.  Vi fikk motorproblemer under veis da vi skulle lade batteriene, men etter å ha renset filtrene gikk motoren igjen som en klokke.   Første “Port of Entry” på Cuba når man kommer østfra, er Marina La Vita som ligger et godt stykke oppover nordkysten.  Vi hadde beregnet ankomst et stykke ut på dagen, men god gjennomsnittsfart ga oss ankomst godt før beregnet ankomsttid.  Selve innseilingen til marinaen var “tricky”, men vi ble møtt av en båt langt ute i innløpet som sa “follow me” - noe vi da gjorde.  Og gikk på grunn!!  I en kanal som var godt merket på begge sider og som hadde oppgitt dybde i hele kalen på minimum 4 meter!  Vel, det var visst ikke slik likvel.  Selv midt i kanalen var dybden maks 3 meter og litt utenfor midten (men godt innenfor merkene!) var den bare 1,5 meter.  Vel, ingen dramatikk:  Det var sandbunn og vannet var på vei opp så det bare å vente til vannet steg.  Vi fløt av og kunne gå de siste 400 m inn til marinaen hvor de var rimelig flaue over episoden.

Innsjekking til Cuba

var som forventet meget omfattende.  Men meget profesjonell og ikke minst: den ble gjennomført med godt humør og hvor vi samtidig fikk mye nyttig informasjon.  Innsjekkings-delegasjonen besto av 8 personer og en narkotikahund.  De 8 var: 1 lege ( “sjekket” vår helsetilstand) , 2 fra landbruksdepartementet (sjekket ALLE våre matvarer), 1 fra Customs, 1 fra Immigration, havnesjefen, 1 fra Marinaen og 1 tolk.  Også her hadde man lært seg å ta betalt av utlendinger.  “Alle” tjenester var belagt med avgifter i valtuaen som vi utlendinger må bruke:  CUC eller kovertible Pesos.

Visumet vi fikk for vårt opphold på Cuba var laget på et eget, løst ark som ble lagt i passet og som myndighetene tok ut da vi dro.  Dette er selvfølgelig et system som er laget for Amerikanere.  Pga av sin embargo på Cuba har de ikke lov til å reise dit, men hvis de likevel gjør det, er det i alle fall ingen spor som ligger igjen i passet.  VI derimot ØNSKET å få passene stemplet som et minne, men fikk det ikke.

Marina La Vita var en helt grei marina, men ligger helt for seg selv utenfor alfarvei.  En dag tok vi imidlertid taxi 50 km inn til provinshovedstaden Holgin som var interessant nok, men ga et sterkt inntrykk av det enorme forfall man ser over alt.  Det som hadde vært arkitektoniske perler, var nå forlatt og forfallet var kommet så langt at det var bare tidsspørsmål før bygninger faller sammen.  En tragedie.  Menneskene var imidlertid nysgjerrige og vennlige så vi hadde en hyggelig dag i Holgin.

Seiling Cubas nordkyst.

Vi visste vi hadde lange dagsetapper foran oss og la opp til 50-80 n.mil per dag.  Oppsiden var imidlertid at vi hadde gode vinder: 8-10 m/sek hver dag 110 - 130 grader på baugen.  Vi hadde derfor hver dag en snittfart på mellom 8.2 - 8. 7 knop.  Vi startet imidlertid hver dag  mellom kl 07:00 og kl 08:00 og var alltid inne i havn i god til før det ble mørkt ved 19:00 tiden.  Langs hele kysten er det ikke en eneste marina eller havn for lystbåter - av gode grunner.  I løpet av den uken vi seilte langs denne utrolig flotte kysten, så vi ikke en eneste lystbåt hverken på vei vestover eller østover.  Vi var helt alene.  Og hver kveld ankret vi opp i en nydelig lagune med en praktftull strand etter først å ha klarert med den lokale kystvakten (Guardia Frontera).  Og klareringen var en like morsom prosedyre hver gang.  Den foregikk ved at skipperen brukte den lille spansken han kunne og Guardia Frontera prøvde å svare på den lille engelsken han kunne.  I løpet va 7 dager var vi ikke i land en eneste gang.  Og savnet det heller ikke.  Vi hadde alt vi trengte av vann, mat, øl og vin og badet i det klareste vann vi noen gang hadde sett.  Og badevannet holdt høvelige temperaturer med 27 til 28 grader.  Det samme vi hadde i luften.

Navigering langs kysten gikk meget greit.  Vi hadde gode elektroniske kart og ypperlige papirkart.  Dessuten var det store fyr spredt oppover kysten.  Fyr som interessant nok fortsatt er drevet av klokke(ur)verk og som derfor må trekkes opp 2 ganger i løpet av natten!

Etter en ukes med mye god seiling kom vi inn til Marina Darsena som den kalles lokalt eller Marina Acua som den kalles for utlendinger.  En marina som var bygget i 50 årene, men som var rimelig godt vedlikeholdt og som lå praktfullt til ved starten av Varaderohalvøya - som er det største turiststedet på Cuba (etter Havana).  Her var det 17 båter hvorav ca 10 lå der permanent og 7 var på besøk.  Det var det høyeste besøkstall de hadde hatt på mange år!!  Vi fikk øyeblikkelig god kontakt med 2 kanadiske båter og 1 båt fra Australia.  Sammen med disse hadde vi derfor særdeles hyggelige 6 dager mens vi utforsket mer av Cuba og ikke minst Havana.  Havana lå bare 140 km eller 2,5 timers busstur unna.

Noen betraktninger om Cuba.

Noen og femti år etter Revolusjonen er folket rimelig desillusjonerte og lurer på når det blir deres tur til å ta del i velstandsutviklingen.  Ingen har tro på at dagens (gamle) ledelse vil bringe dem dit.  Selv om befolkningen i utgangspunktet ikke har lov til å snakke med utlendinger (med mindre du er “lisensiert” fordi du jobber i turistbransjen) er de nysgjerrige og ivrige på kontakt.  Når de etter hvert får tillit til deg, åpner de seg stadig mer og man får vite mer hva som foregår bak den fernissen utlendigene ser.  Mange Cubanere har jo god utdannelse, men hva hjelper det når man ikke får brukt sin utdannelse.  Eksempelvis var servitøren på den lille kafeteriaen på Marina La Vita utdannet atomfysiker, men mistet jobben som atomfysiker kort tid etter han ble ansatt da instituttet ble lagt ned.  Uten forklaringer.  Flere av drosjesjåførene vi møtte var utdannet leger eller lærere, men fant ut at det var mye mer å tjene ved å jobbe i turistbransjen enn i rene lokale institusjoner eller tjenester.  Orningen med at “alle skal ha lønn” har også effekten at mange velger IKKE å jobbe siden forskjellen mellom å jobbe - eller ikke - gir liten forskjell i den månedlige utbetalingen!  Så selv om det sikkert opprinnelig var vakkert tenkt, gir det ikke mye initiativ til å jobbe og få til ting.

Noe annet som er påfallende, er at forbausende mye av det man kjøper - og som man tror er produsert lokalt - faktisk er importert.  Orange juice og mye frukt og grønnsaker, som med letthet kunne produseres på Cuba, er importert.  Og langs hele vår seiling langs Cubas nordkyst så vi ikke en eneste fiskerbåt, ikke et eneste fiskebruk eller et eneste tegn på at det foregår noe fiske!  Helt utrolig.  Det KAN ikke bare henge sammen med at myndighetene er redde for at Cubanerne vil ta båtene og flykte til USA.  Selv om drømmen om USA er fortsatt drømmen til de fleste Cubanere.  Så sterk at vi faktisk fikk beskjed av våre venner i Marina Darsena at vi ikke måtte bli overrasket over hvis Cubanere ville tilby opp til USD 10.000 for (ulovlig) å bli med oss til Key West i Florida.  Nå fikk vi ingen slike tilbud og ikke hadde vi tenkt på dette som en mulig finansieringsløsning av vår tur heller, men det forteller hvor sterk “drømmen om Amerika” fortsatt er.

Som tidligere nevnt er bygningsmassene i en tragisk forfatning.  Noen klarer likevel å holde det ryddig og ikke minst RENT, men det generelle bildet er at vanvittig mye er forlatt og forfallent.  Og selv enkle ting funker ikke.  Ikke nye ting heller.  Incentiver for å vedlikeholde og drifte på en forsvarlig måte er jo ikke til stede og resultatet gir seg selv.  Vi seilte for eksempel forbi en vindmøllepart med 12 relativt nye vindmølller, men ikke en var i virksomhet.  Det samme er tilfelle for de mange små minipumper som opp olje fra grunnen: På bussturene fra Varadero til Havana tellte vi 32 pumper og det var kun 7 av dem som fungerte.  Og går du inn til det lokale teleselskapet Cubacell for å leie computer (noen gamle utgaver), er det garantert maks 50 % av dem som funker.    Så bare av det som kunne ordnes med en “quick-fix” ville man kunne få en enorm avkastning.  Men etter de utallige diskusjoner vi har hatt med lokale cubanere, ligger nok slike “Quick fix” langt inn i fremtiden.

Havana.

Bare navnet, ordet, gir eksotiske assosiasjoner hos de fleste.  Så også for Coulants besetning på to.  Så vi besluttet oss for å ta et par dager i Havana.  En 2,5 timers tur langs kysten i en utmerket Kinesisk-produsert buss med all tenkelig komfort bragte oss inn til byen.  Vi hadde på forhånd booket 2 rom i et “Casa particular” - dvs to rom i en privat leilighet hos en famile.  En ordning som myndighetene har godkjent og som gir familiene et mulighet til å tjene noen pesos ekstra.  Rommene var helt ok de og i alle fall var det en rimelig ordning (ca 1/4 av hotellpriser): ca NOK 175 pr natt.  De lå i en gammel bygning som til gjengjeld lå midt i sentrum av Havana og var et ypperlig utgangspunkt for oss som ønsket å GÅ mest mulig rundt (7 dager i båten uten muligheter til å  gå i land hadde gjort oss desperate).

Men vi startet med en busstur for å få oversikt over byen. 1 time og 50 minutter som var ca 1 time og 30 minutter for mye og som ga oss lite eller ingenting!  Foruten Revolusjonsplassen, en enorm kirkegård og Grande Plaza (som vi allerede hadde sett) så vi kun en rekke bannere som hyllet Revolusjonen og landets ledere.  Men den viste også mye fattigdom og en eiendomsmasse i forfall.  Så vi fant ut av vi ville gjøre dette bedre selv.  Til fots.  Ulempen ved å gjøre det til fots er at på hvert eneste hjørne ble du ropt “Taxi” til av 7-8 personer og vi ble ganske aggressive mot all den masingen etter hvert. 

Vi var rundt og fikk med oss en rekke “must”steder, men nøyer oss med å nevne tre. 

1. Capitoli som er en kopi av Capitol Hill i Washington, men for å være sikker, bygget de den 1 fot større slik at Cubanerne har den største må vite.  Elendig vedlikehold har imildertid sterkt redusert glansen av bygningen og den fremsto derfor nettopp som det:  En sliten kopi. 

2. Revolusjonsmuseet var så absolutt imponerende, men de kjente ordene om at “det er seierherrene som skriver historien” er vel bedre illustrert her enn det vi har sett noe annet sted. Castrobrødrene og Che er selvfølgelig i fokus og omtalen av Revolusjonen - dens ideer og implementering - er rørende naiv etter vår mening.  Og den blir ikke mindre etter resultatene å dømme over 50år senere.

3.  Full gjennom gang av en sigarfabrikk.  Med 600 arbeidere.  Meget interessant - og opplysende - om alt arbeidet som ligger bak produksjonen av sigarene.  Men det var jo selvfølgelig en nedtur for alle som har trodd på myten om at sigarer blir rullet på innsiden av lårene til Cubanske jomfruer.  Ikke det at vi har forutsetning til å uttale oss om jomfru-statusen til de cubanske kvinnene som jobbet der, men sigarene ble ikke rullet på innsiden av lårene i det hele tatt!  Skipperen håper jo ikke han med dette har redusert lesernes interesse for Cuba og ønske om å reise dit med denne faktaopplysning.  Det ER mange andre - og gode - grunner til å reise til Cuba likevel.

Som en oppsummering kan vi trygt si at Cuba er en av de største - hvis ikke DEN største opplevelsen på hele turen.  Så langt.

Key West.

Med overseiling til Key West har vi innledet et helt nytt kapittel på turen.  Og vi har hatt et spennende sceneskifte.

Fra Cuba hvor vi hadde lite eller intet, men hvor ingen ting kostet noe særlig til her hvor de har ALT og hvor ALT koster.

Key West er også en hyggelig og spennende oppdagelse.  Skipperen har fått gamle, goder amerikanske venner, Roger og Tom, om bord og ferden går i morgen oppover mot Miami.  Værmeldingene er gode så vi håper igjen på god seiling.

Det får dere høre om i neste utgave av bloggen.

 Key West, Florida, 27. mars 2011.